Gloster Meteor i ukontrollert stup
Da fallskjermen ikke åpnet seg, hadde piloten bare ett håp
Gloster Meteor-jagerflyet i spinn, og piloten var i fritt fall mot døden under en istykkerrevet fallskjerm. Les pilotens egen gjenfortelling av den dramatiske hendelsen.
Fem dager i uken var jeg telefon-reparatør i London. Lørdag og søndag fløy jeg jet i Royal Auxiliary Air Force.
Den episoden jeg skal fortelle om her hendte en søndag i desember 1955. Løytnant Bill Woollard og jeg var oppe med hver vår Gloster Meteor jagerfly på vanlig øvelsesflyging. Vi ble dirigert mot målene våre fra bakken.
«Fienden» var to andre fly av Meteor-typen.
Været var klart, bare med litt dis og tåkebanker over Kanalen. Farten var den vanlige − 800 km/t.
Jeg hadde vært i luften i 26 minutter og hadde ennå plenty brennstoff i tankene da vi fikk føling med våre motstandere.
Meteor i stup
Vi angrep ovenfra og stupte mot dem. Mach-indikatoren min viste 0,7 – det vil si at vi gikk med 7/10 av lydens hastighet.
Jeg skulle ned til 9000 meter og følte meg riktig opplagt på tross av det brå stupet. Surstofftilførselen var prima. Roret lystret godt. Alt i den skjønneste orden.
Plutselig oppdaget jeg at Mach-indikatoren fortsatte å stige! Gjennom vindskjermen merket jeg at flyet spant mot bakken med altfor stor hastighet til at det kunne tas ut av spinnet.
Det gikk kaldt gjennom meg. Jeg var i vill fart gjennom skydekket på vei mot den visse død i britisk matjord.
Åpnet cockpitdekselet
Jeg trakk forsiktig gasshåndtaket tilbake, satte stikka i nøytral og ventet på at flyet selv skulle ta seg ut av spinnet. Men intet annet skjedde enn at Mach-nålen fortsatte å gå opp: 0,78 – 0,79 – 0,80. Åtte tiendedeler av lydens hastighet!
En intens skjelving ristet bæreflatene og cockpiten etter hvert som flyet nærmet seg lyd-barrieren. Markene under meg surret rundt som ruletter i en spillesal.
Gjennom disen kunne jeg skimte det speilblanke havet, grønne bakker, gule sandstrender … alt sammen på vei opp mot meg.
Høydemåleren viste at jeg hadde spunnet fra 9000 til 7000 meter i løpet sekunder. I
ndikatoren steg stadig. Det nyttet ikke å stirre på den lenger. Heller ikke var det noen vits i å anrope bakken, eller rope «Mayday!».
Jeg løste ut dekslet over cockpiten. Det voldsomme vinddraget holdt på å rive av meg hjelmen, surstoffmasken og hodetelefonen.
Les også: (+) I stummende mørke leter Syvert etter overlevende. Under overflaten venter en livsfarlig trussel
Jeg forlater flyet
Alt går fort for seg i et jetfly. Det hadde tatt meg nøyaktig 20 dyrebare sekunder å bli kvitt cockpit-dekslet. Nå måtte jeg se å komme meg ut av flyet mens det ennå var tid.
Jeg strakte hånden opp over hodet for å nå utløseren som skyter stolen ut. Men vinden var for sterk. Den feide neven min vekk fra håndtaket.
Jeg forsøkte å liste begge hendene langs sidene i cockpiten og opp til utløseren, samtidig som jeg skjermet for ansikt og bryst.
Jeg slet i utløseren. Ingenting hendte. Jeg slet igjen. Da føltes det som om jeg fikk et kraftig spark bak, og dermed fór jeg ut av cockpiten og gjorde den ene kollbøtten etter den andre.
Ikke som forventet
Nå skulle alt gå av seg selv: Den første skjermen skulle frigjøre seg, fylles med luft og trekke ut den store silkeskjermen. Jeg ville føle et sterkt trykk rundt lårene, rykkinger i skuldrene – tegnene på at fallskjermen hadde åpnet seg. Så ville jeg dingle sakte og trygt ned mot jorden …
Men så enkelt var det ikke. Da jeg løste ut mekanismen og stolen strøk forbi fjeset mitt med sin flagrende seilduk, rev den av meg både hjelmen og surstoffmasken.
Jeg hadde ingen følelse av at jeg falt − det var bare dette fryktelige vindpresset. Rykket som jeg ventet på, kom ikke.
Nå skulle jeg se den store, hvite silkeduken folde seg ut over hodet på meg. Men alt jeg så var en lang, tynn, blafrende pølse. Snorene hadde tvunnet seg i hverandre. Fallskjermen hadde ikke åpnet seg!
