Da kona ble tatt, tok Sjakalen en grufull hevn

Sjakalen tok trikken til angrepet som skulle gjøre ham til sin tids mest beryktede terrorist. Han gikk av på Schottentor, rett ved universitetet i Wien, sammen med de fem andre i gruppen. To venstreekstreme tyskere, en av dem en kvinne, og tre palestinere. En god miks av revolusjonære krigere.

De bar på tunge vesker med maskinpistoler, automatgeværer og minst 15 kilo sprengstoff. Det var søndag formiddag like før jul 1975 og alt var stille i gatene.

– Til helvete med Israel og vennene deres, og til helvete med julefreden, tenkte «Sjakalen».

Han hilste på de to politimennene ved inngangspartiet til bygningen og gikk bort til en gruppe journalister.

– Pågår møtet ennå? spurte terroristen.

– Ja, i andre etasje, nikket journalistene.

Sjakalens følge gikk mot trappen. Der oppe, utenfor konferansesalen med de 11 oljeministrene fra OPEC-landene, åpnet de veskene og tok frem våpnene. Så startet skytingen og et gisseldrama som rystet verden og skapte en legende.

Sønn av revolusjonen

Ilich Ramírez Sánchez var kanskje ikke født til å drepe. Men det var neimen ikke så langt unna, heller.

Da sønnen til advokaten José Altagracia Ramírez og hans kone Elba ble født i nærheten av Caracas i Venezuela i 1949, fikk han navn etter mannen som faren beundret mest. Gutten skulle hete Ilich. Hans yngre brødre ble døpt Vladimir og Lenin.

– Jeg har vært en profesjonell revolusjonær siden tenårene, sa den venstrevridde terroristen i retten i 2017, da han ble dømt til fengsel på livstid for tredje gang.

Oppfostret på marxisme og ideen om væpnet kamp som det eneste dugelige virkemidlet, havnet Ilich som tenåring på geriljaskole på Cuba før han prøvde å utdanne seg i mer tradisjonelle fag på skoler og universiteter i London og Moskva.

Det gikk bare sånn passe.

Unggutten klarte å bli utvist fra Sovjetunionen på grunn av fyll og spetakkel. I stedet dro han til Midtøsten. Der vervet han seg til Folkefronten for Palestinas frigjøring, en gjeng som i årene rundt 1970 ble viden kjent for en rekke flykapringer.

Ilich Ramírez Sánchez deltok aktivt i de blodige kampene da jordanske styrker jaget PLO ut av landet og inn i Syria og Libanon, i det som er kjent som Svart septemberkrigen.

Han forlot Beirut med krigserfaring og et nytt kodenavn. «Carlos» var et passende navn på en spansktalende våpenbror, besluttet folkefrontens ledere.

De plasserte ham i London og Paris, som ble stedene hvor han fikk sine første oppdrag og startet sitt korstog mot israelske interesser.

Rakettvåpen mot El Al-fly

I starten var han en dristig, men temmelig mislykket terrorist. Det reddet en rekke menneskeliv.

I januar 1975 kunne det endt riktig ille for passasjerene på to av det israelske flyselskapet El Als flyvninger fra Paris. Carlos og tyskeren Johannes Weinrich parkerte en leiebil rett utenfor gjerdet ved rullebanen på Orly, og stilte seg opp med en rakett-granatkaster, uten at noen reagerte.

På 130 meters avstand fyrte Weinrich av mot et Boeing 707-fly idet det tok av, men bommet.

Granaten traff i stedet en bil, uten å eksplodere. Neste prosjektil feide tvers gjennom en parkert, jugoslavisk DC-9 og inn i veggen på en folketom kantine.

Fire dager senere forsøkte Carlos igjen. Denne gangen uten tyskeren. Carlos gikk opp på publikumsplattformen med det store våpenet. Nå var imidlertid vaktmannskapene på utkikk etter skumle folk med bazooka, og Carlos ble oppdaget før han rakk å skyte mot El Al-jumboen han hadde sett seg ut.

