Den skandaliserte polfareren Frederick Cook
Bedrageren var Amundsens helt
Frederick Cook løy om at han hadde vært førstemann på Nordpolen, kranglet om ære og berømmelse med andre oppdagere og endte opp i fengsel. Men Roald Amundsen sviktet aldri vennen som en gang reddet livet hans.
Våren 1926, da han hadde to år igjen å leve, tok Roald Amundsen (54) en avstikker under sin foredragsturné i Amerika. Han dro på fengselsbesøk i Kansas, og møtte den bedrageridømte Frederick Cook.
Det var et spesielt møte. Amundsen hadde vært førstemann på Sydpolen, Cook hadde etter eget utsagn vært førstemann på Nordpolen. Men bare nordmannen sto igjen med æren i behold. Cook hadde blitt avslørt som en bløffmaker etter hjemkomsten. Siden hadde det bare gått nedover. Da Amundsen kom på besøk til Leavenworth-fengselet, satt Cook inne på tredje året. De omfavnet hverandre. Helten og bedrageren.
– Gamle venn. Lenge siden sist, sa Amundsen.
Og lenge siden Cook reddet Amundsens liv.
Helten i isen
De møttes på «Belgica» i 1897. Skuta var på vei til Antarktis med en forskningsekspedisjon finansiert og støttet av den belgiske kongen. Førstereisgutten Amundsen mønstret på som førstestyrmann, Frederick Cook var ekspedisjonens lege. Skipet ble stående fast i isen i ett år. Aldri tidligere hadde en polarekspedisjon overvintret i Antarktis, og det var en viss uenighet blant mannskapet om det var tilsiktet eller ikke. Men fast sto de, i 377 dager.
Uten Cook hadde de kanskje aldri kommet løs igjen, går det frem av Amundsens dagbok.
Hvem var først på Nordpolen?
* Robert Peary var lenge anerkjent som Nordpolens oppdager. Men i 1989 ble dagbøkene og notatene hans frigitt og gjennomgått på nytt. Konklusjonen var at Peary aldri nådde polpunktet.
* Roald Amundsen var ekspedisjonsleder i luftskipet Norge sin ferd over Nordpolen i 1926.
* Russere landet i fly ved Nordpolen i 1948. Både Pavel Gordijenko og Alexandr Kuznetsov er nevnt som førstemann til å sette ben på Nordpolen.
* Amerikaneren Ralph Plaisteds ekspedisjon var den første som nådde polpunktet etter å ha krysset isen med beltebil i 1968.
* En gruppe ledet av briten Wally Herbert tok seg til fots med hundespann til polen i 1969.
* I 1982 kom en ekspedisjon ledet av Ragnar Thorseth seg dit på snøscooter, og moderne polarhelter som Børge Ousland, både alene og sammen med Erling Kagge, har gått til Nordpolen på ski.
– Cook foreslo å lage en 900 meter lang kanal fra skipet til en liten råk vi hadde oppdaget. Han mente at «Belgica» kunne komme seg videre derfra når isen brakk opp, skriver Amundsen. Han var skeptisk og mente det «så ut som galmannsverk».
– For det første var det eneste vi hadde å skjære i isen med, noen fire fots sager og noget sprengstoff. For det annet var mannskapet slappe og uttæret.
Skjørbuk hadde rammet mange av mennene. Cook insisterte på at alle måtte spise litt kjøtt hver dag. Han gikk selv på jakt etter pingviner og seler. Ekspedisjonsleder Adrien de Gerlache var døden nær og skrev testament, og i praksis hadde den da 26 år gamle Amundsen og Cook overtatt kommandoen. En dag begynte mennene som fortsatt hadde krefter, å sage en kanal i isen. Uke for uke, isblokk for isblokk nærmet «Belgica» seg råken.
– Mirakelet skjedde! Isen åpnet seg og veien til sjøen gikk like gjennem den lille råk, nøyaktig hva dr. Cook hadde forutsagt. Glæden ga oss nye krefter, skriver Amundsen.
