Nord-Irland-konflikten
50 år siden Bogside-massakren
Det hadde lenge ulmet i Nord-Irland. Katolikkene hadde sett seg lei på det de opplevde som evig undertrykkelse fra det protestantiske flertallet, og tok til gatene. Det skulle koste 13 demonstranter livet.
Spenningen hadde bygget seg opp over tid. Konflikten mellom de nasjonalistiske katolikkene og de unionistiske protestantene hadde blusset opp igjen på 1960-tallet (se rammesak), og 30. januar 1972 hadde The Northern Ireland Civil Rights Association bestemt seg for å trosse det nylig innførte forbudet mot offentlige demonstrasjoner, og avholde en fredelig protest mot at katolikker/nasjonalister til stadighet ble fengslet på ubestemt tid uten rettssak, såkalt internering.
– Det hadde vært demonstrasjoner og væpnet konflikt i Nord-Irland over lengre tid, noe som også foranlediget protestforbudet. En del av problemet var at den britiske staten behandlet både i utgangspunktet fredelige katolikker og voldsberedte venstreradikale nasjonalister som en og samme suppe. Det førte til en gradvis radikalisering av begge grupper, sier førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge og ekspert på politisk vold, Dag Einar Thorsen, til Vi Menn.
Året før hadde minst ni sivile blitt drept av soldater under den såkalte Ballymurphy-massakren i hovedstaden Belfast.
– Den britiske staten, og særlig den britiske hæren, hadde en lang historie for ydmykende behandling av irske nasjonalister, sier Thorsen.
– Særlig hæren var fryktet fordi de skjøt med skarpt.
Amatørfotografens drama
William McKinney (27) var en av dem som trosset demonstrasjonsforbudet denne januardagen i 1972. Han var bosatt i Derry, og jobbet på trykkeriet hos lokalavisen.
– Han elsket byen sin, uttalte hans bror Michael i et intervju med BBC.
William hadde fått et nytt kamera i julepresang. Da protestmarsjen var under oppseiling rett foran øynene hans, lot ikke den ivrige hobbyfotografen sjansen gå fra seg og tok med seg kameraet ut i folkemengden.
Protestanter og katolikker
I 1922 ble Irland skilt ut fra kongeriket Storbritannia og bar frem til 1937 navnet Den irske fristaten, senere republikken Irland. Seks av ni grevskap – som hadde flertall av unionistiske protestanter – i den historiske irske provinsen Ulster ønsket å forbli en del av Storbritannia, og disse ble til provinsen Nord-Irland med hovedstad Belfast. Mens den protestantiske befolkningen gjerne er blitt omtalt som unionister eller lojalister, er katolikkene i Nord-Irland blitt definert som nasjonalister eller republikanere som ønsket løsrivelse fra Storbritannia og at Irland skulle være en suveren stat. Dette ble en tiltagende verkebyll etter hvert som den katolske andelen av befolkningen økte. Nesten alt av næringsliv og tunge industribedrifter diskriminerte nordirer med katolsk bakgrunn. Man fikk et dypere skille enn det hadde vært i utgangspunktet mellom katolikker og protestanter. – Så fulgte noen roligere tiår, før motstandsviljen blant katolikkene blomstret opp igjen på 1960-tallet og man fant frem igjen symbolene fra frigjøringskampen på 1920-tallet samt navnet IRA, sier Dag Einar Thorsen.
Kilder: www.rte.ie, bbc.com, history.com, snl.no, reuters.com, britannica.com, irishtimes.com
Protestmarsjen begynte klokken 14:45 fra Bishop’s Field i Creggan-området i Derry. Det er blitt anslått at et sted mellom ti og femten tusen mennesker deltok. Klokken 15.40 hadde mesteparten av marsjen tatt veien mot Rossville Street og videre til Free Derry Corner.
En liten gruppe demonstranter satte i stedet kursen ned William Street hvor britiske soldater hadde barrikadert seg for å hindre demonstrantene i å komme til Guildhall Square i sentrum av Derry. Demonstrantene kastet steiner på soldatene som svarte med gummikuler, vannkanoner og CS-gass. Mange av demonstrantene søkte tilflukt i Bogside. Like etter klokken 16 ble 1st Battalion (1 Para) fra den britiske armeens fallskjermregiment satt inn for å arrestere demonstranter. Under ledelse av oberst Derek Wilford ble et kjøretøy med fallskjermsoldater sendt til Rossville Street i Bogside. Der startet skytingen.
Soldatene skulle i ettertid hevde at de ble beskutt først, og at de fryktet terroranslag fra potensielle IRA-medlemmer blant demonstrantene. Det var en kjensgjerning at enkelte demonstranter under tidligere opptøyer hadde kastet bensin- og spikerbomber mot soldatene, noe myndighetene senere skulle hevde at de gjorde også denne dagen.
Tosifret antall dødsofre
Sytten år gamle Jack Duddy var det første dødsofferet. Flere vitner fortalte at de så en soldat sikte på Jack og fyre av mot unggutten mens han forsøkte å flykte over en parkeringsplass. Han ble truffet av ett skudd som gikk ut gjennom brystkassen. Michael Kelley (17) ble skutt i magen av en soldat mens han sto ved barrikadene. En annen tenåring ble skutt bakfra mens han forsøkte å krabbe i sikkerhet.
Flere vitner kunne i ettertid fortelle om demonstranter som ble regelrett likvidert av soldatene mens de prøvde å komme andre til unnsetning. Vitner fortalte om en demonstrant som holdt opp hendene over hodet da han støtte på en soldat i en sidegate; mannen tryglet og ba for sitt liv, men ble allikevel skutt av soldaten.
