Ni fra russekullet omkom
Den verste tragedien i Irenes liv skulle også bli hennes største lykke
Irene hadde englevakt da russebussen fra Stavanger stupte ned ura og ut i det kalde dypet i Logavatnet. Lite visste hun hva ulykken, som kostet ni av hennes russekamerater livet, skulle bety for henne.
Onsdag 5. juni 1963:
Det er en varm og fin sommerdag på Sørlandet. Irene er litt sen med å komme seg inn i russebussen.
Det er ikke sitteplasser igjen, og hun dumper ned på fanget til en medruss. Det gir henne litt ekstra høyde og bedre oversikt. Kanskje er det med på å redde livet hennes den skjebnesvangre dagen.
Russebussen er bare et par år yngre enn de 34 avgangselevene som har fått plass i den. Sjåføren er også fra russekullet, som er på sørlandsturné. Målet for turen er å samle inn 20 000 kroner som skal gå til lønn til en norsk lektor ved en av Misjonsselskapets skoler i Kamerun.
Kvelden i forveien hadde de hatt møte i Gyland kirke. Nå er de på vei til Flekkefjord – ned de bratte Flikka-svingene. Riksveien er smal. Bare et gammelt rekkverk skiller dem fra den ti meter høye steinura som stuper ned i vannet.
Klokken nærmer seg to på ettermiddagen, og de har syv kilometer igjen å kjøre før de er fremme i Flekkefjord.
Irene blir urolig når hun kjenner den umiskjennelige lukten av brent gummi. Foran seg ser hun en rutebuss fra Gyland Billag. Veien er for smal til at de to bussene kan passere hverandre.
For å unngå kollisjon legger sjåføren av russebussen seg ut mot autovernet i håp om at det holder. Det gjør det ikke. Tragedien er et faktum.
Les også: (+) Flyet ble ristet i filler: Hva som gikk galt var lenge norsk luftfarts største mysterium
Tilfeldigheter
– Far var lastebilsjåfør, så jeg var vant med biler. Derfor la jeg merke til lukten og skjønte at noe ikke stemte. Det gikk for fort, og farten bare økte.
Irene Ølberg (født Hansen) kikker opp fra utklippsboken og ser ettertenksomt ut i den koselige stuen på Sola utenfor Stavanger.
61 år er gått siden sommerdagen som for alltid skulle endre livet hennes. At hun skulle bli over 80 år, mor til tre staute gutter og farmor til fem, var ikke gitt. Hun var så nær ved å miste livet i Logavatnet denne dagen.
At hun var på tur med kristenrussen, var også ganske tilfeldig. Irene var ikke kristen. Kanskje litt søkende. På leting etter noe, men ikke kristen.
– Jeg hadde gått på søndagsskole. Det var alt, sier Irene.
Men russevenninnen Ingfrid var kristen og ville gjerne at Irene skulle bli med på turen, som etter planen skulle ende opp på den kristne internatskolen Drottningborg i Grimstad.
Ulykke og lykke
Egentlig var ikke Ingfrid så veldig lysten på å reise på en ukes kombinert russetur og innsamlingsturné til misjonen. Hun hadde kjæreste hjemme. Aller helst ville hun være sammen med ham.
Men håpet var at Irene skulle bli frelst, at hun også skulle finne Jesus. Derfor ble Ingfrid med på turen. Ingfrid skulle aldri komme hjem igjen til Rege, til foreldrene og kjæresten, Kristian.
Og livet til Irene skulle aldri bli det samme. Men den verste tragedien i hennes liv skulle også gi henne den største lykken.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Mirakuløst reddet
Russebussen stuper ned steinrøysa. Deretter flyter den ødelagte bussen noen minutter. Flere av passasjerene rekker å komme seg ut av de knuste rutene. Ikke Irene. Innesperret mellom busseter og stolben blir hun med bussen ned i dypet.
– Jeg tenkte at «nå dør jeg». Jeg fikk ikke puste. Jeg tenkte på dem hjemme. På mor og far, på storesøster og lillebror, men jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg hadde gitt opp. Da hørte jeg en klar stemme som sa: «Legg ditt liv i mine hender, så skal du bli frelst». Jeg ropte «ja» – og følte at jeg ble løftet til overflaten i en luftboble, forteller Irene.
Hun begynte å svømme, men i panikken så hun ikke hvilken retning som var mot land.
– Men Han styrte meg, ledet meg til land. Der fant jeg et armeringsjern som stakk ut fra den bratte betongveggen. Den holdt jeg meg fast i til noen kastet et tau til meg. Jeg fikk en ekstra sjanse der nede i dypet. En siste sjanse til å bli frelst og si ja til Jesus. Ja til livet, sier Irene.
