Carl-Gustaf VÅPEN
Bare synet av den hadde en avskrekkende effekt
Den ble tatt i bruk allerede i 1947 og benyttes fortsatt av infanterister over hele verden. Norbatt-soldater anser nok fortsatt det svenske stålrøret som en venn. Bare spør tidligere troppsjef Petter Kjendlie.
De som hevder at 84 mm Carl-Gustaf berget mange norske liv i Sør-Libanon, har helt rett, sier Kjendlie. Han var troppssjef i den første FN-kontingenten som reiste til Sør-Libanon i påsken 1978. Der var den svenske kanonen høyst effektiv. Selv om både våpen og ammunisjon var tunge å drasse med seg, var Carl-Gustaf FN-soldatenes venn.
I begynnelsen var det flere episoder hvor norske FN-soldater ble beskutt av palestinske geriljasoldater. Da en gruppe fra den palestinske frigjøringsfronten (PFLP) angrep stillingene til Kjendlies tropp 9. mai 1978, var det slutt på å møte palestinerne med silkehansker.
– De som angrep, hadde overhøyde. Vi utvekslet en stund ild med håndvåpen og maskingevær. Så omgrupperte vi og forsterket området hvor vi ble angrepet, før jeg organiserte en gruppe som skulle besette toppen og slå tilbake angrepet, forteller Petter Kjendlie.
I forsterkningene var det to mann med en 84 mm Carl-Gustaf. De havnet hos laget til fenrik Morten Lassen. Dette laget var de første som besvarte ilden. Idet Lassen fikk kanon-gjengen i stilling, befant angriperne seg like ved en bygning som ble kalt «Ørneredet».
Kjendlies utrykningsstyrke befant seg på motsatt side av bygningen – uten dekning og sårbare. Palestinerne var nå mindre enn hundre meter unna de norske posisjonene.
På ordre avfyrte RFK-skytteren en sprenggranat mot angriperne. Temperingen, som sørger for at granaten går av noen meter over bakken, var satt på avstand 110 meter.
– Det var et godt skudd, men det var noen meter for langt, husker troppssjef Kjendlie.
I løpet av sekunder ble en ny granat klargjort og skutt mot de fremrykkende palestinerne. Granaten gikk av som den skulle, 8–10 meter over bakken, og 855 små dødbringende stålkuler pepret det som befant seg på bakken under den.
– Da ble det stille. Angrepet stoppet opp. Kanonen var helt vesentlig for å stoppe fremrykningen, sier Kjendlie.
Synet av RFL var tilstrekkelig
Dette var første gang norske FN-soldater i Sør-Libanon skjøt tilbake i selvforsvar. Og det var første gang Carl-Gustaf ble brukt i strid av norske soldater. Scenarioet gjentok seg flere ganger. Palestinerne angrep, nordmennene slo tilbake med sprenggranater fra Carl-Gustaf.
Men i området til Kjendlies tropp ble det ikke flere trefninger. PFLP hadde mistet flere av sine soldater, og nordmennene hadde satt seg i respekt. Senere skulle det vise seg at det ofte var tilstrekkelig å vise at man var i besittelse av Carl-Gustaf. Bare synet av den rekylfrie håndkanonen hadde avskrekkende effekt på motstanderen.
RFK ble også benyttet av norske soldater i Afghanistan.
– RFKs evne til å slå ut fienden bak dekning ble svært viktig for våre soldater i Afghanistan, sier Torstein Stensland, stabssersjant ved Hærens våpenskole og hovedinstruktør panserbekjempelse.
Han foretrekker benevnelsen infanterikanon om RFK. Når det gjelder kategori, så brukes «kort» om RFK (500-2000 m), der M-72 har «nær» (0-500 m) og panservernvåpenet Javelin har «middels» (2000-6000 m).
– Ulempen primært med RFK er rekkevidden. Fordelen er kaliberet, mobiliteten, og utvalget av ammunisjon. Dessuten er det et relativt rimelig våpen, som særlig i moderne utgave, er enkelt å bruke. Men det er «multitool»-evnen som gjør RFK unik. Den kan ødelegge stridsvogn, levere røyk og gi lys, men også sette fiende bak dekning helt ut av spill, sier Stensland.
Kraften til Carl-Gustaf ble grundig demonstrert i Ukraina i mai 2022. I slutten av april det året sendte Russland inn 20 av sine mest moderne stridsvogner, T-90M. Allerede noen dager senere var den første av dem fullstendig ødelagt. Ødeleggeren: En Carl-Gustaf M3 med «originalammunisjon», FFV-551 granat.
«Et meget høyt antall»
Carl-Gustaf har vært i bruk i den norske hæren i snart 60 år. På høyden av den kalde krigen hadde Norge 13 brigader. I hver brigade skulle det være 87 kanoner. Dersom alle var fullt oppsatt med materiell, hadde Norge mer enn 1100 kanoner av denne typen. Det er sannsynligvis kun en mikroskopisk andel av antallet kanoner som er produsert.
– Det finnes ingen informasjon om hvor mange Carl-Gustaf som er produsert. Men det er et meget høyt antall, sier Petter Larsson hos Saab Group.
Han forteller at våpenet er solgt til mer enn 40 land. Dette gjør det til et av de mest suksessrike våpensystemer som noen gang er utviklet, og kanskje det lengstlevende våpensystem av denne typen i verden.
Kopi ble suksess
Da den første versjonen ble innført i den svenske hæren i 1947, var Carl-Gustaf først og fremst et panservernvåpen. I tillegg til pansergranatene fantes det spreng-, røyk- og lysgranater. Under 2. verdenskrig ble det utviklet flere panservernvåpen som bygde på det rekylfrie bakblåstprinsippet. Den mest kjente var den amerikanske B1 Bazooka.