Redselen kom
Jeg fór nedover med bena først. Og nå var jeg redd. Virkelig alvorlig redd. Under treningen var vi ikke blitt drillet i hva vi skulle gjøre i en slik situasjon.
Jeg forsøkte da å tvinge snorene fra hverandre så godt jeg kunne. Endelig kjente jeg et kraftig rykk. Selen strammet om lårene mine og slet i skulderbladene. Skjermen foldet seg langsomt ut.
Jeg oppdaget blodflekker på brystet mitt. Det var vel hjelmen som hadde skrapt meg opp i pannen og over nesen. Jeg hadde mistet venstre skoen også og strømpen var våt av blod.
Men jeg hadde ikke tid til å tenke på dette nå. Fallskjermen fyltes med luft. Under meg skrudde Meteoren østover. Kanskje den kom ned før meg likevel!
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Lite oppmuntrende
Jeg så opp igjen – og stivnet av skrekk: Store deler av fallskjermen var vekk og flere snorer slitt av! Gjennom store gapende hull så jeg grå skyer seile forbi.
Langt der nede stupte Meteor’en mot bakken med økende hastighet. Jeg var i hvert fall glad over at jeg ikke befant meg ombord.
Men min egen stilling var langt fra oppmuntrende. Igjen kjente jeg vindpresset øke kraftig mot huden. Og det var ikke rart − for fallskjermen hvelvet seg ikke over meg lenger. Den hadde foldet seg sammen igjen til et slapt, langstrakt pølseskinn. Jeg forsøkte å skille snorene som hadde tvunnet seg i hverandre. Men da jeg roterte rundt min egen lengderetning, ble snorene bare viklet enda tettere sammen.
Til slutt slapp jeg taket. Jeg var for trett til å baske mer med dem. Med da kom det kraftige rykket, og sannelig, der hadde skjermen fylt seg igjen!
Hang rolig og håpet
Jeg skulle jo forsøkt å styre den, men alt hendte så fort, og jeg ville nødig miste den lille luften som holdt meg oppe. Jeg ble hengende rolig i selen og håpet at fallskjermen også ville oppføre seg skikkelig.
Nå hadde Meteor’en gått over i et svakt stup. Vi var over sjøen begge to. Og der tok flyet vannet så sjøspruten sto himmelhøyt. Det brøt sammen og sank.
Bare en oljeflekk og noen vrakrester fløt på vannet …
Tvinnet for tredje gang
Kroppen min begynte å rotere igjen, vinden var brutal. Tenkte jeg det ikke − der hang det slunkne pølseskinnet igjen som en lang tarm etter meg. For tredje gang!
Jeg nærmet meg slutten på min flygerkarriere, i fritt fall … Kanskje jeg burde løsne nødhjelp-pakningen for å lette vekten min … Men jeg hadde ikke tid. Jeg strakte hendene opp i et siste fortvilet forsøk på å tvinge snorene fra hverandre. Fallskjermen måtte åpne seg!
Da lyktes det. Selen rev hardt i de ømme musklene mine. Omtrent tre femtedeler av duken pløset seg ut og fyltes med luft. Jeg forsøkte å slappe fullstendig av, klar til å møte min skjebne.
Jeg stirret på de sørgelige restene av fallskjermen. Den hadde nok ikke tålt påkjenningen da jeg hoppet ut i omkring 0,8 av lydens hastighet. Ingen seilduk kunne ventes å motstå et slikt brått sjokk.
Les også: (+) Én liten detalj var forskjellen på mirakel og tragedie i flyulykken
Jeg måtte greie det!
Når du kommer i en situasjon som denne, sier folk at hele livet ditt farer forbi i løpet av et sekund. Det hendte ikke med meg. Jeg var 21 år gammel og jeg ville overleve!
Til nå hadde jeg jo egentlig vært ganske heldig. På mindre enn tre minutter hadde jeg mistet flyet mitt, fått fallskjermen revet i stykker så den bare åpnet seg av og til.
Om den nå holdt seg utfoldet, kom jeg uansett til å brekke bena, kanskje ryggen også. Men jeg var da i live – og det var fortsatt håp.
Kroppen min spant ikke rundt lenger. Jeg stirret fremdeles opp mot skjermen da jeg kjente noe sope langs ryggen. I neste øyeblikk ble jeg slukt av melkeaktig skum. Jeg traff noe hardt og sleipt og ubestemmelig. Da gikk det opp for meg at jeg var under vannet. Jeg var nede!
Spyttet vann
Jeg spente og spyttet og kavet meg til overflaten. Og det tok ikke mange svømmetakene før jeg kjente sandbunnen under føttene. Jeg lå utenfor kysten på vel én meters dyp!