Men det var ikke bare Jesus hun fant gjennom russebussulykken.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Ja til kjærligheten
Alle overlevende fra bussulykken blir kjørt til sykehuset i Flekkefjord. Med brukket skulder, brukket krageben, kutt og sår, blir Irene liggende på sykehuset i én uke. Der får hun vite at venninnen er omkommet.
– Ingfrid var den siste som ble funnet, på 30 meters dyp, 10 meter fra bussen. I mange år hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg fikk leve, mens hun døde.
Kristian, Irenes ektemann gjennom 58 år, legger hånden sin trøstende over hennes.
Og ja, det er den samme Kristian som en gang var kjæreste med Ingfrid.
Skjebnen ville det slik at de møttes tilfeldig hos foreldrene til Ingfrid noen uker etter ulykken.
– Jeg lå på sykehuset da Ingfrid ble begravet, så jeg fikk ikke tatt farvel eller møtt hennes kjære for å kondolere. Jeg følte på at det var min skyld at hun ble med på turen. Barndomshjemmet til Ingfrid var på Rege. Det er ganske langt unna der jeg bodde, i Tungenesveien, ikke langt fra Bjergsted, der Stavanger konserthus ligger i dag. Derfor tilbød Kristian å kjøre meg og venninnen min, som også var med, hjem etter besøket. Kristian og jeg hadde aldri møtt hverandre tidligere, forteller Irene.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Brevveksling
– Da ble det kjærlighet ved første blikk?
– Absolutt ikke. Kristian var en hyggelig og høflig ung mann, men jeg hadde fått lærerjobb på Ølve i Hardanger og flyttet like etter at vi møttes. Han skulle gå på bibelskole i Staffeldts gate i Oslo, men han spurte om han kunne skrive til meg. Han ville gjerne vite mest mulig om ulykken og hvordan Ingfrid hadde hatt det de siste dagene i livet. Dermed fløy brevduene hyppig mellom Hardanger og hovedstaden.
25. juni 1966 blir 30-åringen fra Ølberg og 22-åringen fra Stavanger smidd i hymens lenker, og Irenes tekst på russekortet får en helt ny dimensjon: «Une vie sans amour, ne sais pas une vie du tout» – et liv uten kjærlighet er ikke noe liv.
Selvsagt måtte den skoleflinke jenta fra 5EA på St. Svithuns gymnas i Stavanger har russemottoet sitt på fransk.
Irene har en lang og variert yrkeskarriere bak seg. Da ungene var små, jobbet hun hjemme, men da yngstemann begynte på skolen, startet hun å jobbe på samme skole. Guttungen i første klasse, mamma som sekretær og lærervikar. Senere ble hun pleiemedhjelper på Sunde sykehjem. Der hun var til hun ble pensjonist.
Kristian søkte mot havet. Etter maritim utdanning, loseksamen, praksis i DSD og noen vikariater, begynte han som los i Tananger, der han jobbet i 33 år.
Les også (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Døde ikke forgjeves
Ekteparet Ølberg sitter og blar i utklippsbøker og album. At faren hadde samlet på utklipp fra ulykken, visste ikke Irene før i 2015. Utklippene dukket opp da de ryddet i papirene etter at faren døde.
For Irene er det fortsatt sårt å lese de falmede avissidene. I albumet har hun bilder fra russetiden – og fra turen som endte så forferdelig galt. Ett av bildene viser noen av jentene bare et døgn før ulykken. Ingfrid er også på bildene.
– Hun døde ikke forgjeves. Du fant Jesus, og vi fant kjærligheten. Det er en trøst, sier Kristian stille, mens han kikker på det over 61 år gamle bildet.
Ber for russen
Selv om de fysiske skadene ble leget relativt raskt, sitter ulykken fortsatt i Irene. Hun bader aldri i naturen, får frysninger bare hun stikker tærne i vannet, og det tok mange år før hun orket å kjøre buss. Enda flere før hun satte seg i en turbuss.
– Du blir aldri den samme etter en slik opplevelse. Den sitter i deg resten av livet. Jeg kjenner det veldig når russetiden kommer, og jeg hører bussene. Jeg ber for russen hvert eneste år. Ber om at det må gå godt. At det ikke skjer ulykker, sier Irene.
– Hvordan gikk det med gutten du satt på fanget til da ulykken skjedde?
– Han overlevde. Heldigvis.
