«Djevelens romskip»
Sjokkbildene etter romferden rystet verden: – Det fikk opp øynene på folk
Levningene av kosmonauten Vladimir Komarov ble vist frem til skrekk og advarsel etter en romferd som ifølge mytene var dømt til å ende med forferdelse. Obs: Sterke inntrykk.
Romskip eller skranglekasse? Den erfarne kosmonauten Vladimir Komarov (40) stilte seg kanskje spørsmålet der han befant seg i bane rundt jorda i et romfartøy hvor langt fra alt fungerte som det burde. Solpaneler åpnet seg ikke. Sensorer virket ikke.
Komarov måtte improvisere navigeringen i timevis. Han fyrte av bremsemotorene manuelt for å få Sojus 1 ut av omløpsbanen og tilbake mot Jorden. Det lyktes på den 18.-runden.
Da så det noen minutter ut til at det tross alt kunne gå bra.
Hvis bare bremseskjermene virket som de skulle.
I all hast
I ettertid har det kommet frem at mange av de involverte i prosjektet var skeptiske til ferden med Sojus 1.
Men Sovjetunionen hadde hastverk.
USA hadde med sine Gemini og Apollo-programmer overtatt initiativet i romkappløpet. Men den tragiske brannen som kostet tre Apollo-astronauter livet under testing i januar 1967, satte amerikanerne tilbake, og det ble enda viktigere for russerne å skynde seg med sine planer.
1967 var dessuten et stort jubileumsår for kommunistene; det var 50 år siden den russiske revolusjonen. Ikke noe dårlig år for å vise styrke i verdensrommet, tenkte partilederne, med Leonid Bresjnev i spissen.
Oppsiktsvekkende avsløringer dukket opp i vestlig presse: Russerne planla ikke bare én oppskyting, men to, på påfølgende dager. De to Sojus-fartøyene skulle møtes i verdensrommet og foreta en dokking, slik amerikanerne hadde fått til med Gemini 8.
Men russerne ville ta det ett skritt videre. To kosmonauter fra Sojus 2 skulle vandre over til det andre skipet, og returnere til Jorden sammen med Komarov i Sojus 1. Dét hadde ikke amerikanerne fått til ennå – og kommunistlederne presset på for å holde timeplanen, til tross for advarsler og åpenbare problemer med konstruksjonen.
I løpet av testperioden hadde man funnet rundt 200 feil med romfartøyet. Kosmonauten selv, Vladimir Komarov, var også skeptisk. Men å si nei var uansett ikke aktuelt.
– Da sender de bare reserven, sa Komarov.
Og reserven var en av hans nærmeste venner, Jurij Gagarin.
Så da Sojus 1 ble skutt opp fra rampen på de kasakhstanske steppene like etter midnatt 23. april 1967, var det med 40-årige Komarov stroppet fast i setet.
Djevelens skip
Turen var hans andre i verdensrommet. Komarov var sjef på ekspedisjonen med Voskhod 1 tre år tidligere, historiens første romferd med mer enn én person om bord. De var tre – og det hadde vært trangt, men vellykket.
Oppskytingen av Sojus 1 gikk også bra. Romskipet ble sendt i bane i 220 kilometers høyde. Men de første illevarslende tegnene viste seg snart. Bare den ene rekken med solpaneler åpnet seg, noe som medførte halvering av den elektriske kapasiteten. Feil på antenner og sensorer dukket opp. Komarov slet med både kommunikasjonen og, mest alvorlig, orienteringen. Oppskytingen av Sojus 2 ble stanset og dockingplaner lagt til side. Det var så altfor tydelig at det ville være utfordrende nok å få Komarov ned igjen.
40-åringen var kjent som en sindig kar, laget av det samme «right stuff» som alle pionerene som ble sendt ut i rommet. Han var jagerflyver og en av de utvalgte til den første gruppen kosmonauter Sovjetunionen plukket ut i 1960, selv om noen påpekte at han var i eldste laget for de fysiske utfordringene. De andre kosmonautene kalte ham «Professoren», en de tydde til for kloke råd.
Men ifølge den uoffisielle delen av historien, mistet Komarov sin sedvanlige ro ettersom timene gikk i Sojus 1.
En amerikansk lyttepost i Tyrkia skal ifølge en omstridt bok fra 2011, «Starman», ha plukket opp samtalene mellom Komarov og bakkekontrollen. De utvekslet ikke høflighetsfraser. Komarov forbannet dem som hadde sendt ham opp i «dette djevelskipet», og ga klart uttrykk for at han ikke kom til å komme seg ned i live.
Den siste feilen
Han fikk rett – men kjempet til det siste.
Etter noe over ett døgn i rommet klarte Komarov manuelt å avfyre bremsemotorene slik at fartøyet vendte hjemover, ned i atmosfæren igjen. Banen var noe brattere enn ønskelig, men ikke verre enn at fartøyet kunne tåle det. Først da ferden gikk mot slutten, fikk Komarov dødsdommen.
Kapselen hadde fire bremseskjermer: En hovedskjerm, en reserveskjerm og to mindre. Hovedskjermen løste seg aldri ut. Reserveskjermen viklet seg bare inn i de andre. Vitner på bakken fortalte at skjermene bare seilte rundt og rundt uten å fange vind i det hele tatt.
Sojus 1 falt fra verdensrommet uten å bremse, og ble knust i det voldsomme sammenstøtet med bakken. Vraket tok umiddelbart fyr, og en svart røyksky steg mot himmelen. Av Komarov ble det nesten ingenting igjen. Bare et lite hælben var intakt.
– Det er alltid vanskeligst for den som går foran og rydder vei, skrev de andre kosmonautene i minneordet.
Sojus 1-tragedien satte det sovjetiske romprogrammet tilbake. Fortsatt har bare amerikanere gått på Månen. Men Komarov har fått sin plass der. Hans navn står på det lille monumentet som Apollo 15-mannskapet satte igjen i 1971, til minne om de som ofret alt på menneskets vei dit.
