Døden i Nordveggen
«Jeg klarer ikke mer»
Hitlers propagandamaskineri ønsket en storslått inngang til det forestående sommer-OL i Berlin. Den hittil uangripelige nordveggen av sveitsiske Eiger skulle erobres. Det endte i tragedie.
Her i høyden var vinden bitende kald, selv i juli. Fingrene var frosne. Men det må ha vært Toni Kurz’ minste bekymring der han hang utmattet i sikringstauet, bare meter unna redningsmannskapene. De var nær ved å nå frem til ham, men var avhengige at Kurz på egenhånd greide å ta seg den siste biten ned til dem ved hjelp av tauet de hadde kastet til ham.
Forsøket på å bestige beryktede Nordwand, nordsiden av fjellet Eiger, var i ferd med å ende i komplett tragedie.
Dødsfall
Nordwand, nordveggen på 3970 meter høye Eiger i Bern-Alpene i Sveits, har i årevis vært regnet blant de mest utfordrende klatrerutene i hele Europa. Mer enn 64 dødsfall siden 1930-tallet, og kallenavn som «Mordwand» («den morderiske veggen»), sier sitt.
Med utsikt til den idylliske landsbyen Grindelwald rett under, og den mektige Lauterbrunnen-dalen til vest, kan utsikten fra nordveggen ta pusten fra noen og enhver. Klatrerne kan også skue jernbanen, Jungfraubahn, på sin vei gjennom dalføret. Fra hotellvinduet på ærverdige Bellevues Des Alpes har skuelystne orkesterplass til å følge med på klatrerne som forsøker å bestige den risikable nordveggen. For om man legger til stadige steinsprang, og nærmere 1800 meter med steil og isete fjellvegg, er scenen satt for klatring på høyt nivå.
Eiger ble besteget alt i 1858, men da via en annen og enklere rute. Nordveggen var det ingen som hadde våget prøve seg på før tyskerne Karl Mehringer og Max Sedlmayer gjorde et forsøk i 1935. Det gikk ikke bra. De to returnerte aldri fra fjellet. Likene deres ble funnet flere uker senere.
Men det avskrekket ikke andre fra å prøve seg. I 1936 hadde Adolf Hitler og Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) vært ved makten i Tyskland i tre år. Nazi-partiet var imidlertid forbudt i Østerrike, der nazister dannet den paramilitære gruppen Österreichische Legion (Den østerrikske legion) som tok tilhold over grensen til Tyskland. Samtidig var nasjonalpatriotismen økende, og interessen for fjellklatring stadig tiltagende i både Tyskland og Østerrike.
Berlin-OL i 1936 nærmet seg med stormskritt. En vellykket bestigning av Eigers Nordwand ville passe perfekt som nazi-propaganda. Edi Ranier (27) og Willy Angerer (31) var begge medlemmer av Österreichische Legion. Sammen med de bavariske fjellsoldatene Andreas Hinterstoisser (21) og Toni Kurz (23), meldte de seg til oppgaven med å bestige Nordwand.
21. juli 1936, under to uker før sommerlekene i Berlin skulle ta til, startet gjengen på nordveggen. Forholdene var gode denne sommerdagen i Bern-Alpene. Første utfordring var en isete travers ingen så langt hadde lyktes å passere. Men Andreas Hinterstoisser hadde staket ut en rute som tok gjengen trygt over det som for ettertiden skulle få tilnavnet Hinterstoisser-traversen.
Gjengen må ha gledet seg over synet ned mot Grindelwald og de mange ivrige tilskuerne, mens de stadig nærmet seg toppen. Det meste lå an til suksess. Isteden begynte problemene.
Tatt av skred
Værforholdene ble stadig dårligere. Et steinsprang løsnet. En av steinene traff Willy Angerer i hodet. Gruppen besluttet å avbryte forsøket. Men nedover igjen var forholdene blitt så dårlige at de ikke kunne finne igjen tauet de hadde lagt ut. Gruppen måtte derfor prøve å finne en alternativ rute til Hinterstoisser-traversen.
Eiger (3967 moh.) befinner seg i Bern-Alpene i Sveits med utsikt mot Lauterbrunner-dalen i vest og Grindelwald i nord. Midt i nordveggen av fjellet, 2865 meter over havet, ligger jernbanestasjon Eigerwand. Den har vært stengt for publikum siden 2016 I sørsiden av fjellet finnes nok en stasjon, Eismer, på 3160 meter over havet. Jernbanen går gjennom fjellet via Jongfraujoch-tunnelen, en del av Jungfraubahn mellom Mönch og Jungfraujoch. Sistnevnte er den høyest beliggende jernbanestasjonen i Europa, 3454 moh.
