dødsvinteren
En dag skjedde det som ikke skulle skje. Virkningen var uhyggelig
Vinteren 1998–1999 ble den verste skredvinteren i Alpene siden «Lawinenwinter 1951». Mest fatalt ble det i den vesle skibygda Galtür da rundt 150 000 tonn med snømasser løsnet fra 2700 meters høyde.

Snøskredet som drepte tolv personer i en landsby i nabolandet Sveits to dager i forveien, skulle vise seg å være et forvarsel.
Men innbyggerne i den lille skibyen Galtür i Østerrike kan allikevel ikke ha vært forberedt på at en enda større katastrofe snart skulle ramme dem. Riktignok gikk det ofte mindre skred i fjellene over det lille tettstedet, deriblant fra 2700 meter høye Grieskogel, men snømassene pleide aldri nå så langt ned som til landsbyen.
Lokalbefolkningen hadde levd i sameksistens med fjellene i århundrer.
23. februar 1999 skjedde allikevel det som ikke skulle skje. Området hadde opplevd voldsomt snøfall over lengre tid. Det hadde faktisk snødd sammenhengende i en måned i de nordre delene av Alpene. Det dreide seg om opptil fem meter snø. Det hadde lagt seg opp enorme snømengder, også i de bratte fjellsidene nord for Galtür.
Da vinden tiltok, og temperaturene og værforholdene stadig endret seg etter at fronter med varm og kald luft lenge hadde gnisset mot hverandre, skapte det ideelle forholdt for et inferno i hvitt.

550 meter bredt
Rundt klokken 16.30 løsnet tusenvis av tonn med snø fra kanten av Grieskogel, nord for landsbyen. Med en bredde på cirka 550 meter dundret snømasser på mellom 120 000 og 160 000 tonn inn i områdene Frühmeßgut og Winkl. Virkningen var uhyggelig.
Delstaten Tyrols regjeringssjef Wendelin Weingärtner omtalte hendelsen som « … den verste katastrofen som har rammet Tyrol siden andre verdenskrig».
Skredet kom i en fart på 300 km/t ned fjellsiden, og brukte bare 50 sekunder på å nå landsbyen der det tok med seg 30 hus i tillegg til flere bygninger. Hus ble redusert til pinneved og grus, og veier ble begravet under så mye som åtte meter med snø.
Enkelte av ofrene ble drept i egne hjem, kvalt av snømassene som trengte seg inn og fylte opp hver centimeter av husene eller av skader påført av det enorme trykket. Skredet hadde en slik kraft at det på ett hus presset ut hele førsteetasjen, noe som medførte at taket landet på kjelleretasjen.
– 150 000 tonn snø. Det er som 3000–4000 lastebiler fylt med snø som kommer gjennom byen i en fart av 300 km/t, uttalte Galtürs ordfører Anton Mattle i et senere intervju med DPA.
Skredet skapte så stort lufttrykk at vinduer ble knust på hoteller en halv kilometer unna.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

Våknet av et brak
Adkomstveiene var dekket med snømasser. Redning og evakuering måtte derfor skje med helikopter, men det skulle ta 15 timer før de første helikoptrene ankom.
I mellomtiden gravde redningsmannskaper, lokalbefolkningen samt turister frem ofre
så fort de bare greide. Danske Thomas Schmidt var på besøk i Galtür da tragedien inntraff. Han bodde i den delen av landsbyen som ble minst rammet, men merket allikevel ringvirkningene av skredet.
– Jeg forsøkte å titte ut av vinduet mitt, men det var umulig å se noe, sa han i et intervju med Aftonbladet.
– Jeg løp ned og forsøkte å åpne døren, men det var så mye snø i luften at jeg så ikke hendene mine fremfor meg.
På et pensjonat i sentrum av Galtür hadde Anette Riedlinger og hennes 18 måneder gamle datter Fabienne tatt en ettermiddagshvil. De ble brutalt revet ut av søvnen da snøskredet traff pensjonatet med full kraft.
– Jeg våknet av et stort brak. Det var som en storm dro inn i huset, sa hun.
Men Anette og datteren var heldige.
– Rommet vårt var ett av få som ikke ble truffet av skredet. Store deler av pensjonatet er mer eller mindre borte, sa hun i intervjuet med Aftonbladet.
Andre var ikke like heldige. 57 mennesker lå begravd i snømassene etter at skredet hadde truffet landsbyen. Under halvparten overlevde.
Dagen etter rammet et nytt skred nabobyen Valzur. Syv mennesker omkom.
Anette Riedlinger sa i intervjuet med Aftonbladet at hun nesten ikke kunne tro at det hadde gått bra med henne og datteren.
– Det er som et mirakel at vi overlevde.
Les også (+): Funnet med knuste kropper i ødemarken: Hva som skjedde med de ni unge turgåerne er fortsatt en gåte

