Spionen som ble Churchills favoritt
Agenten med dødelig drag
Mens fiendens spionjegere jaktet på menn, gjorde den britiske agenten med dekknavnet Christine Granville karriere. Hennes drag på menn skulle både føre til død – og evig berømmelse.
Atlanterhavet 1951: De må ha lurt litt, de ferierende på cruiseskipet MV Ruahine til New Zealand, over den vakre, kvinnelige servitøren med alle medaljene på brystet. Alle ansatte måtte bære sine medaljer fra krigen på uniformen. Men ingen hadde så mange som denne kvinnen.
Kanskje noen også spurte hvorfor hun bar det franske Krigskorset? Hva hun hadde gjort for å bli verdiget utmerkelsen Den britiske Imperieordenen? Og de polske utmerkelsene? Men det er ikke sikkert de fikk svar.
For Christine Granvilles innsats i andre verdenskrig var lenge en godt bevart hemmelighet.
Churchills favoritt
Bare få år før hennes innsats ble redusert til å servere rike cruisegjester, var Christines jobb å frakte hemmelige dokumenter og mikrofilmer gjennom okkupert fiendeland i Europa. Hun var fallskjermhopper, ekspert på ski, og ble kalt «the silent agent», fordi hun mislikte skytevåpen, men foretrakk kniven hun gjemte i en slire på låret.
Christine Granville jobbet under radaren. Mens både alliertes og nazistenes etterretningsorganisasjoner var dominert av menn som jaktet menn, kunne kvinnelige agenter jobbe friere. Mye av informasjonen som har kommet frem i etterkant om Granville er som tatt ut av en spionroman: Mikrofilmer ble sydd inn i hanskelinninger. Kniver ble kamuflert i penner, hårspennen skjulte et kompass, og enden på en falsk sigarett var et forstørrelsesglass.
Granville var Storbritannias første kvinnelige spesialagent. Hennes suksess ledet til at engelskmennene rekrutterte et økende antall kvinner til agent-jobbing. Da hun fikk smuglet ut mikrofilm med opptak av tyskernes forberedelser til invasjonen i Sovjet, ble hun utpekt som «min favoritt-agent» av Winston Churchill.
Adelig historie
Granville ble født i Warszawa i 1908 og ble døpt Maria Krystyna Janina Skarbek. Faren, en gjeldstynget greve, giftet seg med den rike datteren av en jødisk bankier. Etter hvert som årene gikk begynte ryktene å gå i Warszawa om grevens sjarmerende datter; en kløpper i riding som vant lokale skjønnhetskonkurranser. Under et opphold i Tatra-fjellene lærte frøken Skarbek seg skiferdigheter og fikk sansen for fart og spenning.
Det var også her hennes sterke dragning på menn åpenbarte seg, og alle tre egenskaper skulle ha avgjørende betydning for livet hennes.
Del av britisk etterretningstjeneste som drev undergravingsvirksomhet og sabotasje i fiendeokkuperte land.
Agentene var organisert i «striking companies» og «commandos» som gjennom overraskende raid og sabotasjer skapte trøbbel og svekket tyskerne.
SEO skal ha vært Winston Churchills hjertebarn.
Også nordmenn ble rekruttert, og den norske avdelingen fikk
senere navnet Kompani Linge.
KVINNELIGE SOE-AGENTER
Virginia Hall (1906–1982), det amerikanske motstykket til Christine Granville, ansett som den farligste av de allierte spionene av Gestapo. Lynende intelligent, snakket fem språk flytende og preget av pågangsmot. Drev sabotasje, rekrutterte motstandsfolk, organiserte fangerømninger og bisto fallskjermhoppere.
Nancy Wake (1912–2011) SOE-agent flyktet etter å ha drept en SS-soldat med bare hendene. Jobbet som Glanville for engelskmennene i Frankrike mot slutten av krigen.
Allerede før krigsutbruddet rakk Krystyna Skarbek å gifte seg to ganger. Da Polen ble invadert, dro Skarbek til London og meldte seg til tjeneste for Polen og de allierte. Via kontakter ble hun introdusert for Seksjon D, en avlegger av Secret Intelligence Service, MI6, hvor hun gjorde inntrykk.
Les også: Han var virkelighetens James Bond
Spyttet blod
Krystyna kastet seg ut i en rekke farefulle oppdrag – og viste lite frykt. Under dekke av å være journalist tok hun seg på ski fra nøytrale Ungarn inn i okkuperte Polen, der hun fikk hjelp av venner til å distribuere antinazistisk propaganda, i tillegg til å opprette kommunikasjon med opprørsbevegelsen. Selv med temperaturer ned mot minus 30 i fjellet og flere meter dyp snø, lyktes Krystyna. Snart samlet hun etterretning om fiendens trafikk på elver og jernbanelinjer mellom Tyskland og Romania og mellom Jugoslavia og Slovakia. Mens ektemannen var uvitende, arbeidet hun tett med agent-kollega Andrzej Kowerski, et samarbeid som etter hvert fortsatte helt inn på soverommet.
Flere ganger kom paret seg ut av farlige situasjoner. Det skjedde blant annet under avhør hos det Gestapo-vennlige ungarske politiet i 1941. For å komme ut av knipen, bet en svært influensasyk Krystyna seg hardt i tunga og lot som om hun hostet opp blod og hadde tuberkulose. Av frykt for smitte løslot politiet både henne og Andrzej umiddelbart.
Ikke monogam
Da de to agentene senere var i ferd med å avsløres, fikk de seg britiske pass med nye identiteter, som skulle forbli navnene deres resten av livet: Krystynas dekknavn ble Christine Granville, Andrzej ble Andrew Kennedy.
