Det siste bildet: Plutselig ble himmelen svart som natten. Én beslutning skulle bli fatal for de 86 om bord

I tre år har jeg hatt bildet av skuta hengende på veggen i mitt soveværelse. Det er intet kunstverk. Og jeg kan ikke si at jeg liker rammen noe særlig. Heller ikke er det noe spesielt med det sorte kledet som er svøpt omkring. Men bildet er ikke til salgs, og jeg vil aldri sette det på loftet.

Hver kveld sitter jeg og ser på bildet før jeg går til sengs, og jeg fylles av både sorg og takknemlighet. Sorg fordi 80 kamerater omkom da skipet gikk ned. Og takknemlig for at jeg var blant de seks som overlevde katastrofen.

Skipet het Pamir. Og det sorte kledet rundt bildet er til minne om en av de største katastrofer som har funnet sted til sjøs i fredstid. Vi var ferdig med treningen på land og seilte fra Hamburg 29. mai 1957. For de fleste av oss var det den første turen til sjøs. 46 av de 86 om bord var skoleskipsgutter, de øvrige tilhørte skipets faste besetning.

Vi kom til Buenos Aires i god behold. Her var det meningen at vi skulle laste 3000 tonn bygg, men en havnestreik truet med å forsinke hjemturen. Følgelig besluttet kaptein Johannes Diebitsch at vi skulle laste kornet selv, under overoppsyn av skipets offiserer, slik at vi kunne komme oss av gårde.

Vi stakk til sjøs tre dager forsinket i følge planen, og med en laglig vind bak satte vi kursen mot hjemlandets kyster. Det var, som rimelig kunne være, stor stemning om bord. Vi hadde vært hjemmefra nesten fire måneder. Man må huske på at de fleste av oss var guttunger i 16—17 års alderen.

Like ved messen om bord var det hengt opp et kart, og her ble vår posisjon avmerket fra dag til dag. Den ene dagen etter den andre gikk uten særlige begivenheter. Vi drev på med våre teoretiske og praktiske øvelser om bord og fikk undervisning i navigasjon, meteorologi og alminnelig sjømannskap.

Det var stille vær og dårlig fart på skuta før vi krysset Ekvator, men så snart vi hadde passert linjen frisknet vinden på, og vi gjorde god fart.

Alle mann på dekk!

Lørdag 21. september begynte som alle andre dager. Sjøen var moderat og himmelen over oss delvis skyet. Vi utførte våre plikter om bord mens vi sang gamle og kjære tyske shanties. Jeg hadde vakt i messen den dagen.

Vinden frisknet på. Tallerkener, kopper og kar på bordet begynte å skli hit og dit, og jeg hadde min fulle hyre med å hindre dem fra å rause i dørken. Det lyktes imidlertid å redde frokosten så noenlunde, selv om det var vrient nok å få servert den tradisjonelle havregrøten. Men plutselig la skipet seg over og ble liggende med en fryktelig slagside. Det var tydelig at lasten hadde forskjøvet seg.

Og plutselig gikk alarmen: Alle mann på dekk! Jeg styrtet opp for å finne min plass på fordekket.

Kaptein Diebitsch ville minske seil, og vi hadde akkurat satt i gang da stormen kom settende. Det var så vidt vi kunne høre hverandre, selv om vi ropte og skrek av våre lungers fulle kraft. Himmelen ble plutselig svart som midt på natten. Skipet begynte å slingre i tunge hiv og kast. Det knaket i sine sammenføyninger hver gang det stupte inn i en sjø og ble løftet opp på den neste.

Jeg var litt redd til å begynne med. Det var nok de fleste blant de yngste om bord. Man kunne ikke vente annet − det var vårt første møte med en storm til sjøs. Men snart fikk vi annet å tenke på.

Vi forsøkte desperat å få berget seil, men det var umulig i slikt et vær. Vi klarte ikke engang å trimme toppseilene. De slang og slo utenfor all kontroll, og vi kunne intet gjøre.

Plutselig hørtes et skjærende hvin fra formasten da det første seilet revnet og føk ut av linene. Pamir la seg mer og mer over til babord. Kapteinen sendte noen av skipets faste besetning til værs for å kutte skjøtene. Jeg antar han ville forsøke å rette skipet opp en smule på den måten. Samtidig beordret han oss kadetter til å klynge oss fast på styrbord side for ikke å bli skyllet overbord.

Jeg ble reddere og reddere etter hvert, og jeg sa gang etter gang til meg selv:

− Vel, Karl Heinz, du har lest bøker om livet til sjøs, ikke sant ? Og du vet inderlig godt at dette er noe som hender på så å si alle reiser, så hvorfor ta det så tungt?

De første anmodninger om hjelp

Ved 11-tiden meldte jeg meg for kapteinen og spurte:

− Herr kaptein, skal jeg gjøre i stand middagen?

