Den Kalde krigen
Under den kalde krigen er atomkraftverket på Kjeller i full drift. Ingen vet at sjefen er dobbeltagent
«Tom» fôret Sovjetunionen med villedende informasjon i ti år.
Det er en vinterkveld midt på 1950-tallet. Snøen laver ned. I skogene ved Ingierstrand bad bannes det på russisk.
Assisterende militærattaché Aleksej Zadomkin ved den sovjetiske ambassaden i Oslo bakser seg frem med snø til knærne. Han har på seg hatt, mørk dress og frakk. På beina lave pensko. Derav banningen.
– Kan den kalde krigen bli noe særlig kaldere enn dette? spør han seg kanskje. Eller mer sannsynlig:
– Hvor er den helsikes trestubben?
Zadomkin er på jakt etter en aluminiumsboks som ut fra skissen skal være gravd ned ved en stubbe 15 meter inn i skogen fra veien.
En boks med en filmrull med viktig, sensitiv informasjon. Atomhemmeligheter.
Men all nysnøen gjør at alt går i ett. Han henter en spade. Tung, våt snø flyr gjennom lufta. Innimellom retter han seg opp og tar en pause. Slik går det noen minutter, så grynter russeren fornøyd. Boksen er i boks.
Assisterende miltærattasjé Zadomkin vet ikke at hvert spadetak blir sett av norske politimenn. Han vet heller ikke at han skal bli sengeliggende i to uker med influensa. Men så fælt som han fryser, kommer det neppe som noe sjokk.
Mest overrasket ville han nok blitt hvis han hadde visst at den viktige informasjonen han leter etter ved stubben, ikke er verdt noe som helst.
Kodenavn «Tom»
Mannen som hadde gjemt boksen med filmrullen var ikke ute etter å hjelpe russerne. Han var ute etter å rundlure og avsløre dem.
– Han hadde kodenavn «Tom», og han fôret de sovjetiske offiserene med det som på etterretningsspråket kalles «chicken feed». Altså småtteri og verdiløs informasjon. Slik holdt «Tom» på i rundt ti år, de siste syv mens han arbeidet ved atomreaktoren på Kjeller utenfor Oslo, sier forfatteren Cees Wiebes til Vi Menn.
På norsk fikk operasjonen kodenavnet Blåland, og den er så vidt omtalt i enkelte kilder tidligere. Men aldri så detaljert som i Wiebes' bok «Samen met de CIA». Forfatteren avslører også for første gang hvem «Tom» var.
Spionenes tidsalder
En av politimennene som lå i buskene og skygget militærattaché Zadomkin, var Ørnulf Tofte. Inspektøren i overvåkningspolitiet er blitt kjent som «Spionjegeren». Han pågrep Asbjørn Sunde i 1954, Gunvor Haavik i 1977 og Arne Treholt i 1984 i de tre mest kjente spionsakene i Norge. I dag er han 96.
– Zadomkin, ja. Han fulgte vi nøye med. Han og en annen liten fyr brukte å sitte på en bar på hjørnet av Akersgata og Karl Johans gate og drikke øl hver dag. Men det første jeg kommer på når du sier Zadomkin, er den karakteristiske måten han slo av hansken sin på, sier Tofte til Vi Menn.
Han viet god plass til overvåkningen av Zadomkin da han ga ut boka «Spaneren» i 1987, samme året han gikk av med pensjon.
Men han møtte aldri «Tom», mannen de samarbeidet med. I boka er han omtalt som «en utlending som arbeidet ved Institutt for Atomenergi på Kjeller».
– Han var til stor hjelp. Ingen tvil om det. Vi identifiserte mange GRU-offiserer og fikk se måten de jobbet på, sier Tofte.
GRU, den militære, sovjetiske etterretningen, var på plass i Oslo, akkurat som deres svorne fiender. Amerikanske CIA og britiske MI6 hadde også plassert sine menn ved ambassadene og kamuflert dem bare sånn passe vellykket som attacheer og andresekretærer.
Etter krigen hadde de politiske frontene frosset til is. Et jernteppe hadde senket seg over Europa, som Winston Churchill sa det, og vi nordmenn hadde det nye, onde imperiet rett over grensen.