Heltemot og samhold
I tragedien fantes det også beretninger om heltemot og om mennesker, flere av dem fremmede for hverandre, som sto sammen da katastrofen rammet: turister og fastboende, dårlig kledd og uten skikkelig utstyr, som trosset egen sikkerhet for å grave frem ofre mens de ventet på redningsmannskapene. Danske Thomas Schmidt var en av dem som bidro.
– Jeg rakk å grave frem fire ofre innen kulden tvang meg innendørs igjen, sa han i intervjuet med Aftonbladet.
Leger blant turistene laget en provisorisk sykestue der de tok imot overlevende. Samholdet mellom dem som deltok i redningsarbeidet skal ha vært sterkt; flere av dem reiser fortsatt tilbake til Galtür for å minnes den hendelsene den 23. februar 1999.
– Bånd ble knyttet den dagen, bånd som eksisterer den dag i dag, sa Galtür-ordfører Anton Mattle i et intervju med DPA 20 år etter tragedien.
– Snømassene kunne ikke stoppe vennskapene som ble formet.

katastrofen. Bak bygningen ligger en 345 meter lang og 19 meter høy skredbeskytter som er blitt en populær klatrevegg.
Mangelfulle tiltak
Vinteren 1998–1999 ble den verste i Alpene siden «terrorens vinter» i 1951. Ifølge WSL Institute for Snow and Avalanche Research SLF i Davos kom det i perioden 27. januar til 25. februar like mye snø som det pleide å komme i løpet av en hel sesong.
Bare i de sveitsiske Alpene skjedde rundt 1400 ødeleggende skred denne vinteren mot gjennomsnittlig 136 i året. Skredsesongen i 1999 talte mer enn 70 dødsfall i Østerrike, Frankrike, Italia og Sveits fra januar til februar, med Galtür-skredet som det dødeligste.
Gitt hvor mange landsbyer som var uforberedt på skredene ble det naturlig nok reist spørsmål rundt rutiner, sikkerhet og tiltak. Man hadde ikke tilgang på samme varslingsteknologi og analyseverktøy som nå, men likevel konkluderte flere kommuner med at tiltakene hadde vært mangelfulle.
Østerrike hadde begynt med sikkerhetsgraderinger av soner på 70-tallet som svar på de dødelige vintrene 1951 og 1954 samt hamskiftet fra jordbruk til turisme, men tynt med historiske data gjorde at graderingene på ingen måte var vanntette. Paznaun-dalen hadde ikke opplevd snøskred med et slikt omfang som hendelsen i 1999 siden 1600-tallet.

Tiltak som hjalp
Tragediene i 1999 gjorde at østerrikske myndigheter foretok flere grep for å forhindre lignende katastrofer. Flere sikringstiltak ble iverksatt oppe i fjellsidene, som terrasserte skredgjerder for å unngå opphoping av massive hauger.

Nede i Galtür ble det reist digre beskyttelsesvegger av stein på de mest utsatte stedene. Hus ble utrustet med skredsikre vinduer og myndighetene fikk utviklet programmer som bedre kunne beregne hvor langt et potensielt skred kunne nå og hvilke områder som kunne komme i faresonen.
Systematiske og kontrollerte sprengninger av potensielt farlige skavler eller andre oppsamlinger av snø er også blitt en viktig del av det forebyggende arbeidet flere steder.
Vinteren 2017–2018 kom det store snømengder i Alpene igjen. Selv om mengdene ikke var like enorme som i 1999, så ble denne vinteren en test på om varsel- og sikringstiltakene som var blitt innført etter 1999 fungerte. Skredinstituttet i Davos mener vinteren 2017–2018 viste at tiltakene fungerer.