Christine nøt stor respekt blant sine mannlige kolleger på grunn av sin fryktløshet i oppdragene hun utførte. Hennes skjønnhet og sjarm fikk menn etter sigende til å falle som fluer, og Christine var ikke den som sa nei takk.
Det rastløse livet hun levde som agent, påvirket også hennes omgang med menn. Hun var ikke av den monogame typen, noe som kunne resultere i dypt fortvilte beilere. En av interessentene hun dumpet i Budapest ble så desperat at han troppet opp i leiligheten og truet med å skyte seg i sine edlere deler, men mistet motet og siktet i stedet på foten.
Selv falt agent Granville tilsynelatende aldri for sine beilere. Andrew var kanskje det nærmeste. Det var de farefulle oppdragene og spenningen som hadde størst tiltrekning. I så måte fikk hun det hun trengte i det som skulle bli hennes største heltegjerning.
Okkupasjonsbløff
Krystyna/Christine hadde lært å snakke fransk flytende av sin mor. Det kom godt med da hun ble sluppet ut i fallskjerm over Sør-Frankrike én måned etter invasjonen i Normandie i 1944.
I Frankrike var oppdraget å dra mot den italienske grensen. Der befant det seg 200 polske soldater under nazi-kommando. Christine måtte overtale soldatene til å overgi seg til de allierte, og lyktes. Hun medvirket i sprenging av veier og broer, noe som forhindret tysk fremrykking. Og da tre franske offiserer ble arrestert av Gestapo, syklet Christine direkte til Gestapo-hovedkvarteret.
Overfor Gestapo-offiserene bløffet hun og sa at allierte styrker var på vei og at alle som samarbeidet med tyskerne ville bli overlatt til mobben om ikke de overga seg. Utrolig nok gikk øverstkommanderende rett på, og som et lykkens sammentreff var amerikanske og franske styrker virkelig på vei inn over Rivieraen akkurat som Christine hadde spådd.
Vanskelig fred
Til tross for sine mange bragder, tok det tid før Christine fikk den hyllesten hun hadde fortjent da freden kom. SOE lønnet henne ut året 1945, men så var det stopp. Christine var overlatt til seg selv, uten kollegene og oppdragene hun hadde levd for. Ikke kunne hun returnere til et Polen under russisk kontroll. Britiske myndigheter hadde mistet interessen. Først i desember 1946 ble hun innvilget britisk statsborgerskap.
Christine måtte ta en rekke småjobber som telefonoperatør og salgsassistent før hun til slutt seilte ut med cruiseskipet MV Ruahine. For én som aldri oppholdt seg i ro lenge av gangen, og som levde for spenning, var det ikke et blivende sted. Men det var ikke den eneste grunnen til at Christine måtte komme seg av skipet.
For nok en gang hadde hennes drag på menn skapt trøbbel.
Kelner-kollegaen Dennis Muldowney var blitt sykelig opptatt av den vakre eks-agenten mens cruiseskipet var på vei mellom New Zealand, Afrika og London. Christine mønstret av i London for å slippe unna, men Muldowney likeså. Han tok seg jobb som dørvakt på en herreklubb like ved hotellet der Christine tok inn. Christine bestemte seg for å dra til Belgia der hennes mangeårige agentkollega og elsker, Andrew, hadde etablert seg. Avreisen skulle skje mandag 16. juni 1952, men hun kom seg aldri dit.
For kvelden før ventet Muldowney i gangen på hotellet der Christine bodde. Christine gjorde det klart at hun ville ha ham ut av sitt liv. Muldowney svarte med å trekke kniv og stikke kvinnen til døde. «The silent agent», kvinnen som hadde overlevd krig, spion-jegere, livsfarlige oppdrag, Gestapo og kommunister endte som offer for en forsmådd dørvakt.
«Shaken, not stirred»
Men Christine Granville ble på sett og vis sikret evig liv: Året etter at hun ble drept, kom det ut en bok ved navn Casino Royale. Forfatteren het Ian Fleming. Han hadde bakgrunn som etterretningsoffiser i andre verdenskrig. Boken skulle bli den første i en lang serie både bøker, og senere filmer. Hovedpersonen i boken fikk navnet James Bond.
«Vesper Lynd» ga navn til drinken «Vesper Martini»,
servert «shaken, not stirred».
En sentral rolle i Casino Royale er Vesper Lynd, kvinnen som ga navn til drinken «Vesper Martini» (servert «shaken, not stirred»). I 1993 påsto journalisten Donald McCormick, for øvrig etterretningskollega av Ian Flemming under krigen, at Christine Granville var forbilde for Vesper Lynd.
I boken er Vesper Lynd ansatt i MI6, seksjon S, akkurat som Christine Granville. Vespers handlekraft minner adskillig om Granvilles. For ikke å snakke om draget på menn. Vesper Lynd setter følelsene såpass i kok hos James Bond at agent 007 seriøst vurderer å forlate Secret Service for å dele livet med henne. Men som for Granville, ble det ikke noe fart på familielivet. Både i boken og filmen fra 2006 dør Vesper Lynd før hun rekker å bli fru Bond.
Kilder: womenshistorynetwork.org: Artikkel skrevet av Clare Mulley, forfatter av boken: «The spy who loved. The secret and loves of Christine Granville, Britain’s first female special agent og WWII», nigelperrin.com,theguardian.com, wikipedia.com.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 19/08 2019, og sist oppdatert 20/04 2020.
