H-BOMBE
Castle Bravo: Forsker-tabbe førte til den enorme Bikini-eksplosjonen
Glemte én ting da de skulle sprenge atombombe i all hemmelighet.
Det var halvannet år etter Cuba-krisen, det nærmeste verden trolig har vært en full atomkrig.
På en idyllisk atoll i Stillehavet, bedre kjent som Bikiniatollen, jobber amerikanske forskere med å perfeksjonere USAs dommedagsvåpen: Hydrogenbomben.
Dette er våpenet som trenger en atombombe som tennsats, og som fungerer etter samme prinsipp som sola: Hydrogenfusjon.
I all hemmelighet
Det amerikanske forsvaret og den amerikanske atomenergikommisjon hadde i all hemmelighet kommet tilbake til åstedet for tidligere atomprøvesprengninger rett etter 2. verdenskrig.
Konseptet med hydrogenbomber var i 1954 på ingen måte ukjent, men problemet var at de første bombene som ble testet ut var enorme. De var enorme «brannbomber» bestående av store tanker med nedfrosset, flytende deuterium - en hydrogenisotop bedre kjent som tungt hydrogen.
Disse mammutene av noen bomber smalt voldsomt, men var vanskelig å slippe på fienden fra fly.
Operation Castle hadde som mål å teste ut sju forskjellige tørre hydrogenbomber der den flytende hydrogenen ble erstattet med andre hydrogenbærende materialer.
Les også: Dette er soldatene Putins menn ikke vil ha etter seg
Feilberegnet noe voldsomt
Den første bomben i prosjektet hadde navnet Bravo. Den benyttet et fast drivstoff som besto av 40 prosent av en hydrogen-litium-legering kalt Li-6 D (lithium hydrid) - og 60 prosent Li-7 D.
Det var bare førstnevnte legering som ifølge forskerne hadde noe med selve fusjonsprosessen å gjøre. Det var derimot så vanskelig å skille ut Li-7 D når en fremstilte Li-6 D, at det ble tatt med i bomben. Ifølge forskerne skulle det ikke utgjøre noen forskjell fra eller til.
Bomben var antatt å ha en eksplosiv kraft på 6 megatonn (6 millioner tonn TNT). Til sammenligning var atombomben som ble sluppet over Hiroshima på 0,015 megatonn.
Problemet var at dette var vitenskap helt på grensen av hva man forsto. Og det de ikke hadde forstått, var at Li-7 D-legeringen ble spaltet under den kraftige eksplosjonen - og omdannet til blant annet hydrogen-isotopen Tritium som fungerte som en katalysator for fusjonsprosessen.
Resultatet var at bombens kraft økte fra 6 til 15 megatonn. 1000 ganger kraftigere enn Hirsoshima-bomben.
Helt uforberedt
Klokken 18.45 smalt det - og ledelsen i Project Castle var på ingen måte forberedt på den voldsomme kraften som oppsto.
På øya hadde de folk i en kommandobunker som de trodde var i solid avstand - samt masse annen infrastruktur som skulle brukes i forbindelse med prøvesprengninger i ukene som kom.
Infrastrukturen ble derimot rasert av den kraftige eksplosjonen, og personene i kommandobunkeren satt fanget i elleve timer etter eksplosjonen på grunn av stråling før de kunne reddes ut.
Den store katastrofen var derimot ikke selve smellet: Vindforholdene var også dårlig undersøkt. Den økte sprengkraften gjorde at radioaktivitet spredde seg over mye, mye større områder enn man hadde regnet med. Alt fra bebodde naboøyer som ikke var varslet om prøvesprengningen, til båter som observerte prøvesprengningen, ble overøst av radioaktivitet.
Mannskapet på båtene ble beordret under dekk, og det var stående ordre om å skyte enhver som forsøkte å åpne et vindu. Radioaktiviteten måtte minimeres for enhver pris.
Les også: (+) Putins mest skremmende våpen: Kunne kutte kabler på 6000 meters dyp
Fiskebåt rett ved
Amerikanerne hadde heller ikke fått med seg at en japansk fiskebåt, Daigo Fukuryu Maru med 23 mann ombord, hadde kommet seg innenfor sikkerhetssonen da bomben gikk av. De overlevde selve smellet, men strålingsskadene var betydelige - og det var her det eneste dødsfallet fant sted.
Dette ble av naturlige årsaker ikke direkte vel tatt imot i Japan - eller resten av verden.
Innbyggere på naboøyene Rongelap og Utirik ble evakuert grunnet radioaktivt nedfall. Tre år senere fikk de flytte tilbake, før de igjen ble jaget bort fra øyene som viste seg å fortsatt være helseskadelig.
Den radioaktive strålingen ble senere målt så langt unna som Nord-Amerika og Australia.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Enormt krater
Eksplosjonen utraderte deler av atollen den sto på. Selve krateret var rundt to kilometer bredt og 70 meter dypt. Soppskyen fortsatte å bre seg ut i åtte minutter etter at eksplosjonen ble utløst. Den nådde over 40 kilometer høyt og hadde en diameter på rundt 100 kilometer.
Krateret etter eksplosjonen kan man fortsatt se på satellittbilder fra området.
Ansett som en suksess
Strålingen og de materielle skadene var derimot ingenting fra forskernes ståsted. De anså selve eksplosjonen som en suksess - dog noe større enn planlagt.
Dette er derimot den typen tabber man lærer av - og det er jo alltid greit å vite at en kunne lage enda større bomber. Sprengkraften på hydrogenbomber er veldig skalerbar, og avhenger bare av hvor mye brennstoff som benyttes.
Av de gjenstående seks prøvesprengningene (Romeo, Echo, Koon, Union, Yankee 2 og Nectar) ble fem gjennomført bare noen dager bak det opprinnelige skjemat. Ingen skulle vise seg å bli større enn Bravo.
Teknologien bak bomben ble derimot raskt videreutviklet til et operativt våpen og fikk navnet Mark 21.
Reaksjonene verden over førte derimot til slutt til forbudet mot prøvesprengninger av atomvåpen i atmosfæren.
Les også: Dette bildet viser det farligste øyeblikket i menneskets historie
I årenes løp har aldri hydrogenvåpen blitt benyttet i konflikt, men det hindret ikke USA å utvikle stadig større hydrogenbomber. Den største de til slutt utviklet - B-41 - hadde en teoretisk sprengkraft på vanvittige 41 megaton.
Det var nesten det samme som russerne brukte med sin Tsar-bomba.