I neste øyeblikk var jeg på vei ned leideren og fant endelig kasserollen med ertesuppe som hadde tatt en overhaling og landet på dørken med bunnen opp. Med andre ord; ingen middag den dagen. Selv om seilene var kuttet ned, fortsatte slagsiden å øke. 20 − 25 – 30 − 35 − 40 grader. Det var ikke lenger mulig å bevege seg i oppreist stilling. Til slutt kom kapteins ordre: − På med livbeltene!

Vi adlød i stillhet.

Så fikk vi vite at radiotelegrafisten hadde sendt ut de første anmodningene om hjelp. Det var ikke noe SOS − det kom først senere. Det var en anmodning til alle skip i nærheten om å lytte på nødfrekvensen. Moralen om bord var ennå i skjønneste orden. Jeg tror ikke det var gått opp for oss at det var virkelig fare på ferde. Noen av karene var til og med fullt beskjeftiget med å ta bilder av sjøene som slo innover dekket.

Skipet slingret og rullet videre unna været. Babords rekke hadde imidlertid lagt seg helt ned i sjøen. Hvis det lyktes å fotografere situasjonen, ville bildet blitt fantastisk. Stuerten gikk rundt med en drammeflaske og sigaretter. De fleste av oss tok sjelden eller aldri en dram, men akkurat nå satte vi pris på den. Det var gått lang tid siden frokost, og vi hadde slitt og strevet hele tiden, og drammen varmet og ga oss nytt mot.

Jeg hang meg fast i et av vantene på styrbord side og lente meg utover. Herfra kunne jeg se hele skipssiden som slo opp og ned i de voldsomme sjøene. Hvert eneste hiv kastet skipet mer og mer over på siden, og hvis jeg hadde hatt større erfaring til sjøs, ville jeg sikkert ha vært livredd eller iallfall forstått at reisen var i ferd med å ende i en katastrofe.

Imens hadde vi fått vite at en rekke skip hadde besvart våre nødmeldinger, og at de ville være ved vår posisjon innen seks timer. Men; som et tordenskrall ut av skyene kom stormkastet som skulle gjøre slutt på den stolte skuta Pamir.

Skipet krenget over akkurat som leketøysbåtene våre hadde gjort i dammen der hjemme når vinden ble for sterk. Skipet kastet seg over til rærne grov seg ned i den frådende sjøen, én gang, to ganger, tre ganger. Den fjerde gangen kom de ikke opp igjen.

Skipet veltet seg over, og jeg ble kastet ut i sjøen. I neste øyeblikk sendte en kjempebølge meg til værs og jeg fikk plutselig en følelse av ensomhet som ikke lar seg beskrive. I neste øyeblikk så jeg Pamir gå ned.

Infernalsk larm

Luften ble fylt av en infernalsk larm av seil som ble revet i stykker som gamle filler, av voldsomme smell og brak fra master og rær som knakk. Det lød som kanonskudd i mørket. Like etter var alt stille. Bare vinden ulte sine lange hyl over et hav uten skip.

Jeg så dusinvis av kameratene mine som svømte fortvilet omkring. Bare noen få av flåtene var i behold. De fleste av livbåtene hadde befunnet seg på babord side, og det hadde ikke vært mulig å låre en eneste en på grunn av slagsiden. Livbåtene til styrbord hadde ikke vært å tenke på en gang − de hang høyt oppe i luften og ga oss ikke den fjerneste sjanse.

Noen få av oss klamret seg til et livbelte. En stund etter fikk vi øye på en av livbåtene som hadde slitt seg løs. Den lå og duppet i sjøen med bunnen i været. Jeg slapp taket i livbeltet og begynte å kjempe meg frem gjennom sjøen sammen med tre-fire andre. Det var minst 25 meter bort til livbåten, eller kanskje det var 250, jeg vet ikke. Iallfall virket det som om vi brukte hele dagen på å komme frem.

Ti mann - til å begynne med

Vi ble kastet hit og dit i den voldsomme sjøen og svelget litervis av vann. Men vi kom frem til slutt, og det lyktes oss å få livbåten på rett kjøl. Ikke så lenge etter var vi ti mann om bord. Båten var fryktelig tilredt.

Baugen var slått av, og det var nesten ingenting igjen av hekken. Og med 10 mann om bord virket den som et nøtteskall mellom de tårnhøye sjøene som truet med å grave oss ned. Nå og da ble båten kastet rundt, og vi havnet i sjøen.

Vi klamret oss fast til roret og alle steder hvor det var mulig å få et aldri så lite feste for fingrene. Det kom en ny sjø, og dermed ble vannkannen kastet løs fra festet og ut i sjøen. Det eneste vi klarte å redde var et drivanker og pakkene med nødrasjoner. Utpå natten fikk vi se et skip. Det kom kloss opp til oss, snudde og forsvant.

Utpå morgensiden bukket den første under. Litt lenger utpå morgensiden fikk vi se et fly og flere skip. Dette ga oss nytt mot.

Stormen hadde lagt seg, vinden spaknet etter hvert, og til slutt var det bare de hvite skumtoppene som minnet oss om redselsdøgnet som lå bak oss. Vi delte de siste nødrasjonene mellom oss. Det var noen tørre kjeks, litt ost og sjokolade.