Hobbyfotograf William McKinney må ha sett dette, for han tok en pause fra fotograferingen og løp bort for å hjelpe mannen. William kan ikke ha fått med seg at soldatene nå hadde siktet innstilt på ham.
Etter tredve minutter opphørte skytingen. I ettertid er det bli fastslått at 21 soldater avfyrte til sammen 108 skarpe skudd mot demonstrantene. 13 sivile lå døde igjen. Den 59 år gamle familiefaren John Johnston, som bare hadde vært på vei for å besøke en venn, døde senere av skadene han ble påført da han ble beskutt av soldatene. Han ble det 14. dødsofferet. Det kom senere frem at alle som ble drept, hadde vært ubevæpnede.
– Det er uheldig, det som inntraff, men de kastet syre, bensinbomber og steiner på oss og da bør de forstå at vi skyter tilbake, sa oberst i 1 Para, Derek Wilford, i et TV-intervju rett etter drapene.
– Igjen er vi tilbake til at de ikke evnet skille på fredelige demonstranter og medlemmer av Den provisoriske IRA, såkalte Provos (se undersak). Soldatene skjøt og drepte til og med en familiefar som viftet med et hvitt flagg for å signalisere fredelige intensjoner, sier Dag Einar Thorsen.
Økte støtten til IRA
En kommisjon frifant i 1974 soldatene, og flere av dem fikk til og med utdelt æresmedaljer for sin innsats under Den blodige søndagen.
– Mange hevdet at «Bloody Sunday» var dagen den britiske stat viste sitt sanne ansikt, sier Thorsen.
– Den blodige søndagen ble i alle fall et vendepunkt, for inntil da hadde mange katolikker ønsket en fredelig løsning. Nå begynte de å gi opp det håpet.
Etter hendelsene 30. januar 1972 ble det nordirske selvstyret oppløst og Nord-Irland ble direktestyrt fra London frem til 1998. Fra da skulle IRA for alvor bli den samlende kraften blant de nordirske nasjonalistene.
– Den britiske staten drev rett og slett moderate katolikker inn i fanget på Provos, sier Thornsen.
En familiefar som viftet med et hvitt håndkle, ble skutt ned.
Fredsavtale
Det skulle føre til to tiår med terror og vold i Nord-Irland, perioden kjent som «The Troubles».
– Det som i utgangspunktet var et moderat sinne over å være en marginalisert minoritet i et territorium grunnlagt på premisser om at protestantene skulle ha makten, førte til en kumulativ radikalisering som ikke ble løst opp igjen før store deler av befolkningen som hadde støttet Den provisoriske IRA på 1970- og 1980-tallet begynte å få kalde føtter da de så hvilke venner IRA hadde, sier Thorsen og peker blant annet på bombingen av PanAm-flyet over skotske Lockerbie i 1988 som et vendepunkt.
– Det var da folk begynte å se hvem IRA sto i forbindelse med rundt omkring i verden, slik som Gaddafis regime i Libya, FARC-geriljaen i Colombia og baskernes terrororganisasjon ETA. Dette førte til en selvransakelse som kulminerte i Langfredagsavtalen i 1998, en fredsavtale mellom protestanter og katolikker. Siden har det stort sett gått fredelig for seg, riktignok med noen unntak.
Offentlig beklagelse
William var ingen aktivist eller steinkaster, han utgjorde ingen trussel mot noen.
Etter at den såkalte Saville-rapporten ble fremlagt i 2010, der det ble konkludert med at ingen av ofrene hadde utgjort noen trussel mot soldatene, beklaget den britiske regjeringen ved daværende statsminister David Cameron den uretten som ble begått 30. januar 1972. Det ble utbetalt erstatninger til ofrenes familier. Ifølge rapporten var det den britiske hæren som skjøt først. Soldatene som skjøt slapp imidlertid for det meste unna rettslig ansvar for sine handlinger. Ifølge reuters.com har kun én soldat blitt stilt for retten i ettertid, men i juli 2021 ble straffesaken henlagt.
Hva så med hobbyfotograf William McKinney? Han ble funnet livløs på bakken. Øyenvitner beskrev at han ble skutt i ryggen mens han sto over mannen han forsøkte å hjelpe.
– William var ingen aktivist eller steinkaster, han utgjorde ingen trussel mot noen. Min bror hadde livet foran seg. Isteden måtte han dø for hendene til en soldat som aldri har uttrykt anger for det han gjorde, sa broren Michael i et senere intervju med BBC.
William ble ett av 14 dødsofre for «Bloody Sunday». På bakken ved siden av ham lå kameraet han hadde fått i julepresang.
Årelang konflikt
IRA, eller Den irske republikanske armé var en nasjonalistisk paramilitær bevegelse som ønsket frigjøring fra Storbritannia.
– IRA ble splittet utover 1960-tallet. Den provisoriske IRA (Irish Republican Army), også kalt Provos, var egentlig en utbrytergruppe som brøt med det offisielle IRA i 1969. Provos ønsket å kjempe med våpen i hånd mot den britiske regjeringen, mens det offisielle IRA ønsket en sosialist-kommunistisk revolusjon på hele øya Irland, opplyser Dag Einar Thorsen.
– Provos har stått bak flere terrorangrep i Nord-Irland og i Storbritannia. De angrep i første rekke britiske soldater og politi, men har også minst 500 sivile liv på samvittigheten. Gruppen gjennomførte også angrep på britiske interesser i flere vesteuropeiske land, der de drepte britiske soldater, diplomater og en håndfull sivile, uttaler Thorsen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 03 2022
