BlodveienS GRUSOMME SKJEBNER:
Anne Marie trodde nesten ikke sine egne øyne da hun så hva den utsultede mannen i nabolaget gjorde
Anne Marie Johnsen (88) må trekke pusten dypt før hun klarer å gjengi hva hun var vitne til som liten jente. Grusomhetene var mange, men hun vil aldri glemme den snille vakten – men en dag var også han borte.
Neste år er det 80 år siden de jugoslaviske fangene kom til Finnmark.
Årsaken var at de tyske okkupantene skulle utvide veiforbindelsen fra Karasjok til Finland. Jugoslavene ble tvunget til å gjøre jobben, under umenneskelige forhold.
Fangene fikk nesten ikke mat, og de ble så grovt mishandlet at mange døde. Flere ble også drept når de ikke strakk til i arbeidet, eller når de ble alvorlig syke. Dette har satt dype spor i Karasjoks befolkning, helt frem til i dag.
Hjemmet har møtt to av dem som på nært hold så grusomhetene langs veien mot Finland, Anne Marie Johnsen (88) og Nils Erling Skoglund (88).
Veien fikk naturlig nok tilnavnet Blodveien, og Anne Marie bor i gåavstand fra
denne skrekkens strekning.
Den sterke og engasjerte kvinnen på 88 år må fortsatt trekke pusten dypt før hun klarer å gjengi hva hun var vitne til som liten jente.
Forbudt å hjelpe
– Barndomshjemmet mitt lå nær veien som krigsfangene skulle anlegge. Vi så dem gå til arbeidet om morgenen og tilbake til leiren om kvelden. De gikk i fillete klær og de var … ja, helt avmagret.
Med dempet stemme forteller Anne Marie om den skjelvende, jugoslaviske mannen som hun og vennene fikk se i nabolaget en dag i 1942. De trodde nesten ikke det de så. Den utmagrede mannen dyttet i ren desperasjon sin egen avføring inn i munnen.
– Jeg kommer aldri til å glemme fangen som var så sulten at han spiste sin egen avføring, sier hun.
Flere voksne var allerede i gang med å dele det lille de hadde av mat med fangene. Den mest kjente er Kirsten Svineng (1891–1980) som ble kalt «Mamma Karasjok».
Det var strengt forbudt å gi mat til fangene, og de som hjalp jugoslavene kunne bli skutt. Kirsten pakket likevel sekken full av mat og gikk uredd til fangeleiren.
Etter krigen ble hun invitert av president Tito til Jugoslavia hvor hun ble hedret for sin modige innsats. Men det var også mange andre i Karasjok som stilte barmhjertig opp for jugoslavene.
Den snille vakten
• Blodveien i Karasjok er 18 kilometer lang og går til Karigasniemi i Finland. Det offisielle navnet er Suomageidnu, eller Finlandsveien.
• Den er én av flere vei- og jernbanestrekninger i Nord-Norge som under og etter krigen fikk tilnavnet Blodveien.
• En av de mest kjente er å finne i Saltdal i Nordland. Da en krigsfange ble drept under arbeidet der, malte broren hans et kors av blodet på bergveggen.
• Blodveiene ble anlagt fordi den tyske okkupasjonsmakten hadde behov for bedre veinett til transport av militært utstyr og forsyninger.
• Krigsfanger fra Sovjetunionen og Tyskland samt fanger fra Jugoslavia ble satt til å anlegge veistrekninger i Nord-Norge.
• Arbeidsleiren for jugoslaver i Karasjok var en av landets verste. Av de 374 fangene som ble sendt dit, var det bare 111 som overlevde.
• Levningene etter jugoslavene i Karasjok ble etter krigen flyttet til en grav i Botn ved Rognan i Nordland. Her er også de andre jugoslavene som mistet livet langs blodveiene, gravlagt.
Etter at Anne Marie Johnsen hadde sett hva den utmagrede mannen prøvde å stille hungeren med, ville også hun hjelpe.
– Tyskerne hadde beslaglagt bakeriet i Karasjok og drev det selv. Vi barna bestemte oss likevel for å gå inn til den tyske bakeren. Vi sa at vi var veldig sultne og spurte om vi kunne få noe brød, og det fikk vi. Så gikk vi til en butikk i nærheten og fikk små papirposer. Disse fylte vi så med brødstykker som vi hadde smurt smør på.
Da fangene kom utslitte tilbake fra tvangsarbeidet, lå de små posene langs veien og ventet på dem. Den snilleste fangevokteren, en mann fra Østerrike, valgte å se bort da ungene ga mat til jugoslavene.
