Nordmennenes glemte sjømannsbragd
De to nordmennenes lange ferd hadde så vidt begynt da Simon kremtet: – Det er én ting jeg har unnlatt å fortelle deg
Sjøkaptein Simon Jacob Engelhart Jørgensen var villig til å satse både livet og formuen for å vise at hans nye oppfinnelse, livbåten «Storm King», dugde på havet. Hvis vi kommer oss til Australia, holder det? sa Jørgensen, og seilte.
Da kaptein Jørgensen oppdaget de to haiene, tenkte han umiddelbart på det gamle sjømannsordtaket: Hvis haier følger etter et skip, vil noen om bord dø. Ingen lovende start på ferden.
Det hadde ikke gått en uke en gang, og kapteinen regnet med at reisen over havene ville ta et års tid. Jørgensen harket. Den andre mannen om bord så opp, nysgjerrig.
– Det er én ting jeg har unnlatt å fortelle deg, Nielsen. Jeg fryktet at du ikke ville bli med, sa Jørgensen.
Styrmannen så spørrende på kapteinen.
– Ifølge ekspertene fra handelskammeret kommer båten til å falle fra hverandre ved første møte med litt røff sjø.
Mennene kikket på haiene igjen. Og på stormskyene som bygget seg opp over Biscaya.
Livet på spill
Simon Jacob Engelhart Jørgensen og Johannes Nielsens utrolige, og i dag glemte, reise startet i London en septembernatt i 1889. Målet lå på den andre siden av jordkloden. Sørlendingene skulle krysse Atlanterhavet – to ganger – og Det indiske hav på ferden.
Og de skulle gjøre det i en farkost ingen hadde sett maken til.
Noen kalte det en balje. Andre foretrakk «flytende vanntank». Selv hadde oppfinner Jørgensen optimistisk døpt den «Storm King». Det var en overbygd livbåt, oppfunnet 100 år før slike ble vanlige, og Jørgensen mente altså den var så sjødyktig at han kunne seile helt til Australia med den.
Nordmannen hadde brukt alle pengene sine på konstruksjonen, og hadde ikke noe å tape, bortsett fra livet. Mest bekymret var han for hvordan det ville gå med hans unge kone og to småbarn.
– Det var den tristeste avskjeden jeg noen gang har opplevd, skrev Jørgensen i dagboken etter at han forlot den lille familien sin på hotellet i London, og dro ned til dokkene der «Storm King» og styrmann Nielsen ventet.
De dro uten fanfare. Alt som hørtes var et par spredte hurrarop fra noen havnearbeidere gjennom den mørke natten.
Altmuligbåt
Jørgensen kom fra en velstående rederfamilie fra Laget mellom Tvedestrand og Risør. Som 14-åring mønstret han på en av farens 11 seilskuter, og det tok ikke mange årene før han sto som skipskaptein på fullriggeren «Ragna» i fart mellom Europa og Australia.
Et møte med drivisen fra Antarktis på en av disse turene satte en støkk i Jørgensen. Forliser vi her, vil ingen overleve, innså han. Sjøfolk som måtte gå i lettbåten, ubeskyttet mot vær og vind, hadde sjelden stort håp om å klare seg. En parafintønne som duppet forbi i høye bølger, og en diger vanntank av stål på dekket til «Ragna», ga nordmannen en idé.
Hmm. Hvis man kunne flyte rundt i noe slikt?
Han satte seg til skrivebordet i kahytten, og snart hadde han skissene klare for en båttype som kunne gi skipbrudne en tryggere, ja nesten komfortabel, reise. De viktigste prinsippene var at båten skulle ha plass til folk under dekk, og at den skulle rette seg opp selv ved kantring.
Jørgensen visste imidlertid godt at ingen skipseiere ville bruke opp plassen om bord til en diger livbåt. Det var mer penger i å ha med seg varer, og nye sjøfolk kunne man finne i hver eneste lille havnekneipe. Jørgensen måtte derfor være kreativ.
Han konstruerte «Storm King» i tre deler. Disse kunne raskt kobles sammen ved behov. Resten av tiden kunne de brukes til så mangt, fremhevet Jørgensen:
– De kan brukes til lagerrom, med gods som enkelt kan fjernes, eller dyretransport. Eller for fanden, på de store passasjerskipene kan de sågar brukes som røkeværelse!