Sjøen var kald som is. Noe dro kraftig i meg. Jeg hadde glemt å fri meg fra skjermen idet jeg tok vannet. Jeg slo på utløseren, og det som var igjen av skjermen fløt vekk.
Noen hundre meter borte så jeg et høyt tårn rage opp av sjøen, og jeg prøvde å kave meg dit. Jeg kunne bruke bena, men venstre fot verket når jeg trådte på den. Jeg skalv over hele kroppen og hakket tenner.
Jeg fikk blåst opp gummibåten som jeg hadde i nød-pakningen, og tok hele sjøen med meg da jeg veltet meg ombord i den.
Det var så langgrunt her at jeg befant meg omtrent 1500 meter fra stranden. Øsekaret var av gummi det også, og klappet sammen hver gang jeg skulle til å bruke det. Jeg forsøkte å øse med hendene, men det ble for anstrengende.
Les også: (+) Jakten på Titanic var dekkhistorie for et topphemmelig oppdrag
Ventet på redning
I et slikt tilfelle hadde vi lært at vi skulle trekke gummidekket over båten og la kroppen varme opp vannet. Akkurat da jeg holdt på med dette, så jeg Bill Woollards Meteor komme inn lavt over meg.
For å spare på drivstoffet hadde Bill kuttet den ene motoren. Men han kunne neppe ha mer enn 300 liter igjen på tankene − og det er praktisk talt ingen ting for et jetfly.
Da Bill sirklet rundt meg og satte kursen mot RAF-basen i North Weald, skjøt jeg av den ene av de seks signalpatronene mine.
Så satte jeg meg ned og ventet.
Gummibåten drev av gårde med strømmen, og jeg hadde ikke krefter til å padle engang. Men jeg antok at jeg måtte være utenfor Shoeburyness, en liten kystby 65 km fra London.
Gloster Meteor var RAFs første jagerfly. Utviklingen av flyet begynte i 1940, produksjonen startet i 1943 og de første operative enhetene ble levert til RAF i juli 1944.
Flyets innsats i 2. verdenskrig var beskjeden. Man fikk aldri noen duell med tyskernes Messerscmitt Me 262, som både var raskere og tyngre bevæpnet.
Meteoren som gjennomgikk stadige forbedringer frem til produksjonsslutt i 1955, var meget aktiv i Korea-krigen. I de første årene etter 1945 satte også flyet flere hastighetsrekorder. Men det opparbeidet seg også et dårlig rykte grunnet et økende antall fatale ulykker.
Totalt 890 Meteorer gikk tapt i RAF-tjeneste (145 av disse ulykkene skjedde i 1953 alene). De kostet 450 piloter livet. Ulykkene skyldtes blant annet dårlige bremser, svikt i landingsutstyret, høyt drivstofforbruk og derav begrenset operasjonstid − mange ulykker skyldtes at pilotene gikk tom for drivstoff. Det var dessuten meget vanskelig å håndtere maskinen hvis én motor sluknet.
Problemene i forbindelse med katapultutskytning, som beskrevet i denne artikkelen, var også vanlige.
En rapport i lokalavisen The Northern Echo forteller at Gloster Meteor var involvert i 90 % av alle de 158 flyulykkene som skjedde i regionen nord for elven Tees i årene 1945–70.
Det ble i alt bygget 3947 maskiner. Mange var i aktiv tjeneste til et stykke inn på '60-tallet. Meteor ble benyttet av flyvåpenet i Argentina, Australia, Egypt, Syria, Belgia, Frankrike, Danmark og Israel. Britene begynte å fase den ut i 1956.
Totalt gikk 890 fly og 450 liv tapt i Meteor-fly.
Ville blåst til havs
En stund etterpå hørte jeg flydur og fikk se et amerikansk Albatross amfibium fra Air-Sea Rescue squadron gå ned på sjøen 50 meter borte. Det putret kloss inntil meg og yankeene dro meg ombord.
53 minutter etter at jeg hadde skutt meg ut, lå jeg til sengs i det amerikanske hospitalet i Manston. Siden fikk jeg høre at det hadde blåst en sterk fralandsvind den morgenen. Hvis skjermen min hadde åpnet seg straks, og jeg hadde dalt ned normalt, hadde jeg blåst så langt ut til havs at neppe ville blitt funnet.
Det var ganske pussig: Den opprevne fallskjermen hadde nesten kostet meg livet, men det var likevel den som reddet meg!
Jeg fikk bare noen små kutt i pannen, over nesen og i det høyre kneet. Dessuten brakk jeg et lite ben i høyre fot. Det kostet meg noen uker på hospitalet. Men to måneder senere fløy jeg Meteor igjen …