Men så en dag var den østerrikske vakten borte.
Den nye vakten ble rasende da barna ga brød til fangene, og løp etter dem. Da tok Anne Maries pappa affære og klaget til øverstkommanderende, og den aggressive vakten ble faktisk byttet ut.
– Etterpå fikk vi høre at vakten fra Østerrike ikke lenger hadde klart å leve med all mishandlingen av krigsfangene, så han skjøt seg, sier Anne Marie.
Iskald nordmann
Anne Marie var også vitne til en annen rystende hendelse ved Blodveien. Denne gangen var det umulig for barna å hjelpe. Anne Marie tar seg til hjertet før hun begynner å fortelle:
– Det var blitt kaldt, og snøen lå på bakken. To av de jugoslaviske fangene kom slepende på en stor kjelke. Så ble det for tungt for den ene, avmagrede fangen. Han klappet sammen og gikk i bakken. Da stakk en av vaktene bajonetten tvers igjennom mannen. Etterpå ble liket kastet rett opp på et lasteplan, grøsser hun.
– Men vet du hva det verste var? Jo, at han som drepte fangen med bajonetten, var norsk.
Fangeleiren i Karasjok var drevet av SS-folk, men også norske hirdmenn deltok i vaktholdet. Ifølge historiker Michael Stokke ved Narviksenteret var de norske ofte like brutale som SS-folkene.
Naken skrekk
Kuldegradene knuget Karasjok også da Nils Erling Skoglund opplevde nazistenes brutalitet. Nils Erling er snart 89 år og bor i Valjok, knappe fem mil utenfor Karasjok.
Der bodde han også under andre verdenskrig. En gruppe tyskere var stasjonert på stedet, og en dag sto en av dem og kløvde ved mens han sang: «Deutchland, Deutchland über alles».
Da gikk røveren Nils Erling bort og sang: «Deutchland, Deutchland unter alles». Soldaten svarte med å hugge etter ham med tollekniv og Nils Erling fikk et dypt kutt i armen.
– Da ble vi nødt til å dra til legen i Karasjok for å få sydd såret. Etter legebesøket traff jeg på et par gutter på min egen alder. De spurte om jeg ville bli med og se på når jugoslavene badet i elven.
Nakne voksne i elven høres morsomt ut for barn. Men det tiåringen Nils Erling ble vitne til den vinterdagen, var langt fra gøy. Det var bitende kaldt, og isflakene kvernet mot hverandre da tyskerne befalte bading.
– To av fangene nektet å kle av seg de fillete klærne, og en av vaktene begynte å slå dem i ryggen med geværkolben. Den ene tok da av seg klærne, mens den andre beholdt dem på.
På elvebredden sto en skrekkslagen Valjok-gutt og så på, da den fortsatt nektende fangen ble skutt og drept på stedet.
Flukten fra flammene
Etter dette var unge Nils Erling Skoglund redd for alle som gikk i uniform. Først da eldstebroren ble kalt inn i militæret og trakk i uniform, roet han seg noe ned. Broren hans betydde nemlig trygghet. Faktisk også for de 70 andre som da bodde i Valjok – og for mange andre flyktende mennesker fra nærområdene.
For krigens traumer var ikke over for Anne Marie og de andre i Karasjok etter at de få overlevende jugoslavene i desember 1942 ble transportert sørover til en arbeidsleir i Vefsn.
Under evakueringen, før tyskerne begynte å brenne alle hus i Finnmark i oktober 1944, valgte mange av innbyggerne i Karasjok å skjule seg på fjellet. Da ryktene gikk om at Valjok hadde reddet seg unna flammene, søkte mange dit for å få hjelp.
Anne Maries familie dro isteden nordover og søkte ly i en hytte av trestammer og torv. Der bodde de i noen måneder inntil krigen var slutt.
Les også: (+) Sjømannen brant som en fakkel mens han løp over det skrå dekket. – Jeg er ferdig! Hils hjem! ropte han
Reddet bygda
Ifølge Nils Erling var storebroren med å hindre at hjemmene i Valjok ble flammenes rov.
– Vi fikk høre at tyskerne hadde begynt å brenne ned hus bare tre mil lenger nord. Da dro eldstebroren min og en lokal finne over elven til Finland og skjøt tilbake mot fjellstua her i Valjok. Der holdt en gruppe tyske soldater til, og de trodde da at russerne var i anmarsj.
