80 år siden angrepet på Pearl Harbor
Hangarskipenes inntog
Angrepet på Pearl Harbor for 80 år siden var en strålende triumf for Japan. Men det var også en strategisk katastrofe for de samme japanerne. Mest fordi de tre amerikanske hangarskipene i Stillehavsflåten var ute til havs da angrepet skjedde. De var like hele. Og klare for returkamp.
Ingen har enklere forklart hangarskipets fortreffelighet og fortrinn i krig enn den amerikanske admiralen Bull Halsey:
– Det handler om å nå frem til den andre fyren med alt vi har, så raskt vi kan – og dumpe alt sammen i hue på’n.
Halsey visste hva han snakket om. Han holdt det legendariske hangarskipet USS Enterprise på overflaten gjennom hele andre verdenskrig. Fra hans flytende flyplass sloss pilotene oftere mot japanerne enn fra noen andre i Stillehavsflåten.
Det var en krig som ble vunnet på havet – men fra luften. Hangarskipene hadde skjøvet slagskipene unna, og inntatt en urokkelig posisjon som kjernen i en sterk krigsflåte.
Hangarskipets fødsel
Det hadde tatt litt tid å komme dit. Det var i 1918 britene bestemte seg for å konstruere HMS Hermes, det første skipet som ble bygd for å være nettopp et hangarskip, og ikke noe annet.
Hermes fikk det klassiske utseendet vi i dag umiddelbart gjenkjenner som et hangarskip. Kontrolltårn på styrbord side og flydekk med rullebane i skipets fulle lengde.
Men ideen om å bruke skip som base for luftfarkoster dukket selvsagt ikke brått opp i 1918. Østerrikes marine (du leste riktig) prøvde for eksempel å sende av gårde varmluftsballonger og droppe bomber over Venezia under en beleiring i 1849. Én traff, til og med.
Da flyet ble oppfunnet, vakte det oppsikt og begeistring hos massene. Ikke minst hos militære, som skjønte at det åpnet seg nye muligheter for å ta knekken på fiender, og dem var det mange av, slik det snart skulle bli bevist i blodbadet vi kjenner som første verdenskrig.
Allerede i 1910 var eksperimentene i gang med den interessante kombinasjonen skip og fly. Amerikaneren Eugene Ely tok av fra dekket til et slagskip for anker utenfor Virginia.
Året etter klarte han å lande på et annet (han hadde vært på bakken i mellomtiden), med bruk av bremsekroker og vaier.
Britene først
Og så; i 1917, klarte briten Edward Dunning både takeoff og landing fra krysseren Furious, i sjø og i fart, ved marinebasen Scapa Flow.
Da Dunning som første pilot landet sitt skrøpelige fly på dekket av et slagskip i fart, var han lykkelig uvitende om at neste forsøk ville koste ham livet. Hans Sopwith-fly ble dessverre tatt av et vindkast under neste forsøk et par dager senere, slik at flyet gikk i havet og den bevisstløse helten druknet.
Og han ante ingenting om hvordan hangarskipene snart skulle endre krigers gang, og herske over havene i århundret som fulgte.
Les også: (+) Atomlastet B-52 styrtet etter putetabbe
Tross Dunnings mislykkede og fatale landingsforsøk på Furious var den britiske marinen likevel så oppmuntret at den sendte Furious ut på tokt, med sju fly på dekk. Luftangrepet på den tyske zeppelinerbasen i danske Tønder ble vellykket, selv om ingen av flyene kunne lande på skipet igjen.
Da krigen i skyttergravene endelig tok slutt, var det ingen som var i tvil om at neste krig ville bli noe helt annet. Det ville bli flyenes krig.
Og mange begynte allerede å ane viktigheten av flybaser på havet, for å komme på skuddhold av en fremtidig fiende.
Britene var først ute med å starte byggingen av hangarskip egnet til formålet, men de somlet så mye at japanerne ble først ferdig. Den keiserlige japanske marinen satte Hosho i tjeneste i 1922, to år før britiske Hermes var klar.
Først Taranto, så Pearl Harbor
Da neste krig kom, var det likevel ingen som helt hadde forutsett hvilken rolle hangarskipet skulle spille. Adolf Hitler hadde mest tro på tradisjonelle slagskip og ubåter, og den tyske Kriegsmarine hadde bare ett hangarskip under bygging. Andre, som Japan, USA og Storbritannia, hadde prioritert slagskip og hangarskip omtrent likt.
Et knusende britisk raid med torpedobombefly fra HMS Illustrious mot italienske krigsskip i Taranto i november 1940, var det første signalet om hva som var i vente.
– Én gang for alle har vi vist at marinen har sin mest ødeleggende styrke i luftvåpenet, sa den stolte admiral Andrew Cunningham.
Og andre steder i verden lyttet man. Til og med Adolf Hitler prøvde – nytteløst, skulle det vise seg – å riste liv i byggingen av hangarskipet sitt, Graf Zeppelin. Det hadde ligget i Gotenhafen, uferdig og benyttet som lager.
Erfaringene fra Taranto ble mye viktigere for japanerne, som la sine skumle planer om økonomisk og militær ekspansjon. Da måtte de brysomme amerikanerne vekk fra Stillehavet.
Triumf og katastrofe
I 1941 var det ingen land som hadde flere store hangarskip enn Japan, som hadde ti.
I desember det året sendte keiser Hirohito seks av dem mot Pearl Harbor på Hawaii. 400 fly – jagerfly, stupbombere og torpedobombere – tok av fra skipene og overrumplet den amerikanske basen, hvor slagskipene lå på rad og rekke.
