Den ukjente prinsen vakte oppsikt i Finnmark. Han skulle bane vei for andre med langt mørkere hensikter

Den unge mannens ærend var av det uvanlige slaget. Han kom for å fotografere den samiske befolkningen og ta mål av hodeskallene deres.

I år er det 140 år siden den franske prinsen Roland Napoléon Bonaparte besøkte den ytterste utpost på det europeiske kontinent. Bildene han fikk tatt er av førsteklasses kvalitet, og de aller fleste originalene er bevart.

I moderne tid har bildene, og opplysningene som fulgte med, vært nyttige, blant annet i slektsforskning på Nordkalotten. Svært mange av bildene er tilgjengelige på Digitalt museum.

26-åringen var virkelig fransk prins av blodet, selv om han aldri overtok tittelen i praksis. I stedet vendte han seg mot geografi og andre naturvitenskaper. Han gjorde et helt nytt registreringsverktøy til sitt varemerke: Kameraet.

Allerede året etter sin deput som antropolog, vendte den franske prinsen nesen nordover mot Finnmark. En sterk kjærlighetssorg skal ha vært medvirkende for valg av reisemål. Sammen med en gruppe på syv personer, blant dem fotografen Gustave Roche, reiste Bonaparte og hans folk rundt i flere områder av Sapmi − Lappland, som området kaltes den gang.

Men prinsens besøk, hvor harmløst og vennligsinnet det enn var, skulle bli et varsel om hva som skulle komme.

Denne høsten har Stortinget bedt samer og kvener om unnskyldning for fornorskningspolitikken og for de langvarige overgrep mot en liten del av den norske befolkningen.

En del av utgangspunktet for assimileringspolitikken samene og kvenene ble underkastet, var ideer om «rasehygiene»: Menneskegrupper ble blant annet gruppert etter form på hodeskallen. Samenes hodeform ble koblet med spesielle psykiske egenskaper og brukt som belegg for å definere samer ut av den «nordiske rasen» og som mer «primitive».

Én av dem som fulgte i Roland Bonapartes fotspor 38 år senere, var den norske farmasøyten og rasehygienerikeren Jon Alfred Mjøen. Men hans tilnærming til studier av samene, var en helt annen enn den franske prinsens.

Fotografert med verdighet

Roland Bonaparte var både i Norge og Sverige, og i løpet av tre måneder i 1884 fotograferte Roche rundt 150 norske samer, i alle aldre og av begge kjønn.

Bildene, sammen med antropometriske målinger (læren om måling av menneskekroppen og dens proporsjoner) av et utvalg samer, skulle gi målbare resultater om samenes fellestrekk som folkegruppe. På den tiden undersøkelsen og målingene fant sted, var dette en akseptert og vanlig praksis. Flere andre urfolk over store deler av verden ble undersøkt på samme måte.

Prins Roland opplyste i sine rapporter han at han studerte menneskene fra to synsvinkler – antropometrisk og etnografisk, og at alle målinger på levende mennesker ble gjort i henhold til den metoden hans læremester, den berømte franske antropologen Pierre Paul Broca, hadde benyttet.

Da fotografiene senere ble stilt ut i The Royal Anthropological Institute i London, forklarte Bonaparte at hver same ble fotografert i hele ansiktet og i profil. De to posisjonene var strengt nøyaktige, slik at disse fotografiene er sammenlignbare seg imellom.

Fotografiene skiller seg ut fra datidens antropologiske bilder: De utvalgte samene ble ikke fotografert mot et rutenett eller en målestav, slik tilfellet ofte var i de britiske koloniene. I stedet ble samene fotografert iført sine vanlige klær, ofte sittende og med hatt på hodet. Det er tatt som et tegn på at Bonaparte dermed anerkjente deres verdighet som mennesker.

Eksperter mener fotografiene er tatt på en slik måte for at de skal utfylle og illustrere de målingene han foretok av samenes hodeskaller. Bonapartes anliggende var ikke å ta bilder som kunne brukes til vitenskapelige undersøkelser i ettertid.

Prinsen var utelukkende interessert i ansiktene og overkroppene til forsøkspersonene, først og fremst ansiktene. Det var derfor ikke nødvendig å kle dem nakne, slik andre som drev med tilsvarende målinger ofte gjorde.

