gift ved første blikk i 1965:
Hodestups forelsket tar Liulv et drastisk valg. Han frir til kvinnen han aldri har snakket med
Da soldaten Liulv giftet seg med egyptiske Aida, ble den en riksdekkende nyhet. Slik går det med dem i dag.
Det tok Liulv Lotten (78) et tiendedel sekund å forelske seg i en arabisk sykepleier.
Men han måtte kjempe i et år for å få vakre Aida fra Kairo med seg hjem til Lesja. I 1966 kom hans brud på førstesiden i Hjemmet. «Araberpiken som erobret Ola-gutten» sto det. Hvordan gikk det med de to ?
RØYKEN 2019: – Det var kjærlighet ved første blikk, og det har holdt i alle disse årene, nikker den tidligere FN-soldaten Liulv Lotten (78) og legger armen rundt sin arabiske kone Aida (80).
Soldaten måtte kjempe sitt livs kamp for å få henne den gangen i 1965.
– Han ga seg jo aldri, skrev brev på brev, smiler Aida. Da jeg endelig turte å møte blikket hans, så jeg med en gang at han var en snill mann. Og det viste seg å stemme. Liulv er snill og god. Det er en av de viktigste egenskapene for kjærlighet i et livslangt forhold, synes Aida. Man må ikke jobbe mot hverandre, men samarbeide om å gi kjærligheten gode kår.
Utenfor ekteparets hjem i Røyken i Buskerud leker to barnebarn på gårdsplassen, og parets sønn hilser i forbifarten før han går ned til sitt eget hus noen få meter unna.
Liulv fra Lesja og Aida fra Kairo har bodd i samme bolig i 47 år og trives like godt nå som da de flyttet inn i 1972. I entreen henger en innrammet forside av Hjemmet fra 1966.
Det vakte stor oppsikt da en norsk soldat kom hjem fra tjeneste i Gaza med arabisk kone. Flere pressefolk ville møte paret og Hjemmet fikk eksklusivt intervju. Historien deres er unik, nesten forutrolig til å være sann.
Les også: 58 år etter bruddet, sender Brigitte en melding på Facebook
Hodestups forelsket
GAZA 1965: Den unge soldaten fra Lesja tror ikke på kjærlighet ved første blikk, men må smertelig bite det i seg denne søndagen da han plutselig møter to brune øyne og kjenner hjertet slå over et slag.
Hvem er hun som så stillferdig går nedover kirkegangen på leting etter en ledig plass? Som et tiendedels sekund lar blikket fare over hans benk før hun retter det blygt ned i gulvet og går mot en ledig plass noen benker foran. Han følger henne med øynene vel vitende om at han gjør noe som er strengt forbudt.
De norske FN-soldatene som tjenestegjør i Gaza har fått krystallklar informasjon. Arabiske kvinner skal ikke tilsnakkes hverken på den ene eller den andre måten.
Soldatene må heller ikke la blikket hvile på disse kvinnene da det kan sette kvinnen i fare og forårsake dårlig rykte og tapt ære. En arabisk kvinne, enten hun er muslimsk eller kristen, er underlagt islamsk kultur. Arabiske kvinner må heller ikke selv snakke til en mann med mindre en mannlig slektning i hennes egen familie gir tillatelse.
Nå sitter femogtyve år gamle Liulv i kirken og bare vet at han må bryte alle disse islamske reglene. Men hvordan skal han gå frem?
Desperat etter kontakt
Tilbake i leiren raser tankene rundt i hodet. Hvordan finne ut hva hun heter, hvordan oppnå kontakt? Heldigvis er hun kristen og ikke muslimsk. Han har håp om å se henne igjen. Liulv er tidlig ute til gudstjeneste den påfølgende søndagen og søndagen etter, og på alle samlinger i kirkens regi.
Han ser henne igjen, men hun holder alltid blikket nedslått som om det er naglet til bakken. Han får ikke kontakt, men finner ut at hun heter Aida og er sykepleier på det amerikanske sykehuset. Da snakker hun sikkert engelsk?
Etter hvert får han kontakt med en sjåfør som jobber for kirken og spør om han, mot et vederlag, kan være så vennlig å gi denne kvinnen en hilsen han har skrevet.
Sjåføren blånekter og minner Liulv om at soldater ikke må kontakte arabiske kvinner på en slik uhørt måte. Liulv begynner å bli desperat. De vakre øynene følger han dag og natt. Denne kvinnen kan han bare ikke gi slipp på.
Til slutt klarer han å overtale sjåføren til å overbringe et brev til Aida. Men dager og uker går uten at han får svar. Det nærmer seg dagen for Liulvs dimittering og hjemreise til Lesja. Han er overhodet ikke reiseklar.
Les også: Espen (42) har vært samboer med ei kråke i 15 år
Det er galskap, men han kan ikke la være
Til slutt har han ikke noe valg. Han forlater Gaza med et ulykkelig hjerte. Hvordan skal han klare å glemme henne? Vel hjemme på farsgården på Lesja, forsøker odelsgutten å ta del i det daglige livet. Men han bestemmer seg snart for å overlate odelsretten til sin et år yngre bror.