Dessverre var politimennene like dårlige til å sikte som terroristene, og Carlos slapp unna i kaoset. Siden tabbet han seg ikke ut så mange ganger.

Skuddene i Paris

Etter angrepene på Orly var fransk etterretning på sporet av folkefrontens menn, og sommeren 1975 ble Carlos' libanesiske kontaktperson, Michel Moukharbal, tatt av politiet. I avhør røpet han detaljer om Carlos.

Den kvelden banket Moukharbal og tre politimenn på døren til leiligheten der Carlos ofte holdt til. Der var det fest og fullt av gjester, for det meste studenter fra Venezuela.

Carlos selv var på badet med en venninne og kjørte «vil du se på maskinpistolen min»-trikset. Da han kom ut og oppdaget at Moukharbal pekte ham ut, åpnet han ild. Skuddene falt så kjapt at de fire trufne falt oppå hverandre. Bare én av politimennene overlevde skadene.

Carlos flyktet til Beirut, mens fransk og britisk politi prøvde å løse gåten om hvem denne farlige, nye mannen kunne være. I London ble en leilighet undersøkt, og en journalist la merke til at et eksemplar av Frederick Forsyths roman «Sjakalen» lå igjen etter den etterlyste.

Et navn som selger, tenkte journalisten, og dermed var den navnløse terroristen blitt til Sjakalen.

Delte gislene i grupper

Mens politiet jaktet, hadde Sjakalen fått ferten av noe stort.

Siste søndag før jul 1975 sto han foran speilet i luksusleiligheten han hadde anskaffet i Wien, og syntes han lignet ganske mye på sin helt, Che Guevara. Så tok han trikken til OPEC-bygningen.

I gangene utenfor møtesalen, drepte angriperne to sikkerhetsvakter og et medlem av den libyske delegasjonen. Carlos selv skjøt sistnevnte, før han entret rommet hvor toppmøtet pågikk.

Han sendte en maskingeværsalve i himlingen, og hilste deretter pent på delegaten fra Venezuela. Det var oljeministre fra 11 land i salen og 62 gisler i alt.

Carlos delte dem inn i tre grupper etter en slags fiendtlighetsskala. Nøytrale afrikanere og søramerikanere for seg selv, representanter fra Algerie, Kuwait, Libya og Irak foran sprengstoffet.

«Verstingene», først og fremst oljeminister sjeik Yamani fra Saudi-Arabia og finansminister Amouzgar fra Iran, sto i et hjørne og visste at de lå enda tynnere an.

Gissel Airlines

Scenen var satt for et direktesendt drama som tv-seere og radiolyttere skulle følge i dagevis. Carlos dikterte en kortfattet liste over krav fra det han kalte «Den arabiske revolusjonens arm»: En buss med gardiner. Et DC-9 fly med mannskap. Et kommuniké på syv sider og med raus fordømmelse av Israel og oljerike araberland, skulle dessuten leses opp annenhver time på fjernsyn og radio.

Kravene ble akseptert, og morgenen etter kjørte en gul buss med gardiner og «Spesialtransport»-skilt i fronten gjennom Wiens morgentrafikk ut til flyplassen.

Østerrikes myndigheter hadde forhandlet seg frem til at ansatte i OPEC-bygningen skulle løslates, og det var 42 gisler om bord i bussen. En av terroristene, tyske Hans-Joachim Klein, lå kritisk skadd.

Han ble truffet i magen i en skuddveksling med politiet like etter gisseltagningen, og hadde fått behandling på sykehus i mellomtiden. Legene hadde reagert med bestyrtelse da Carlos krevde å få ham med.

– Han ligger jo i koma! sa de.

– Vi kom sammen og vi drar sammen, svarte Carlos.

Klein overlevde og tok senere avstand fra sin fortid.

Første stopp ble Algerie, hvor terroristene fikk en vennlig mottagelse av utenriksministeren, og 30 nye gisler ble satt fri etter forhandlinger. Så fulgte en merkelig rundreise i Nord-Afrika, med landing i Tripoli i Libya og løslatelse av enda flere gisler. Så tilbake til Algerie, hvor Carlos forsvant til nye forhandlinger.