Dermed kunne «Belgica» vende hjem til Antwerpen i triumf i 1899.
Erobringen av Nordpolen
Noen år senere dro Roald Amundsen sydover igjen med «Fram», til sitt berømte kappløp med Scott mot Sydpolen. Litt mindre kjent er det at Amundsen egentlig hadde tenkt seg til Nordpolen.
Cooks falske fjelltopp
Frederick Cook påsto han hadde vært først på toppen av Nord-Amerikas høyeste fjell. Det var jug.
Mount McKinley, eller Denali som det i dag heter, etter det opprinnelige navnet brukt av urbefolkningen, ruver 6190 meter høyt midt i Alaskas ødemark. Cooks angivelige førstebestigning av fjellet fant sted i 1906. Men ryktene gikk snart om at han slett ikke hadde vært på toppen.
Da andre klatrere tok med seg bildene fra turen og sjekket nøyere med terrenget, fant de ut at Cooks topp lå tre mil lenger sør og 4600 høydemeter lenger ned, ved Ruth-isbreen. Toppen er i dag kjent som Fake Peak. Da løgnen ble avslørt, brukte Robert Peary saken for alt den var verd for å stå frem som den mest troverdige i Nordpolen-kampen. Peary skal selv ha betalt for opplysningene.
Hans venn Cook var en av dem som ødela den opprinnelige planen. I september 1909 ble det nemlig kjent at Nordpolen hadde blitt erobret. Med én ukes mellomrom fortalte to amerikanske aviser om den store sensasjonen på forsiden:
«Nordpolen oppdaget av dr. Frederick Albert Cook!» skrev New York Herald.
«Nordpolen oppdaget av Robert Peary!» skrev New York Times.
Amundsen satte derfor kursen sørover mot sitt store eventyr i stedet, mens Cook og Peary gjøv løs på hverandre for å overbevise verden om hvem som egentlig hadde vært først. Resultatet av tvekampen er fortsatt usikkert, 110 år senere.
Ifølge Cooks beretning forlot han Annoatok, en liten fangstlandsby lengst nordvest på Grønland, i februar 1908. To inuitter, Ahwelah og Etukishook, fulgte med ham i støtet mot Nordpolen. Han beskrev området som et frossent hav, og fortalte om et enormt isplatå på 88 grader nord. Vinden gjorde hvert åndedrag til en kraftanstrengelse. Utfordringen med Nordpolen er at det ikke er et fast punkt på en masse av land, slik som Sydpolen. Det er fem kilometer med hav opp til overflaten, hvor isen er i konstant drift. Men 21. april 1908 tok Cook – stadig ifølge hans egen beretning – opp sekstanten og slo fast at «de var på et sted så nært det var mulig å komme». Med frosne fingre skrev han noe på et ark, la det i et metallrør og plasserte røret i en sprekk i isen.
Bitter tvekamp
Hjemturen tok nesten livet av dem. De feilberegnet isens drift og havnet langt vestenfor mat-
depotene. I stedet overvintret de i en hule og jaktet med spyd når kulene tok slutt. Da mennene snublet inn i Annoatok igjen, hadde de vært borte i 14 måneder.
– Alle tror du er død, sa fangstmannen Harry Whitney, som dessuten kunne fortelle Cook at Robert Peary nylig hadde reist ut for å finne Nordpolen. Det ga Cook hastverk. Han dro videre med slede de 100 milene sørover til den danske handelsposten Upernavik. Han tok bare dagboken sin med seg. Instrumenter, observasjoner og notater ble stuet vekk i en trekiste, som fangstmannen lovet å ta med. Hele sommeren 1909 gikk før Cook kom seg med en skute på vei til København. Under en stans på Shetland kunne endelig Cook sende telegram om at han halvannet år tidligere hadde vært på Nordpolen.