Russerne hadde så visst ikke ligget på latsiden. Ambassadør Erik Braadland i Moskva fant 24 skjulte mikrofoner, men det skulle ennå gå mange år før noen oppdaget at sekretær Gunvor Haavik ved ambassaden leverte dokumenter til KGB allerede fra høsten 1950.
Norge måtte også ta grep. For å skaffe oversikt over hva som foregikk hos den veldige kommunistnaboen i øst, ble de norske hemmelige tjenestene opprettet og utvidet, med god støtte fra CIA og MI6.
Asbjørn Bryhn og Vilhelm Evang ble mektige, og ofte uenige, sjefer for henholdsvis Politiets Overvåkningstjeneste og Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab.
Norske agenter ble sendt inn i Sovjet fra finsk jord, flybaser på Kolahalvøya ble overvåket fra lufta og norske sjømenn på handelsskip som gikk på russerkysten ble rekruttert og utstyrt med kamera og tegneblyant.
Det gjaldt å henge med
I 1949 gikk Norge inn i NATO, året etter startet Koreakrigen der kommunistene og Vesten støttet hver sin part, og verden var et utrygt sted.
Frykten for en russisk invasjon i Norge var reell. I en meningsmåling gikk det frem at halvparten av nordmennene trodde på en ny verdenskrig – med atomvåpen.
Samtidig bygde Norge selv en atomreaktor på Kjeller ved Lillestrøm, i et samarbeidsprosjekt med Nederland.
Det var oppsiktsvekkende, all den tid bare stormakter som USA, Sovjetunionen og Storbritannia hadde kommet like langt da Stortinget sa ja til atomenergiforskning, til «uavklarte fremtidige militære og sivile formål», som det noe vagt het. Den kjernefysiske forsøksreaktoren sto ferdig i 1951.
Det gjaldt som sagt å henge med.
Penger, spenning og fedreland
Slik så verden ut da Teun-Johannes Barendregt høsten 1953 kom kjørende til Kjeller med kone og to små sønner i en liten Morris.
I likhet med mange andre nederlendere hadde forskeren fått ny jobb der, som sjef ved kjemiavdelingen. Folk flest kalte ham Teunis, nederlandsk etterretning kalte ham Tom. Da han kom til Kjeller, var han allerede en dreven dobbeltagent.
– Det var et taktisk spill. Det handlet om å forutse motstandernes neste skritt og komme dem i forkjøpet. BVD (nederlandsk etterretning) skjønte at forskere, akkurat som forretningsmenn og journalister, som kunne reise til og fra Østblokken uten altfor mye bryderi, ville være interessante for kommunistene. Og ganske riktig, Tom ble kontaktet av medlemmer fra det nederlandske kommunistpartiet og introdusert for russiske diplomater. Men da hadde han allerede blitt vervet av «den gode siden». Med velsignelse fra BVD takket han ja til å gå Sovjets ærend. Dobbeltspillet kunne begynne, forteller Cees Wiebes.
Jakten på Tom
Universitetslektoren og etterretningseksperten Cees Wiebes fra Nederland kom over det glemte kapittelet fra den kalde krigens dager under leting i nedstøvede arkiver fra sitt eget lands hemmelige tjeneste. Han identifiserte agent Tom ut fra eliminasjonsmetoden.
– Jeg hadde ledetråder i form av årstall og steder og stillinger, så det var ikke så vanskelig. Selv om det arbeidet mange nederlendere på Kjeller, var det til slutt bare én som passet profilen, sjefkjemiker Teun-Johannes Barendregt, sier Wiebes.
Han har hatt kontakt med Barendregts sønner under arbeidet med boken, men disse ønsker ikke å stå frem.
– De ble meget forbauset, og hadde ingen anelse om farens bakgrunn. Men de var så unge den gangen de bodde på Kjeller, så det ville vært rart om de la merke til noe. Tidligere kollegaer av Barendregt jeg har snakket med, beskriver ham som rolig og til tider autoritær. Han viste aldri tegn til stress, noe som må sies å være imponerende med en slik schizofren tilværelse, sier Cees Wiebes. Barendregt døde i 1991.