Han forteller videre at broren og en nabo deretter kuttet over telefonlinjene fra Valjok til Skoganvarre. Skoganvarre var på den tiden et viktig knutepunkt for kommunikasjonen, der lå nemlig telegrafstasjonen. Okkupantene selv hadde allerede kuttet mye av telenettet lenger nord, for å stikke kjepper i hjulene for russernes innmarsj.
– Da tyskerne mistet forbindelsen til Skoganvarre, trodde de at sovjetiske styrker var kommet enda nærmere. Tyskerne fikk det travelt med å komme seg unna, og de droppet brenningen av Valjok, sier 88-åringen.
Husene i Valjok ble dermed et tilfluktssted for mange av dem som fikk hjemmene sine nedbrent i Karasjok og Porsanger.
Nils Harald setter seg på sin røffe ATV og viser vei ned til grenseelven der kampen mot nedbrenningen fant sted. Her står fortsatt hans barndomshjem av laftet tømmer – et sjeldent overlevelsesbygg i Indre Finnmark.
Fødestue i kirken
Da Anne Marie Johnsen og familien hennes kom tilbake til sitt kjære Karasjok, var hjemmet ved Blodveien blitt til aske. Akkurat som alle andre boliger, skole, butikker, verksteder, utedoer – ja alt av bygninger i hjembygda.
Det eneste bygget som sto igjen var kirken. Den ble da brukt både som butikk og fødestue i tillegg til kirke.
– Vi fikk til å begynne med satt opp noen plankehytter, og etter hvert ble det også hus med kafé som moren min drev.
Anne Marie henter et svart-hvitt foto fra de første etterkrigsårene og setter fingeren på en skral, liten plankehytte i bildets venstre kant.
– Etter krigen reiste statsminister Einar Gerhardsen rundt i landet for å se hvordan det sto til hos folk. Da han kom hit til Karasjok, måtte han overnatte der, peker hun.
Massegraver
I den brente jorden i det forkullede Karasjok, dukket det etter hvert opp levninger. Det var jugoslaven som nektet å gå naken ut i isvannet, og det var den utmattede fangen som ikke hadde krefter igjen til å trekke sleden.
Tyskerne dumpet de fleste døde fanger i to massegraver i Karasjok. Men flere levninger ble også funnet langs Blodveien og andre steder.
261 av dem som ble gravd opp etter krigen, var jugoslaver. Av de 374 jugoslavene som ble sendt hit, var det derfor hele 70 prosent som døde.
Dødsprosenten for sovjetiske krigsfanger lå på «bare» rundt 15 prosent. De kom til Karasjok etter at jugoslavene ble sendt sørover til Nordland.
Flest mulig skulle dø
Årsaken til at jugoslavene ble behandlet så mye dårligere, var at de fleste var partisaner. De kjempet for kommunistene eller hadde hjulpet partisaner. For dette var de allerede dødsdømt i Jugoslavia.
– Siden de ikke var i uniform, hadde de, i motsetning til sovjetiske fanger, ikke formell status som krigsfanger. Da var de ikke beskyttet av Genèvekonvensjonen, forklarer Michael Stokke. Han skriver på en doktoravhandling om de jugoslaviske fangene i Norge.
– Den tyske overmakten besluttet at så få som mulig av jugoslavene skulle overleve tvangsarbeidet. For hver tysker som hadde blitt drept under kampene i Jugoslavia, skulle 100 jugoslaver dø, forteller historikeren.
Les også: Josef Mengele: Nazistenes grusomme eksperiment
Vil ikke bruke navnet
Som voksen har Anne Marie Johnsen fortsatt å hjelpe andre, blant annet som pasientledsager. Da er hun ofte tolk for eldre samer som kan lite norsk, og som skal til behandling hos leger som bare snakker norsk.
– Kanskje er det de tidlige opplevelsene jeg hadde her langs veien, som har gjort at jeg som voksen bruker mye tid på å hjelpe andre, funderer hun.
Vi vandrer sammen langs den nå asfalterte Blodveien, gjennom Karasjoks sydlige sentrumsområde. Solen skinner, og vi går i lavmælt prat på en trygg gang- og sykkelsti. Bilene glir forbi på myke sommerdekk i retning Finland.
Navnet Blodveien bruker Anne Marie ikke til daglig. Dette smertefulle navnet får heller bidra til en fortsatt fredfull fremtid gjennom denne artikkelen og historiebøkene.
Når karasjokinger setter seg i bilen for å dra på handletur over grensen, kjører de nå på Finlandsveien.
Kilder: Ságat, Karasjok Historielags årbok, historiker Michael Stokke, nrk.no, Wikipedia