Tegningene vekket interesse i skipsmiljøet i Australia, men skepsisen var stor til om det sammenkoblede fartøyet ville «holde Stand mot det oprørte Hav».
– Jeg antager De vil erklære Baaden for at være sjødyktig hvis jeg får laget den og seiler fra England rundt Kap til Australien? sa Jørgensen.
Han kunne veien. Kjente havstrømmene. Vindene. Klart det kunne gå. Og noe bedre salgstriks enn å seile en prototyp 22 000 kilometer over stormfulle hav, visste han ikke om.
Dyr forsikring
Kapteinen dro hjem, tok patent på «Storm King» i Christiania i 1888 og satte i gang byggingen ved et verft i London, på den tiden da blodsporene etter Jack the Ripper fortsatt var ferske der i byen.
Båten var ni meter lang, bygd av klinkbygde stålplater. Hver av de tre delene var en selvstendig, vanntett enhet. I alt var det plass til 60 mann på dekk og 60 under. Disse kunne lett bytte plasser underveis. I regnvær foretrekker mange trengselen inne i en sporvogn, sammenlignet Jørgensen. Ferskvannstanker var plassert i bunnen, både for drikkevannets og stabilitetens skyld.
18 mann kan sitte på relingen uten at den kantrer, skrev norske aviser, som stadig brakte historier om sin nye helt.
– Han satser sitt liv og formue for å godtgjøre båtens fremragende egenskaper, fastslo avisene.
Fortsatt var skepsisen stor. Forsikringspremien var på 75 prosent av verdien. Men minst én annen mann hadde troen på Jørgensen og «Storm King»: Styrmann Johannes Nielsen fra Havstad ved Arendal takket ja til tilbudet om å bli oppfinnerens reisefølge til den andre siden av kloden.
Han hadde seilt med kapteinen i årevis, og stolte på hans dømmekraft. Og da Jørgensen, midt ute i Biscaya-bukta, med en storm i anmarsj og to haier i kjølvannet, fortalte at ekspertene spådde en rask undergang, var det uansett for sent å snu.
Orkanen ble den første store testen for «Storm King».
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Ingen grunn til frykt
Og Engelhart Jørgensen frydet seg, skal en tro loggboken og beretningen han skrev ned.
– Berget seilene, og lå på været. Det blåste med orkanaktig styrke. Regnet øste ned i strømmer og sjøen gikk høyt. Båten lå prektig til vinden, og det var ingen som helst grunn til frykt. Kun leilighetsvis kunne vi få et lite skvett om bord, skrev Jørgensen.
Sørlendingene økte innsatsen og lenset unna.
– Det var en storartet seilas, oppover et berg av vann og slynget ned i neste bølgedal. Bare tre av de høyeste sjøene slo inn over fartøyet, og forårsaket ingen annen skade enn at den som styrte fikk seg en alvorlig dukkert. Ingen åpen livbåt ville bestått en sådan prøve uten å gå til grunne.
Atlanterhavet hadde ikke stort annet å by på. «Storm King» tok seg greit over til Brasil, og krysset østover igjen, gudsjammerlig sakte i det vindløse stillebeltet. Det mest dramatiske under den 90 dager lange ferden mot Cape Town, var at herrene gikk tomme for pipetobakk.
– I Kapstaden ble der overalt vist oss megen velvilje og imøtekommenhet. Pressen talte i høye uttrykk om oppfinnelsen, og det samme gjorde alle, fastslo Jørgensen.
Les også: (+) Først da det var for sent, skjønte mannskapene på de norske skipene at det utenkelige var i ferd med å skje
Brystkassa frem
«Storm King» var nå blitt verdenskjent, og aviser som New York Times hadde jevnlige rapporter. Alle med litt kunnskap om sjøfart, ikke minst de to nordmennene selv, visste at den lengste og farligste etappen gjensto. 8600 kilometer, gjennom «the roaring forties», over Det indiske hav mot Australia.
Ganske riktig:
– Vi seilte inn i voldsomme stormer. Virvelstormer, med rette de mest fryktede. En uhyre sjø kom veltende med uimotståelig, nesten demonisk kraft. Den hvite kammen reiste seg opp foran båten og fôr brølende frem, som om den ville oppsluke fartøyet. Storm King bød dristig brystet frem mot sin fryktelige motstander, og fløt lett opp på dens topp, beskrev Jørgensen.