Neste dag kastet vi drivankeret over bord, rev løs en av spantelistene og heiste en oljevest som nødseil. Restene av en redningsvest skar vi opp og festet det som et flagg i toppen.

Dag etter dag, natt etter natt

Men ingen redning. Og dagene begynte å gå mens vi led de frykteligste kvaler på grunn av tørst og sult. Så snart dagslyset kom, begynte haiene å kretse rundt livbåten og vi torde ikke lenger svømme rundt båten for å få oss litt mosjon etter all stillesittingen. Ingen av oss var alvorlig skadet, men huden var ødelagt av saltvannet. Det var verst om natten.

Vi slet oss gjennom time etter time i en tilstand midt mellom søvn og bevisstløshet. Nå og da så vi raketter flamme mot himmelen, og vi holdt hverandre i hendene for å holde motet oppe.

To av våre kamerater døde og ble senket i sjøen. Vi snakket ikke meget. Det kunne gå mange timer mellom hver gang noen av oss sa et eneste ord. Jeg trodde ikke jeg ville klare en natt til. Enda to kamerater døde. Den ene like før vi ble plukket opp. Han var bare noen minutter fra redningen.

Det var sent på kvelden. Jeg antar at vi hadde drevet omkring i omtrent fem døgn da vi plutselig fikk se et skip.

Og de hadde sett oss!

Like etter hadde de satt en båt på vannet, og én etter én ble vi løftet opp leideren og tatt imot med åpne armer om bord i skipet som hadde reddet oss fra den visse død i den tolvte time.

Noen dager etter ble vi satt i land i Casablanca og derfra reiste vi med fly til Frankfurt. Vi var hjemme igjen! Senere fikk vi vite at de hadde funnet én til. Seks mann av en besetning på 86!

Fire av oss er fremdeles sjøfolk. Jeg er nettopp kommet hjem etter en tur på flere måneder med et motorskip. Men jeg går gjerne om bord i en seilskute igjen, på tross av Pamir-tragedien. Det er på seilskute du finner det sanne og ekte sjømannskap!

Siste radiomelding

Den dekorerte og erfarne sjøfartshelten kaptein Frithjof Utne var ofte i eller nær begivenhetenes sentrum når det dro seg til på de syv hav. Han fikk krigskorset for sin innsats under 2. verdenskrig. I 1957 befant han seg i Atlanteren i stormens utkant da orkanen Carrie traff seilskuta Pamir.

Utne oppfanget hennes siste nødrop. Så ble det stille.

«Klokken 14.01 den 21. september mottok jeg følgende nødrop fra det tyske skoleskipet Pamir:

«Fourmasted barque Pamir in heavy hurricane. Position 35—57 N 40—20 W. All sails lost listing 47 degrees danger of sinking. Master.»

Dette var siste radiomelding fra Pamir. Antagelig ble de sendt like før skoleskipet forsvant i dypet. Min første tanke var å gå til ulykkesstedet. Men så hørte jeg at to andre skip lå tre hundre miles nærmere havaristen, og gikk nå mot den.»

Skjebnesvanger beslutning

Kaptein Diebitsch må bære en stor del av ansvaret for katastrofen. Det var han som i sin iver etter å komme avsted, trosset havnearbeiderstreiken og beordret mannskapet til å laste de 3000 tonnene bygg, noe de uerfarne karene gjorde i bulk (det lå fritt, uten sikring).

Da lasten forskjøv seg i møtet med uværet, var i virkeligheten skuten allerede dødsdømt. At radiooffiseren, grunnet nedbemanning, hadde så mange utenforliggende oppgaver at han ikke fikk hørt radio-varslene om orkanen, må rederiet ta en stor del av ansvaret for.

Siden luker og andre åpninger ikke ble lukket med en gang, tillot de sannsynligvis store mengder vann å komme inn, hun krenget da ytterligere, og den usikrede bulklasten av bygg forskjøv seg, noe som forverret krenget.

Kapteinen ga ikke ordre om å oversvømme de kornfylte ballasttankene, noe som kunne ha hjulpet henne med å rette seg opp. Livbåtene kunne ikke settes på vannet fordi babord side var under vann, og styrbord side hevet i en slik vinkel at båtene ikke kunne løsnes.

Hun sendte nødsignaler før hun kantret klokken 13:03 lokal tid, og sank etter å ha drevet med kjølen i været i 30 minutter midt i Atlanteren.

Tre skadede livbåter som hadde løsnet før eller under kantringen, samt den eneste livbåten som hadde blitt satt ut, drev i nærheten. Ingen av dem inneholdt proviant eller fungerende nødraketter. Mange haier ble senere sett nær posisjonen.

Ni mann døde. Skipperen navigerte feil, hevdet ekspertene. Men løsningen på gåten er langt mer dramatisk

En mystisk radiomelding utløste en rykteflom om hva som hadde skjedd med det norske skipet