Hverken Wiebes eller Vi Menn har fått anledning til å finne supplerende opplysninger om Operasjon Blåland i norske arkiver. Politiets sikkerhetstjeneste har avslått anmodningen om innsyn.
– Innsynsbegjæringer vil ta uforholdsmessig mye av tjenestens ressurser. Dette vurderes ikke å være forsvarlig sett opp mot tjenestens totale arbeidsbelastning i dagens krevende trusselbilde, sier Roger Berg, assisterende sjef ved PST.
Tom ble svært interessant for russerne da han ble tilknyttet Kjeller. En russisk føringsoffiser ga ham en rask opplæring i spionfaget før han forlot Amsterdam.
Nederlenderen lærte om såkalte døde postkasser, altså gjemmesteder hvor dokumenter og film kunne overleveres, og han fikk 1000 gylden til å kjøpe seg et kamera for å avfotografere Kjellers hemmeligheter.
– Han fikk også 1000 gylden per levering, men disse måtte han gi fra seg. Han fikk godt betalt likevel. 10.000 gylden i året og en ny bil fra BVD. Og lønnen på Kjeller, som norske myndigheter betalte.
Pengene, litt spenning i hverdagen og muligens en liten dose nasjonalfølelse pleide å være det som fristet slike agenter, sier Cees Wiebes.
Tilværelsen kunne være forvirrende. Tom måtte forholde seg til fem ulike hemmelige tjenester. CIA, MI6, BVD og begge avdelingene av det hemmelige Norge.
Oppfølgingen gikk helt til topps. Både CIA-direktør Allen Dulles og FBI-sjefen Hoover ble holdt orientert. I Norge var Bryhn og Evang personlig involvert. Det samme var Toms overordnede på Kjeller, direktør Gunnar Randers.
– Det var et samarbeid, og alle brukte Tom til å lære sin motstander å kjenne. Russerne ønsket seg for eksempel testresultater og opplysninger om utviklingen av atomreaktoren på Kjeller. Ut fra spørsmålene russerne stilte Tom, kunne man danne seg et inntrykk av hvor mye kunnskaper de selv hadde. Husk at atomkappløpet var i gang! De vestlige landene kunne til og med sabotere og sinke Sovjets atomprosjekter ved å sende falske og fabrikkerte opplysninger med Tom, sier Cees Wiebes.
Kuler og kritt
For norsk etterretning var operasjonen en gyllen anledning til å identifisere sovjetiske agenter på norsk jord. Slik som assisterende militærattaché Zadomkin, som bakset i snøen ved Ingierstrand og avslørte seg selv temmelig grundig. Han ante ingenting om Toms dobbeltspill, og at de norske politimennene visste akkurat hvor de skulle vente.
– Vår kontakt på Kjeller satte et blått krittmerke på en kabelboks i Fuglehauggaten. Det var signalet til russerne at han hadde levert sakene i «postkassa». For oss var det alltid spennende å se hvem som ville ta sjekkerunden. En vi visste om? Eller et nytt fjes? Zadomkin kjente vi fra før. Han dukket opp etter noen dager. I god fart, slengende med armene. Han så seg rundt, krysset gaten og passerte kabelboksen. Nesten umerkelig, uten å stoppe, sveipet han over boksen med armen og fjernet et tynt snølag for å se merket. Venting, venting, ofte i dagevis. Og så noen avslørende sekunder. Det var sånn det var, sier Ørnulf Tofte.
Atomreaktoren på Kjeller
- Den første reaktoren (JEEP I) var i kontinuerlig drift fra 1951 til 1967. Det var den første i verden, utenom anleggene i stormaktene USA, Sovjet, Storbritannia, Canada og Frankrike. JEEP I ble de første årene drevet i samarbeid med Nederland.
- Den ble erstattet av den nåværende reaktoren JEEP II i 1969. JEEP II drives av Institutt for Energiforskning (IFE) og er én av to atomreaktorer i Norge. Den andre finnes i Halden. I 1986 bestemte Stortinget at bruk av kjernekraft i Norge var uønsket. Driften av JEEP II-reaktoren ble imidlertid videreført, og har til nå vært av nasjonal betydning for forskning og teknologiutvikling. Kilde: IFE, Store Norske Leksikon
Etter at den døde postkassen ved stubben på Ingierstrand var tømt, satte russerne et rødt krittmerke på et bjørketre foran en statue i Frognerparken. Det var en beskjed til Tom. Alt ok.