Ikke engang Det indiske hav klarte å gjøre større skade enn å bøye noen av støttene i rekkverket rundt båten. Ti måneder etter avreisen fra England fikk Jørgensen og Nielsen øye på det kjente fyret ved Cape Leeuwin, sørvest i Australia.
De må ha kjent på en enorm lettelse, og muligens ble de litt for skråsikre på at turen var over og at de hadde klart det. En måneskinnsnatt kjørte de i hvert fall rett på en sovende hval. Til alt hell nøyde den irriterte kolossen seg med å slå halen hardt og fornærmet i vannet, og forsvinne.
Les også: (+) Det 40 år gamle norske megaskipet er nesten ikke til å kjenne igjen
Kantring ved reisens slutt
29. juni 1890 ble «Storm King» slept til havnen i Albany, til en «storartet velkomst av byens notabiliteter». Ovasjonene og bankettene fulgte den nå berømte «Storm King» langs sørkysten mot det endelige målet, Adelaide.
Og likevel var det nesten så alt endte ille. Jørgensen og Nielsen opplevde den mest dramatiske hendelsen på hele ferden der, etter at den egentlig var over. Drivankeret lå ute, og begge befant seg under dekk i et uvær, da «Storm King» plutselig kantret. Jørgensen stupte ut av senga. Nielsen blødde fra et stygt kutt i hodet. Kapteinen prøvde å rope, «men oppdaget at munnen ble fylt med vann». De hadde gått under.
– Det fulgte noen fryktelige øyeblikk, bare formildet av vår tro på båtens evne til å klare seg. Etter mindre enn et minutt reiste den av seg selv, fortalte Jørgensen senere.
I loggboken fremsto episoden langt skumlere enn som så. Mennene øste for livet og skar løs seilene som lå under vann og dro båten ned.
Ryktene fortalte at «Storm King» var rent i senk av en fransk passasjerdamper, som anså det lille fartøyet som hjelpeløst fortapt. Jørgensen fikk i hvert fall enda et godt salgsargument, skulle man tro.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Rustne minner
Slik gikk det ikke. De to nordmennene hadde seilt halve jorda rundt i livbåt, men bragden ga ikke Simon Engelhart Jørgensen det han drømte om.
De hadde blitt mottatt som helter, med hyllest og champagnemiddager. De hadde blitt gratulert av guvernører og konsuler langs hele ruten, og en russisk prins på Madeira. Båten ble utstilt. Jørgensen holdt tale etter tale om det som mange steder ble omtalt som «vår tids fremste navigasjonsbragd». Tilhørerne smilte og klappet og lot seg begeistre. For en ferd! For noen galninger!
– Men med en gang jeg begynte å snakke om investeringer og livbåtens fremtid, så jeg at ansiktene ble stramme, skrev Jørgensen.
Skipsrederne mente fortsatt at det ble for dyrt. Jørgensen var, som vi nå vet, 100 år for tidlig ute. Hans tank-livbåt fikk ikke engang plass ved en stor marineutstilling i London året etter.
– Hvis kapt. Jørgensen har trodd at hans berømte seilas skulle være tilstrekkelig for å bane vei for hans idé, har dette vist seg som en illusjon, skrev Holmestrandsposten i en artikkel i 1891.
Da hadde «Storm King» blitt fraktet hjem til Norge, hvor den sto utstilt i Tivolihaven.
– Jeg har gjort mange tabber i mitt liv. Den største er min entusiasme for å redde liv, sa den desillusjonerte og blakke oppfinneren.
Etter et siste, mislykket forsøk på å selge inn oppfinnelsen til den norske marinen, forlot Simon Engelhart Jørgensen landet og dro tilbake til Australia. Nielsen emigrerte til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Ingen av dem vendte noen gang tilbake til Norge.
Og «Storm King»?
Den ble liggende og ruste ved marinebasen Karljohansvern i Horten. I 1928 ble den lille båten, som en gang hadde satt brystkassa dristig frem mot virvelstormene i Det indiske hav, solgt til en skraphandler. Prisen, ifølge en artikkel i Morgenbladet:
– Fem lumpne kroner.