På fotografiene er det små tavler med tall på. Slik kunne prins Roland holde styr på hvem og hva han dokumenterte. Dette var et sjeldent og bemerkelsesverdig unntak i antropologisk fotografi på den tiden.

Andre bilder fra ekspedisjonen gir en detaljert kulturhistorisk dokumentasjon av steder i Finnmark på et tidspunkt da fotografier var praktisk talt ukjent på disse breddegrader, selv om fotografisk teknikk var oppfunnet en god del år tidligere.

Fant forfedre

Bonapartes nøyaktighet har bidratt til at slektsforskere har hatt stor nytte av å undersøke hans fotografier. Én av dem var den selvlærte slektsgranskeren Ole Johan Nikodemussen. I en fransk bok han kom over på biblioteket i Hammerfest tidlig på 1990-tallet, fant han bilder fra lokalområdet.

Nikodemussen satte seg ned og skrev til massevis av biblioteker og museer i Paris for å skaffe til veie flere opplysninger.

– Det var folk fra Kvalsund og Kokelv på bildene som var tatt av Bonaparte, jeg ville gjerne finne ut mer om denne ekspedisjonen, sa Nikodemussen til avisen Finnmark Dagblad i 2010.

Overraskende nok fikk han svar på sin henvendelse; Musée de l'Homme i Paris satt på en betydelig mengde bilder av finnmarkinger fra slutten av 1800-tallet. I tillegg hadde de 160 bilder på filmer som aldri hadde vært fremkalt, ifølge Nikodemussen.

Slektsforskeren, som gikk bort i januar 2024 arbeidet iherdig med å finne ut mest mulig om det som hadde foregått i hjemtraktene mer enn hundre år tidligere. Arbeidet vakte interesse hos journalist og fotograf Nils John Pors­anger i NRK Sámi Radio, som gikk i gang med å lage film.

«I hodemålerens fotefar» kom i 2012, og skildrer blant annet Nikodemussens reise til Paris for å besøke muséene og arkivene der mye av Bonapartes materiale var oppbevart.

Opplysningene han fant, brukte Nikodemussen som en del av materialet da han skrev sitt verk «Norges Slektsleksikon, Finnmark Fylke,» flere bind på langt over 1000 sider hver.

– I leksikonet har jeg fått bruk for mange av bildene fra ekspedisjonen til Bonaparte. Prinsen tok nemlig bilder av svært mange samer, og jeg har til og med funnet bilder av mine egne forfedre, sa Nikodemussen i 2010.

Med politiets hjelp

Den genetiske sammensetningen hos samer har vært omfattende studert så lenge slik forskning har eksistert. Etnografisk fotografering av samene begynte med oppfinnelsen av kameraet på 1800-­ tallet.

Dette fortsatte inn i 1920- og 1930-årene, da samer ble fotografert nakne og anatomisk målt av forskere, med hjelp fra det lokale politiet, for å samle inn data som kunne rettferdiggjøre deres egne raseteorier.

En smule mistillit hos enkelte i det samiske miljøet til genetisk forskning, er derfor kanskje ikke til å undres over.

På slutten av 1800-tallet var det for øvrig ganske vanlig å leie inn samer og andre urfolk til å «opptre» på sirkus og i andre sammenhenger − både i Norge og i flere andre land.

I 1885 ble det arrangert en stor utstilling i Alexandra Palace i London. Der var en gruppe norske samer engasjert til å demonstrere reindrift og andre deler av sin kultur.

Med seg hadde de Tana-mannen Nils Øwre som guide. Utstillingen ble supplert med visning av en stor del av Roland Bonapartes fotografier fra Nordkalotten. Franskmannen var på denne tiden æresstipendiat ved Royal Anthropological Institute.

Svært mange av hans originale bilder er fortsatt oppbevart i instituttets arkiver, og de ble blant annet til stor nytte da ekteparet Roslyn og Axel Poignant på slutten av 1970-tallet forsket på historiske fotografier av urfolk.

Flere av bildene som viser samer ble senere valgt ut til den store og internasjonalt anerkjente vandreutstillingen «Observers of Man» i 1980.

Bonaparte selv dro senere til blant annet i USA og Canada der han fotograferte og målte ulike folkegrupper, blant dem indianere fra flere stammer. Men det er bildene fra Finnmark som har fått mest oppmerksomhet i ettertid. Roland Bonaparte døde i 1924, én måned før han fylte 66 år.