Resultatet er kjent. 21 skip ble senket eller ødelagt. 2500 amerikanske soldater mistet livet.
Angrepet var en strålende triumf for Japan. Men det var også en strategisk katastrofe for de samme japanerne. Litt fordi oljedepoter og verft var intakte. Litt fordi de fikk en samlet, enig og hevnlysten amerikansk befolkning etter seg.
Mest fordi de tre amerikanske hangarskipene i Stillehavsflåten var ute til havs da angrepet skjedde. De var like hele. Og klare for returkamp.
Les også: (+) Tidenes uflaks? Hadde 570 000 kvadratkilometer å gå på – likevel krasjet ubåtene
Fra lufta
Fordi hangarskip var noe nytt i krig, ble det en hel del «førstegangshendelser» den neste tiden. Et halvt år etter Pearl Harbor-angrepet, var eksempelvis hangarskip for første gang i kamp mot hverandre.
Amerikanernes Lexington og Yorktown mot japanske Shokaku og Zuikaku i Korallhavet.
Slaget utmerket seg også på annet vis: Det var trolig historiens første sjøslag hvor ingen av skipene skjøt mot hverandre. Ingen hadde de andre skipene i syne, engang.
Alle angrep foregikk fra lufta. Alle fire ble påført store skader, Lexington overgitt og senket. Vraket ble for øvrig funnet tidligere i 2018, på 3000 meters dyp.
«Det viktigste sjøslaget i historien»
Det slaget dannet opptakten til det som ofte omtales som «det viktigste sjøslaget i historien». Det fant sted ved noen små flekker i havet, 210 mil vest for Hawaii, ved en gruppe atoller kjent som Midway.
Der hadde det ikke skjedd mer spennende ting enn fugletitting før den japanske flåten bestemte seg for å angripe øyene, hvor USA hadde en flystripe og ubåtbase, i juni 1942.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Planen var å lokke de amerikanske hangarskipene i en felle, men godt hjulpet av kodeknekkere kjente amerikanerne til de japanske bevegelsene. I stedet mistet Japan alle fire hangarskipene de sendte dit, samt en tung krysser og 250 fly.
Over 3000 mann gikk ned, ti ganger så mange som amerikanerne mistet. Ett hangarskip, det tidligere skadde og effektivt reparerte Yorktown, ble senket etter en treffer fra en ubåt, men amerikanerne fant god trøst i at fire av hangarskipene fra angrepet på Pearl Harbor hadde gått til bunns i løpet av noen få timer.
Det endelige dødsstøtet
Japan hadde mistet herredømmet i lufta og på havet for godt, og var i realiteten slått etter slaget ved Midway, selv om de kjempet hardt i tre år til.
Det endelige dødsstøtet fikk den japanske marinen i Filippinerhavet i 1944. Med 900 fly fra sju store og åtte mindre hangarskip i spissen for den største flåtestyrken verden har sett, ble japanerne knust.
De amerikanske pilotene var på dette tidspunktet overlegne. I motsetning til fienden, hadde de fått god trening. Mange av dem på en ombygd hjulbåt på Michigansjøen. Blant japanerne ble det bare tynnere i rekkene av erfarne piloter.
– Det var som skytebanen på tivoli, sa en amerikansk jagerflyver etterpå.
Japanerne mistet tre store hangarskip, rundt 600 fly og 3000 mann til en pris av 109 amerikanske soldatliv.
Den nye herskeren
Resten av krigen bare stadfestet hvem som var den nye herskeren på bølgene. Også de største og tyngst bevæpnede slagskipene verden har sett, de 260 meter lange Musashi og Yamato, ble senket av Helldiver- og Hellcat-fly fra hangarskip i krigens sluttfase. Slagskipenes tid var ute.
Verden har heldigvis ikke sett bataljer i lignende skala til sjøs siden den gang, og ingen hangarskip er senket siden 1945.
Men fortsatt er det slik at hangarskip er den ubestridte sjefen der ute. Et hangarskip er et mektig skue – og viktig for alle land som vil vise muskler.
Ikke overraskende er det amerikanerne som har halvparten av hangarskipsflåten i verden i dag (se egen sak). Kjempene i Nimitz-klassen har bidratt i de større konfliktene der USA har vært involvert; i Iran, i Gulfkrigen, i Irak og Afghanistan.
– Et hangarskip er 100 000 tonn med diplomati, som Henry Kissinger, tidligere utenriksminister i USA, en gang sa det.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Dyr moro
Kritiske røster påpeker at prislappen på et hangarskip ikke kan forsvares. Britene droppet det hele i noen år. En rapport fra en militær tankesmie der satte ord på litt av problemet.
– Vestlige land kan finne på å bruke et våpen til 70 000 dollar, avfyrt fra et fly eller helikopter som koster 30 000 dollar i timen å ha i lufta og som har tatt av fra et hangarskip til tre milliarder dollar – for å ødelegge en Toyota pickup til 10 000, hvis vi er velvillige.
I dag er skipene tilpasset jetflyene som tar av og lander på dekk, i større fart enn propellforgjengerne, men med samme bråstoppen.
Enkelte nyvinninger har selvsagt kommet til med årene. Skråstilte rullebaner, elektromagnetisk katapultstart og ikke minst atomreaktorer til å skyve kjempene gjennom bølgene.
Men i det store og hele er de ikke så ulike Hermes fra 1918.
Hvordan det gikk med det første moderne hangarskipet?
I kortversjon: Ikke så bra. Hermes ble senket av en japansk ubåt i farvannet rundt Sri Lanka i 1942. Luftfartspioner har aldri vært blant livets tryggeste yrker. Bare spør Edward Dunning.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