Krittmerkestedene og de døde postkassene ble stadig endret. Barendregt, alias Tom, fikk nye instrukser hver gang han traff sine russiske kontakter. Det skjedde alltid hjemme i Nederland.
– Kloke av skade ga de ham steder som også egnet seg om vinteren. Det var finurlige steder. Et hull i muren ute ved Bogstadvannet, en lysstolpe i Frognerseteråsen og en annen lysstolpe ute ved Jar stasjon. Agenten pakket filmen inn i plast, tullet den i inn en avis og plasserte avisen bak stolpen, sier Tofte.
Og krittmerker var det over hele Oslo. På en personvekt i en nisje i Drammensveien, i vinduskarmen på Narvesen-kiosken på Frogner plass, på steinveggen ved jernbanebroen over Ensjøveien og på sokkelen til skulpturer på broen i Vigelandsparken. Bjørketrær fikk også kjørt seg, både i Frognerparken og på Grefsen.
– Tom hadde en levering i måneden på det mest hektiske. Det ble mye farting, og man kan bare spekulere i hvordan han forklarte alle turene inn til Oslo for konen, sier Cees Wiebes.
En modig mann
En mistenksom kone kunne han kanskje takle. Verre var det å levere informasjon som var troverdig. Han møtte sin føringsoffiser på en parkbenk i Amsterdam sent i 1954, og fikk kjeft for ikke å levere godt nok. Visste han noe om den amerikanske hydrogenbomben? Om beskyttelse mot radioaktivitet? Noe måtte de da vite på Kjeller?
– Det største problemet for enhver dobbeltagent: Å levere fra seg stoff som er akkurat godt nok til at mottageren ikke skjønner hvor dårlig det er. Russerne måtte tro at de topphemmelige forskningsrapportene Tom ga dem, var nettopp det. Topphemmelige. Direktør Randers ga blant annet fra seg en rapport som sikkert virket fristende for russerne. «Atomfremdrift i handelsskip». Men den skulle uansett deklassifiseres like etter, sier Cees Wiebes.
Han er ikke i tvil om at det var en farlig balansegang.
– I 1955 var Barendregt på en kongress i Moskva. Hvis russerne hadde hatt den minste mistanke om spillet hans, ville han forsvunnet. Han var utvilsomt modig, sier Wiebes.
Men forskeren følte presset med årene. Fra alle kanter. Russerne la merke til at han i lange perioder lot være å oppsøke døde postkasser. CIA klagde over at han ikke dukket opp til møter.
Ettersom det tross alt var mistenksomhetens tidsalder, startet amerikanerne egne undersøkelser for å sjekke om Tom fortsatt var ren og at han ikke jobbet for russerne. At han ikke var en, hva blir det, trippelagent?
– Jeg tror han var lei av all reisingen. Kanskje var spenningen borte. Men vi vet at agenter på denne tiden vanligvis holdt ut med et slikt liv i tre-fire år. Denne karen holdt på i ti, sier Cees Wiebes.
I 1960 var det slutt. Barendregt takket for seg, både på Kjeller og som hemmelig agent. Ingen hadde ant noen ting om dobbeltlivet hans.
– Operasjon Tom var en suksess, fastslår Cees Wiebes.
Ørnulf Tofte er enig.
– Vi lærte mye denne tiden og fikk fin innsikt i hvordan GRU la opp sakene. Vi identifiserte en rekke GRU-offiserer ved ambassaden, og det kom til nytte i andre saker vi fikk til behandling.
Assisterende militærattaché Aleksej Zadomkin ble kvitt influensaen han pådro seg i snøværet ved Ingierstrand, men han var avkledd på alle måter. I januar 1957 meldte VG at han var en av tre attacheer som hadde forlatt Norge.
Kilder: "Samen met de CIA" av Cees Wiebes (2016), "Spaneren" av Ørnulf Tofte (1987), "Strålende forskning" av Olav Njølstad (1998), "Muldvarpene" av Alf R. Jacobsen (1985), "Den hemmelige krigen" av Trond Bergh og Knut Einar Eriksen (1998)
