Historien bak dopapiret:
Du vil ikke vite hvordan man tørket seg bak før dopapiret ble oppfunnet
Det går en ubrutt linje fra kongler, maiskolber og småstein via østersskjell og ekornpels frem til papirrullen vi idag knapt kan leve uten. Mange har prøvd å pynte på historien om toalettbesøkets avslutning.
Vi tar det som en selvfølge: Tørker oss bak, trekker ned og vasker hendene mens tankene våre er et helt annet sted.
Men hva vi tørker oss med, har utviklet seg sammen med resten av samfunnet.
Papiret vi ser forsvinne ned i vannstrømmen, er siste ledd i en lang utvikling.
Forbeholdt de ledende
Kineserne eksperimenterte med dopapir allerede i det sjette århundre; supersoft og absorberende − ja, til og med parfymert slik at stumpen ikke skulle gi fra seg uønskede odører. Men denne luksusen var bare forbeholdt de ledende i samfunnet.
Det er amerikaneren Joseph C. Gayetty som står som oppfinner av det moderne dopapiret. Han ble født mellom 1810 og 1827, ingen vet helt sikkert når. Uansett, det lukter av et forestående 200-årsjubileum.
Les også: (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret
Mot hemoroider
Men det vi vet med sikkerhet, er at Gayetty den 8. desember 1857 lanserte det som i ettertid blir sett på som starten for det moderne dopapiret. Annonsene som ble rykket inn i avisene i årene som fulgte, advarte mot å tørke seg med for eksempel avispapir, og redegjorde i detalj for hvilke giftstoffer som da kunne komme inn i kroppen via baken.
Gayettys dopapir var til og med tilsatt aloe vera, mot hemoroider. Og hvert tørk var preget med oppfinnerens navn.
på veggen feil vei. Foto: Wikimedia
Patent
Dopapiret hans ble solgt i flak, slik servietter blir solgt i dag. Det var selvfølgelig bare et spørsmål om tid før oppfinnelsen ble forbedret. Den 2. januar 1894 tok Gayettys landsmann, Seth Wheeler, patent på dopapir på rull, med perforeringer, slik at man enkelt kunne rive av nødvendige antall flak.
Oppfinnelsen var fullbrakt. Bedre kunne det knapt gjøres.
«Man tager det man haver»
Men la oss gå virkelig langt tilbake i tid. Hva ble anvendt, i påvente av papir, bak – sånn fra starten av?
Kongler var populært. I USA og Mexico var også maiskolber flittig i bruk, og da altså maiskolber der kornene var spist. Andre foretrakk skall av østers, der dette var å oppdrive. Vikingene tydde til knokler som hadde en hensiktsmessig fasong. Ulike slag av dyrepels var også velegnet, muligens ekorn.
De gamle jødene brukte småstein. Når de skulle på tur, og ikke visste om de kom hjem før de måtte på do − ja, så hadde de gjerne med en liten pose «do-stein», just in case. Romerne brukte pinner som de hadde surret fast svamper på. Riktig så hygienisk, kan man kanskje tenke. Bortsett fra at den samme pinnesvampen, eller xylospongium som den ble kalt, ble brukt av flere. «Spongen» ble riktig nok rengjort mellom hver økt, ved at den ble dyppet i saltvann eller eddik.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Vi er i befatning med den hver eneste dag, men ofrer den svært lite oppmerksomhet.
Her følger en del essensiell dorullinformasjon:
Standard bredde på en do-rull er 9,9 cm. Lengden på tørkene varierer noe, men ligger i all hovedsak mellom 13 og 14 cm.
Av verdens 7,5 milliarder mennesker er det under to milliarder som bruker dopapir. Resten rengjør seg bak på andre måter.
Det produseres 83 millioner doruller i verden − per dag.
Det går med 384 trær for å produsere dopapir som rekker til en gjennomsnittsforbruker – fra fødsel til død.
Vi bruker i snitt mellom åtte og ni tørk per toalettbesøk, og 57 tørk per dag. Det utgjør i overkant av 20 000 tørk i løpet av ett år.
Kilde: www.toiletpaperhistory.net
Snø og blader
Om vinteren lå løsningen bokstavelig talt rett utenfor, i hvert fall her nord: En passelig klump snø ble formet, og så var det bare å utføre jobben. Det virket i tillegg kjølende dersom bakpartiet av ulike årsaker skulle være litt ømt.
Om snø var førstevalget om vinteren, var blader det foretrukne på sommerstid. Mose var også velegnet. Ulike vers og munnhell beskrev prosedyren, blant annet dette fra Nordvestlandet, skal vi tro avisa Hallingdølen:
Akk no kjem høsten
Det finnes ikkje lauv
Då tek eg ein mosedott
og tørker mi rau
Men enkelte lot mose være mose og snøen forbli hvit og ubesudlet, og brukte rett og slett hendene. Fingrene gnidde man mot en gresstust for å få av det verste. Eller man skyllet seg i bekken som sildret forbi.
Smått uappetittlig å gå i gang med «duggurdsmaten» etter en slik seanse, muligens.
Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Hver mann – sin pinne
Da var tross alt skjeene som enkelte spikket til formålet, langt å foretrekke. De fikk en form som gjorde at man kom til, selv på vanskelig tilgjengelige steder. Enkelte betraktet «do-pinnene» som sine personlige eiendeler.
Andre var ikke så nøye på det, og delte mer enn gjerne pinnene med andre trengende. Når de første utedoene dukket opp, ble «do-pinnene» gjerne stukket inn i et kvisthull eller en sprekk i veggen, klare til neste gangs bruk.
Tørket seg med aviser
På begynnelsen av 1600-tallet tok utviklingen et nytt steg fremover. Da ble verdens første avis «Relation aller Fürnemmen und gedenckwürdigen Historien» utgitt i Tyskland. Da utgavene etter hvert hopet seg opp i krokene, tok det ikke lang tid før et lyst hode tok bunken med seg på ramma: Gårsdagens nyheter var som skapt til å tørke seg bak med.
Men det var slett ikke alle forunt å holde avis: Skrantende økonomi og ditto leseferdigheter var to av årsakene til det. Derfor ble det de rike og velutdannede som førte an. At bremsesporene nå fikk en mørkere stripe enn tidligere, forårsaket av trykksverte, var ikke noe å skamme seg over. Snarere tvert imot. Det beviste jo bare at man fulgte med i tiden.
150 år etter at tyskerne fikk sin første avis, kom den første på norsk – «Norske Intelligenz-Seddeler». Året var 1763. Avisen var imidlertid ikke egnet for de helt store forretninger, med sine fire beskjedne sider.
Etter hvert bedret både økonomien og leseferdigheten seg, og avisene ble flere og større. Noen gjenstridige sjeler sverget imidlertid fortsatt til gamlemåten.
En av Kjell Aukrusts uforlignelige figurer tillegges følgende sitat: «Vi høll itte aviser heme hos øss – vi bruker måså!»
Kongelige ble skånet
På begynnelsen av 1900-tallet så en rekke norske ukeblader dagens lys. En del trengende brukte selvsagt både avisene og ukebladene til tidtrøyte når dobesøkene trakk ut i tid, men felles for alle trykksakene var at de endte sitt kretsløp sammen med kroppens avfallsprodukter.
Det var imidlertid én utfordring forbundet med ukebladene, og det var de mange kongelige som var avbildet der. De aller fleste var enige om at man hadde beveget seg langt over grensen for majestetsfornærmelse ved å tørke seg bak med en staselig dronning Maud i galla, eller en stram kong Haakon i full mundur.
Så hva gjorde man når det dukket opp et kongelig medlem mellom tørkene? Jo, hang vedkommende på en ledig spiker på veggen på utedoen. Det var sannsynligvis slik tradisjonen med kongelige motiver på doveggen oppsto.
Kongelig dotårn i Paris
La oss stige ut av vår hjemlige utedo, og ta turen til Paris der vi setter et parfymert punktum for denne periodevis illeluktende historien:
Jean Sans Peur ble han kalt, kongen som styrte Frankrike i noen få år på begynnelsen av 1400-tallet. På norsk kan vi kalle ham John Den Fryktløse. Det barske navnet til tross; noe skydde han som pesten, blant annet lukten av bæsj. Når han skulle gjøre fra seg, gikk han opp i det høye tårnet sitt der han satte seg på det polstrede setet.
Var magen til John Den Fryktløse treg, og han ble sittende en stund på ramma, hadde han sørget for at varme fra pipa ble sendt inn i det kongelige avtredet, slik at han slapp å fryse.
Det han klarte å presse ut av kongelige etterlatenskaper, forsvant 25 meter rett ned, der det landet i en steinbesatt grop i gulvet. Gropa var ikke tettere enn at det flytende forsvant videre nedover i undergrunnen, mens det mer faste ble liggende. Dette ble tatt hånd om av én som befant seg på den motsatte enden av det franske hierarkiet, nemlig den kongelige dotømmeren som gikk under navnet Monsieur Fifi.
Luftsirkulasjon
Når den fryktløse omsider var ferdig på do, tørket han sin kongelige rumpe med filler av lin og bomull. Ikke trengte han å bekymre seg for dårlig lukt heller: Mens Monsieur Fifi måtte stå der nede i stanken, hadde franskekongen sørget for at stanken ikke steg oppover i tårnet – ved å installere en avansert form for luftsirkulasjon.
Tårnet hans står der den dag i dag, i Paris’ sitt 2. arrondissement. Det samme gjør doen. Og i den nærliggende hagen skal det visstnok fremdeles vokse filtkongslys, en plante som var flittig brukt som legemiddel i middelalderen. Men planten hadde også en annen funksjon: bladene ble brukt av sånne som Monsieur Fifi – og andre som befant seg nederst på rangstigen – nemlig til å tørke seg bak med.
KILDER: Denne reportasjen er basert på en lang rekke kilder, deriblant BBC-artikkelen «Filthy secrets of medieval toilets». Også www.sagablott.no og www.khm.uio.no (Kulturhistorisk Museum) har vært nyttige. Verset vi gjengir, er hentet fra en artikkel i avisa Hallingdølen.