Han er gravlagt på Les Gonards kirkegård i Versailles utenfor Paris. Med prins Rolands død i Paris 14. april 1924, døde seniorlinjen til huset Bonaparte fra Lucien Bonaparte i mannlig linje.

Men historien til mange av dagens samer er bevart for evigheten.

Keiserens grandnevø

Roland Bonapartes fulle tittel var 6. prins av Canino og Musignano, og han var den siste mannlige etterkommeren av den herostratisk berømte keiser Napoléon Bonaparte.

Roland ble født i Paris 19. mai 1858, som sønn av prins Pierre Napoleon Bonaparte og Éléonore-Justine Ruflin. Han var barnebarn av Lucien Bonaparte, som var syv år yngre enn sin mer berømte keiser-bror. Prins Roland fikk forbud mot å satse på en militær karriere, på grunn av familiens tidligere historie.

Derfor satset han på vitenskapen, og fikk sin opplæring i antropologi av den berømte franske antropologen Pierre Paul Broca.

I sin tid var Roland Bonaparte en respektert vitenskapsmann med mange prestisjefylte verv frem til sin død i april 1924.

Lokale spor

I Kvalsund er et fjellparti oppkalt etter den franske foto-prinsen.

På Kartverkets kart er det skrevet «Bonapart».

Et annet sted der det finnes spor av prins Bonaparte, er så langt unna som i Antarktis. Bonaparte Point er et smalt nes på sørsiden av Arthur Harbour.

Området ble kartlagt av en fransk ekspedisjon mellom 1903 og 1905, og ekspedisjonslederen navnga stedet etter den franske prinsen som akkurat da var president i Societé de Géographie.

Skallejakt på villspor

Fotografering og kroppsmåling skulle bli høyst kontroversielt blant den samiske befolkningen, men det var først 20–30 år etter Roland Bonapartes besøk, da målingene ble gjennomført for å underbygge raseteorier som i dag er forkastet.

I 1922 oppsøkte farmasøyten og rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen representanter for den samiske minoriteten i Sør-Trøndelag. Også han var opptatt av samenes hodeform og andre kjennetegn, men interessen bunnet i en overbevisning om at raseblanding var degenererende, og at forskjellige mennesketyper derfor burde holdes fra hverandre.

Mjøens biologiske ideal var «Det nordiske mennesket». I Norge var han svært omstridt, men hadde støttespillere i det internasjonale forskningsmiljøet. I deler av det politiske miljøet ble hans ideer ofte godt mottatt.

Blant Mjøens meningsfeller blant rasehygienikere i Norge og Sverige var det flere som foretok såkalte «raseundersøkelser» der spesielt samer var i fokus. Svenske Herman Lundborg fotograferte og målte samer, og hyllet etter hvert Hitler.

Blant rasehygienikerne som fulgte opp interessen for samene, var militærlegen Halfdan Bryn.

− Halfdan Bryn var tilhenger av ideen om at den nordiske rasen var mer høytstående enn andre, sier forsker Jon R. Kyllingstad ved Universitetet i Oslo.

Samene ble ansett for å være fra den lappiske rasen, og ikke den nordiske. Prakteksemplarene innenfor «Den nordiske rasen» fant man i Setesdal på Sørlandet, mente Bryn.

Også blant fagfolk som tok avstand fra rasehygiene-begrepet var det en utbredt idé om at samfunnet til en viss grad burde regulere hvem som fikk føde og oppdra barn. En anerkjent lege og senere motstandsmann, Johan Scharffenberg var tilhenger av «slektshygiene» og hevdet i 1931 at «Samfundet bør ikke ale op skrap på de sunde og dyktiges bekostning».

I dag regnes ideene som Mjøen og Bryn forfektet som utdaterte. Den gamle rasetenkningen som delte folk inn i klare kategorier med helt bestemte egenskaper; fysisk, intellektuelt og kulturelt, tilhører fortiden.

− Selvsagt finnes det genetisk variasjon. Men man fant aldri disse rene rasene som i dag blir betraktet som en konstruksjon, sier Jon R. Kyllingstad.

Far og sønn Savio ble hyllet som helter. I stedet for å nyte suksessen, ble de rammet av sorg og tragedier

Inger Ellen (91) lærte aldri å lese eller skrive