Da var Peary like i hælene hans. Den våren hadde han trykket det amerikanske flagget ned i en iglo i isødet, og slått fast at ekspedisjonen hadde ankommet Nordpolen. Da Peary kom til Annoatok og fikk høre om Cooks bedrifter, startet det skitne spillet som skulle sette sitt preg på duellen de neste årene. Glemt var at de en gang hadde kommet godt overens, og at Cook en gang hadde spjelket beinet hans under en ekspedisjon til Grønland i 1891. Peary avhørte de to inuittene som hadde hjulpet Cook, og fikk dem blant annet til å tegne ruten de hadde gått. De hadde ikke noe forhold til avstander på kart. De regnet dagsreiser. En smule forvirret satte mennene noen streker på arket.
– Aha! De har jo bare trasket litt rundt rett her ute, fastslo Peary. Han entret en hvalskute, og tok fangstmannen Whitney med seg. Men Cooks trekiste nektet han å ta om bord. Den er aldri sett siden. Fra Labrador sendte Peary nyheten om sin suksess på Nordpolen.
– Ikke tenk på Cook. Han skal jeg spikre fast, la han til.
Dødsstøtet
« Hvad enn Cook har gjort,
var det ikke den Cook jeg kjente som ung.
Det så lyst ut for Frederick Cook en stund. Han fikk en storslagen mottagelse, først av kong Fredrik og danskene, deretter av en jublende folkemengde i New York. Meningsmålinger i avisene viste at åtte av ti amerikanere trodde Cook hadde vært først. Så snudde det.
Peary la frem avhørene av Cooks to inuitter, og kunne dessuten legge frem bevis på at Cook hadde bløffet folk tidligere om sine bragder. (se rammesak). I desember ventet verden spent på uttalelsene fra en sakkyndig kommisjon ved Universitetet i København. Etter en gjennomgang av Cooks rapport, fant kommisjonen det «ikke bevist» at han hadde vært på selve polpunktet.
Det var dødsstøtet for Cook. National Geographic Society støttet Peary. Det samme gjorde den amerikanske Kongressen, som utnevnte ham til admiral i 1911. Cook, kun utnevnt til humbugmaker, prøvde seg i oljebransjen. Det gikk så dårlig at han i 1923 ble dømt til 14 års fengsel for overprising av aksjer.
Et uventet besøk
Det må ha gledet Cook at Roald Amundsen stakk innom fengselet våren 1926. Så mange andre hadde vendt ham ryggen.
« Ikke bry dere om Cook,
han har jeg naglet fast.
– Jeg erindret mitt samvær med dr. Cook under den farefulle ekspedisjonen. Jeg sto i takknemlighetsgjeld for hans elskverdighet mot meg som nybegynner, og skyldte ham mitt liv. Det var ham som frelste oss ut av de mange farer på ferden. Jeg ville vært feig og utakknemlig om jeg ikke tok den korte tur over til fengselet for å hilse på min fordums venn i hans sørgelige stilling, skriver Amundsen, som ikke ønsket å ha «nogen mening om de begivenheter som førte til hans arrestasjon».
– Hvad enn Cook har gjort, den Cook som gjorde dét, var ikke den Cook jeg kjente som ung, den vennlige og ærlige sjel med det store hjerte. Et eller åndelig uhell må ha ødelagt ham, fastslår Amundsen.
Det står ikke skrevet noe sted hva de to gamle vennene snakket om. Skjebner, kanskje. Året i isen i Antarktis. Polfarerprat. To år etter besøket forsvant Roald Amundsen til sin død et sted i Arktis. Kontinentet der begge fant sin grav, selv om Cook levde til 1940 og urnen hans står i New York.
Kilder: «Mitt liv som polarforsker», Roald Amundsen (1927), «Dagboken fra Belgica-ekspedisjonen 1897-99, Roald Amundsens første ferd til Antarktis» (Vågemot, 1998), «Who discovered the North Pole?» (Smithsonian Magazine).