– Også det svenske forsvaret fulgte med på denne utviklingen, og Kungliga arméförvaltningen fikk i oppdrag å lage et lignende våpen for panserbekjempelse, sier Petter Larsson.
Larsson forteller at det var et team, som besto av kaptein Harald Jentzen og ingeniørene Hugo Abrahamson og Sigfrid Akselson, som sto for konstruksjonen og utviklingen av den første prototypen. Den var ferdig i 1946.
Navnet kommer fra «Carl Gustafs Stads Gevärsfaktori» i Eskilstuna, og ikke fra den svenske kongen som ble født i 1946. Siden har ansvaret for utviklingen av systemet gått stegvis over til forsvarsindustrien. I dag produseres våpen og ammunisjon av Saab Dynamics.
Mange land, deriblant Norge, har nå panservernvåpen med lengre rekkevidde og mer moderne ammunisjon. Carl-Gustaf har imidlertid beholdt sin posisjon som et multi-rolle-våpen, og systemet er spesielt populært blant spesialstyrker.
Velprøvd i krig
Tidlig i den kalde krigen ble en rekke våpen av samme type utviklet av konkurrerende våpenprodusenter. Ingen av dem eksisterer i dag. Men Carl-Gustaf lever i beste velgående. Hemmeligheten ligger i at produsenten fortløpende har greid å utvikle våpensystemet og ammunisjonen mot nye operative behov.
High Explosive Anti Tank (HEAT). Pansergranater.
Ut til 700/1000 meter mot
stillestående mål.
High Explosive (HE). Sprenggranat. Ut til 1100 meter.
Area Defence Munition (ADM). Nærforsvarsgranat med 1000 stålpiler.
Anti Structure Munition (ASM). Mot bygninger og bunkere.
Multi Target (MT).
Mot personell i bygninger.
High Explosive Dual Purpose (HEDP). Mot «myke mål» ut til 1000 meter.
Lys (ILLUM). Diameter 4–500 meter i 30 sekunder,
ut til 2100 meter
Røyk (SMOKE). Ut til 1300 meter.
For eksempel er kanonen gjort lettere og det er utviklet ammunisjon som kan avfyres i lukkede rom. Det har gjort Carl-Gustaf til et anvendelig våpen for strid i bebygde områder.
– Carl-Gustaf er et enkelt, robust og fleksibelt system. Takket være en suksessiv utvikling og de mange forskjellige ammunisjonstypene, har Carl-Gustaf beholdt sin ledende posisjon, sier Petter Larsson.
En rekke nasjoner har brukt Carl-Gustaf i krig. Ifølge en liste på Wikipedia, er Carl-Gustaf benyttet i 11 kriger, blant annet i Gulf-krigen, i Irak og i Afghanistan. Under Falklandskrigen brukte britiske Royal Marines Carl-Gustaf mot et argentinsk marinefartøy under slaget om Grytviken på Sør-Georgia.
Carl-Gustaf er blitt solgt til mer enn 40 land og M4 har per dags dato 16 kunder, blant dem Sverige, Norge, Australia og USA. Den amerikanske hæren har brukt Carl-Gustaf siden 1985, og nylig signerte de en ny kontrakt på AT4 verdt 494 millioner dollar. AT4 beskriver 84 mm rekylfri kanon med panserbrytende evner.
Kjært barn, mange navn
I Norge er de fleste i Hæren på fornavn med dette berømte våpenet. Men Carl-Gustaf går også gjerne under navnet «84 millimeter RFK», eller bare «RFK». Britiske infanterister kaller våpenet «Charlie G», mens kanadiere sier «Carl G». I Australia går kanonen under navnet «Charlie Swede» eller «Charlie Guts Ache». Det har sikkert gitt mange australske infanterister mageknipe. Danskene kaller den Dysekanon.
Hos amerikanerne heter den offisielt M3A1 Multi-Role Anti-Armor Anti-Personnel Weapon System, forkortet MAAWS. Også RAWS benyttes – Ranger Anti-tank Weapon System. Eller mer folkelig: «The Goose».
Lettere og kortere
Det er produsert fire versjoner av Carl-Gustaf, og våpenet er blitt stadig lettere.
De første versjonene veide over 16 kilo. Versjonen som den norske hæren fikk på midten av 70-tallet hadde betegnelsen M2, veide 16,2 kilo og var 1130 mm lang. Den ble introdusert i 1964. Versjon M3 ble introdusert i 1991.
Den er bygd opp av et tynt indre lag av stål, med et forsterkende ytre lag av karbonfiber og plast. Vekten er cirka 10 kilo. Den foreløpig siste versjonen av Carl-Gustaf (M4), som ble introdusert i 2014, er 15 cm kortere og veier rundt syv kilo.
I denne versjonen er stål byttet ut med titan. Landmakten i Norge benytter både M2- og M3-versjoner av Carl-Gustaf, og får også M4 i arsenalet.
Det finnes fire sikter til Carl-Gustaf. Kikkertsiktet har vært standard siden 60-tallet. Nå finnes også rødpunktsikte og et toppmoderne intelligent sikte. I tillegg har kanonen et reservesikte i stål.
I 2002 ble 12,5 kilo tunge NLAW (Next generation Light Anti-tank Weapon) introdusert. Det har en rekkevidde på 20 til 800 meter og missilet er i stand til å trenge gjennom 500 mm panser. Denne Carl-Gustaf-versjonen ble utviklet etter initiativ fra det britiske forsvarsdepartementet i 1990 om å skaffe et nytt antistridsvognvåpen.
Kilder: Frank Magnes: Norske FN-soldater i skuddlinjen.