Utfordringene stoppet ikke der. Et snøskred løsnet og kom ned fjellsiden. Andreas Hinterstoisser ble tatt av skredet og falt i døden. Willy Angerer ble smelt inn i fjellsiden av naturkreftene og drept, trolig momentant. Edi Rainer, som hadde vært sikring for de to andre, ble viklet inn i tauene. Han ble kvalt i løpet av kort tid. Den eneste som var relativt uskadd, var Toni Kurz. Men han hang hjelpeløs i sikringstauet uten mulighet til å komme seg ned for egen maskin.
Hjelpen kom
Redningsmannskaper tok seg opp via jernbanetunnelen som går gjennom fjellet. Men mannskapene kunne allikevel ikke ta seg helt frem til Kurz, som hang i sikkerhetstauet over traversen rett fremfor dem. Under de krevende forholdene, besluttet redningsmannskapene å innstille aksjonen for kvelden. Kurz fikk beskjed om å holde ut som best han kunne.
Neste morgen tok mannskapene seg igjen opp til Kurz, som var sterkt medtatt, men i live. En forfrossen hånd til tross, Kurz greide å knyte opp sitt eget tau og binde endene sammen. Så festet han tauet redningsmannskapene hadde kastet opp til ham til sitt eget.
Men da han støtte på knuten fra redningsmannskapenes tau, maktet ikke Kurz få utstyret sitt over knuten. Dermed ble det full stopp, bare få meter fra redningen. Etter en redningsaksjon som hadde pågått i fem timer, så en utmattet Kurz på redningsmannskapene og sa: «Ich kann nicht mehr» («jeg klarer ikke mer»). Kort tid senere utåndet han.
Suksess
Forsøket på propaganda-bestigning hadde endt i katastrofe.
Men nazistene og deres sympatisører ga ikke opp. To år senere, i 1938, ble et nytt forsøk utført. Kort tid i forveien hadde redaktøren for klatrebladet Alpine Journal, Edward Lisle Strutt, omtalt nordveggen som en «besettelse for de mentalt ustabile». Det stoppet ikke en tysk-østerriksk klatregruppe med Anderl Heckmair (31) og Heinrich Harrer (26) i spissen. 24. juli 1938 nådde gruppen toppen via nordveggen, og tok seg også ned i god behold. De ble som forventet hyllet som helter av nazistenes propagandamaskin.
Verre enn Mount Everest
Selv om Nordwand regnes som svært krevende, er den allikevel ikke spesielt klatreteknisk krevende med dagens utstyr, ifølge journalist, forfatter og eventyrer Stein P. Aasheim som gjorde et mislykket forsøk på å nå Eiger via nordveggen i 1981.
– Det er en lang og seriøs rute. Litt avhengig av hvilke veivalg du tar, er det gjerne over tre kilometer med klatring. Problemene begynner gjerne etter et par dager, når man har kommet et stykke opp i veggen, sier Aasheim, som i mange år jobbet for Vi Menn.
Stein P. Aasheim (72) har en merittliste lengre enn de fleste, og var blant annet med på ekspedisjonen ledet av Arne Næss jr. som første nordmenn på toppen av Mount Everest 21. april 1985. Allikevel trekker han frem det mislykkede forsøket på å bestige Eigers nordvegg (se undersak) som «noe av det mest hårete» og utfordrende han har begitt seg ut på.
– Jeg vil fastslå at det er det nærmeste jeg personlig har kommet en katastrofe, sier han, men legger til at veggen allikevel har noe fascinerende ved seg.
– I 1936 satt folk nede i Grindelwald og beskuet kampen på liv og død oppe i veggen. Slik er det nok ikke lenger, men nordveggen er ettertraktet fordi den er stor og høy, den høyeste loddrette veggen i Europa, sier Aasheim.
– Den har også mye historie som gjør den spesiell. Du føler virkelig at du er på historisk grunn, legger den garvede friluftsmannen til.
Kilder: armchairmountaineer.com, «Wall of Death» (BBC), Vi Menn nr. 12/2011, Vi Menn nr. 19/1981, scheidegg-hotels.ch, alpineexposures.com, Wikipedia, wiredforadventure.com, Store norske leksikon, steinpaasheim.no, The Guardian
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2024
Denne saken ble første gang publisert 12/04 2024.