Senere skulle både Klein og frigjøringsfrontens leder, Bassam Abu Sharif, hevde at Carlos i skjul mottok en enorm pengesum, kanskje så mye som 50 millioner dollar, i løsepenger for de siste gislene. Algeriske myndigheter nektet å utlevere terroristene til Østerrike.

Ingen er blitt dømt for raidet mot OPEC.

Hevneren

Carlos hadde nå skapt seg et navn og trolig tjent en god slump med penger, men han fikk sparken som terrorist hos palestinerne. Oppdragsgiverne var spesielt misfornøyde med at han ikke hadde fulgt planen om å henrette sjeik Yamani og finansministeren fra Iran.

I årene som fulgte ble Sjakalen frilansterrorist. Han hadde mektige venner. I Øst-Tyskland stilte Stasi rundhåndet opp med skjulesteder og hjelp.

Han møtte Saddam Hussein i Bagdad, oppholdt seg hos Gaddafi i Libya og Tito i Jugoslavia. Ingen andre enn ham selv aner det fulle omfanget av beskyttere og arbeidsgivere.

Men da Carlos gikk til angrep på Frankrike, gjorde han det ikke for penger eller politisk idealisme. Det gjorde han i sinne.

I februar 1982 ble nemlig Carlos' tyske kone, Magdalena Kopp, arrestert sammen med en sveitser fra terrorcellen deres, etter et mislykket granatangrep mot en fransk atomreaktor. Kopp var medlem av den venstreekstreme grupperingen Revolutionäre Zellen (RZ).

Carlos skrev et brev der han ba om at kona måtte løslates. Franske myndigheter takket høflig nei til forslaget. Carlos svarte med bomber.

Våren 1982 smalt det på et ekspresstog mellom Paris og Toulouse og utenfor redaksjonslokalene til en jødisk avis i Paris. Nyttårsaften året etter plasserte han bomber på jernbanestasjonen i Marseille og på et tog på vei derfra til Paris. 11 mennesker mistet livet i disse terrorangrepene.

– Uskyldige dør i krig, uttalte Sjakalen i en av rettssakene mot ham.

Testikkeltrøbbel

Den første rettssaken fant sted i desember 1997. Tre år tidligere hadde livet på frifot tatt slutt for den fryktede Sjakalen. Han hadde fått færre og færre steder å gjemme seg.

Det kalde krigens Øst-Europa fantes ikke lenger, og de arabiske landene trådte varsomt etter amerikanernes angrep på Irak. Han måtte nøye seg med Sudan. Men franskmennene sporet ham opp og startet hemmelige forhandlinger om utlevering.

Etter sterkt press fra mange hold, ga sudanske myndigheter opp med følgende hjertesukk:

– Han kom hit som en kriger for Palestinas sak, men nå oppfører han seg lite ærefullt. Han drikker og går ut med kvinner hele tiden.

I august 1994 lå Sjakalen på operasjonsbordet på et sykehus i Khartoum. Bare et lite inngrep i testiklene, for å få mer fart på sakene der nede, kanskje få et barn til.

Han hadde bare en jentunge, og hun og moren hadde reist til Europa for lengst. Halvt i ørska av bedøvelsen, lyttet Sjakalen til en sudansk offiser som plutselig hadde kommet inn i rommet, forbi hans egne livvakter.

– Du må vekk herfra, det kommer folk for å drepe deg, sa offiseren.

Sjakalen Carlos ble med. Han fikk militær eskorte. Det virket trygt. Riktignok var ikke leiligheten han ble plassert i, av samme standard han var vant med, men Carlos la seg til å hvile uten å klage altfor mye.

Han bråvåknet fra søvnen av at maskerte menn kom inn i soveværelset og holdt ham fast i sengen. Så kjente han et stikk i låret. Mennene fra det franske sikkerhetspolitiet puttet deretter den neddopede terroristen i en sekk og tok ham med på et fly til Paris.

Revolusjonen var over for godt.

Dette ble han dømt for

Ilich Ramirez Sanchez har aldri stått for retten i Østerrike for raidet han ledet mot OPEC-

toppmøtet i Wien i 1975, der han drepte en sikkerhetsvakt og tok 62 gisler. Men «Sjakalen» soner tre livstidsdommer i Frankrike.

Han skjøt og drepte sin kontaktperson i den palestinske frigjøringsfronten og to franske etterretningsagenter i Paris i 1975. Dømt i desember 1997.

Han sto bak fire dødelige terroraksjoner på fransk jord i 1982 og 1983. I alt 11 mennesker mistet livet og rundt 200 ble alvorlig skadet i bombeangrepene mot en avisredaksjon i Paris, to ekspresstog og togstasjonen i Marseille. Dømt i 2011.

15. september 1974 kastet Ramirez Sanchez en håndgranat inn i på det eksklusive kjøpesenteret Drugstore Publicis. To personer ble drept, 34 skadd. Dømt til å sone livstid, mars 2017.

I 2019 sørget Frankrikes høyeste rettsinstans, Conseil constitutionel, for at «Sjakalen» fikk terrorangrepet på apoteket behandlet på nytt. Det handlet om at han kunne ha blitt dømt to ganger for samme lovbrudd. Livstidsdommen ble opprettholdt.

«Sjakalen» er blitt 75 år gammel og soner flere livstidsdommer.

Slagmark Europa

I samme periode som «Sjakalen» terroriserte Europa, opererte også en annen høyprofilert terrorist, Abu Nidal.

Som «Sjakalen» var det opprettelsen av staten Israel og Palestinakonflikten som motiverte Abu Nidal til å slakte ned uskyldige mennesker. Ingen vet nøyaktig hvor mange terror­aksjoner han sto bak. Dette er noen av de mest profilerte i Europa.

3. juni 1982: Israels ambassadør til Storbritannia, Shloma Argov, ble skutt utenfor Dorchester Hotel i London. Argov overlevde, men skadet for livet. Israels invasjon av Libanon antas å være en reaksjon på mordforsøket.

På 80-tallet ble Vest-Tyskland rammet av flere terrorangrep, ofte gjennomført av den venstreradikale terrororganisasjonen RAF (Rote Armee Fraktion), som hadde tette bånd til palestinsketerrorgrupper.

19. juni 1985 eksploderte en bombe skjult i en koffert på flyplassen i Frankfurt. Tre mennesker ble drept og 74 såret. To av de drepte var barn på to og fem år fra Australia. Abu Nidal var blant terroristene som påtok seg ansvaret for aksjonen.

9. august 1982: Seks gjester på en jødisk kafé i Paris ble drept da terrorister kastet håndgranater og skjøt med maskinpistoler inn i lokalet. 22 ble skadet. Saken fikk senere forgreininger til Norge.

I september 2020 ble en 61 år gammel norsk statsborger med palestinsk bakgrunn arrestert i Skien, og utlevert til Frankrike etter begjæring fra fransk politi. Han skal ha vært med på aksjonen.

27. desember 1985: To samtidige angrep mot billettskrankene til det israelske flyselskapet El Al på flyplassene i Roma og Wien. De syv attentatmennene var bevæpnet med automatvåpen og håndgranater. Resultatet var 16 drepte i Roma og tre i Wien. En 11-årig amerikansk jente var blant ofrene. 138 ble skadet. Fire av terroristene ble selv drept.

6. september 1986: 21 jøder ble massakrert med automatvåpen under sabbatsbønn i Neve Shalom-synagogen i Istanbul.

16. august 2002 stormet en gruppe menn Abu Nidals dekkleilighet i Bagdad. Flere av livvaktene hans ble skutt. Nidal ble angivelig funnet død på soverommet sitt. Den irakiske etterretningssjefen Taher Jaleel al-Haboush hevdet at Nidal hadde skutt seg selv i hodet. Dødsårsaken er fortsatt ikke kjent.

Kilder: «Carlos the Jackal: Trail of terror» av Patrick Bellamy/Crime Library, rettsreferater i The Guardian, BBC.

Terrorens mesterhjerne

Hotelletasjen som ikke fantes