Liulv finner ingen fred i sjelen hverken når han er hjemme på gården eller på jobb i Oslo. Snart bestemmer han seg for å ta en ny runde med tjeneste i Gaza. De mørke øynene slipper ikke taket, Aida må bli hans.
Det er en vill tanke, men han får den ikke ut av hodet.
Så er han tilbake i kirken i Gaza der han så henne første gang. Hun kommer til gudstjenesten som før, men heller ikke nå viker blikket hennes et sekund opp fra gulvplankene. Det er til å bli gal av, synes Liulv.
Han bestemmer seg for å skrive en gang til og kontakter den samme sjåføren. I brevet går han rett på sak og frir. Spør om hun vil gifte seg med han og bli med til Norge. Det er galskap, han vet det, men kan ikke la være.
Les også: Samlivsterapeutene gikk i terapi i fem år for å få et godt fohold
På prestens kontor
Heller ikke på frierbrevet får Liulv svar. Men det han ikke vet, er at Aida nå har bedt budbringeren om å vise henne hvem denne ivrige brevskriveren er. Hun vil gjerne se han med egne øyne.
– Det er han med de lange bena, sier sjåføren og peker ut soldat Liulv Lotten neste søndag i kirken slik at Aida kan ta han i øyesyn. Kort etter får Liulv sitt etterlengtede svar. Han kan kontakte hennes fetter og be om et møte.
Liulv lar seg ikke be to ganger, han kontakter fetteren og kort etter får han vite at det er ok at han og Aida treffes hjemme hos presten som skal være anstand mens de unge snakker sammen. Hos presten får endelig Liulv møte de mørke øynene som druknet ham først gang han så dem.
Nå i prestens nærvær tør Aida å møte Liulvs blikk, og hun snakker flytende engelsk. Alt går mye bedre enn Liulv har våget å håpe på. De snakker om stort og smått, forteller hverandre om sine liv og blir enige om å møtes igjen. Liulv benytter neste perm til å dra til Beirut for å kjøpe ringer. Han føler han har alt å vinne og ingenting å tape.
Arabisk bryllup
Aida synes Liulv har snille øyne. Han er lys og vennlig, og snakker godt engelsk. Hun kjenner ikke Norge, vet bare at det er langt fra Kairo og skrekkelig kaldt. Likevel er hun fristet til å si ja.
Etter flere møter på prestens kontor, får Liulv et forbeholdent ja på sitt frieri, men først må onkelen i Kairo gi sitt samtykke. Aidas foreldre er døde så en onkel og et par fettere har fungert som hennes mannlige beskyttere.
Liulv har med seg et anbefalelsesbrev fra presten i Gaza, og det sammen med Aidas ja gjør at onkelen gir etter. Snart blir dagen for bryllup fastsatt og Liulv innser at hans egen familie fra Lesja ikke rekker å komme frem i tide, men det får heller være. Det viktigste er at han får de nødvendige papirene som gjør at han kan ta sin elskede med seg hjem til Norge.
Paret gifter seg i kirken der Liulv så Aida for første gang, og over to hundre gjester deltar. For Liulv er det som å være hovedpersonen i et arabisk eventyr.
Hun er så overjordisk vakker. En stille lykke fyller soldaten. Fra nå av og resten av livet skal han få møte det mørke, dype blikket til kvinnene som trollbandt han på ett sekund.
Les også: Strikketvillingene (95): – Vi vil holde på til vi er 100
Snø, utedo og potetball
Hjemme på Lesja venter to svigerforeldre og to yngre brødre spent på storebror og hans arabiske prinsesse. Det nærmer seg april, men snøen ligger meterhøy utenfor tømmerveggen på Lotten gård. De vet at brudeparet har landet på Fornebu, og at pressen gikk mann av huse for å skrive om soldaten som kom hjem med en egyptisk skjønnhet.
Liulv og Aida setter seg på toget, først til Hamar og så til øverst i Gudbrandsdalen og Lesja. Aida er nummen av inntrykk. Det er første gang hun ser snø. Absolutt alt er annerledes enn hjemme. Maten, menneskene, fargene og luktene. På gårdstunet i Lesja står svigermor, og hun har de samme snille øynene som Liulv, det er et godt tegn, synes Aida.
Snart er hun omringet av en vennligsinnet familie. Hun får lusekofte, lærer seg å bake
lefse, lage potetball og venner seg til både utedo og snømåking. Men en ting liker hun dårlig. Bygdefestene i Lesja er ingenting for Aida.
Les også: På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre – i ett år!
Møtet med Bygde-Norge
Første gang Liulv tar henne med på fest, får hun sjokk. Hva er det de drikker som gjør dem så syke at de må kaste opp bak låvedøren, spør Aida. Og hun synes det er både frekt og ubehagelig når en av bygdeguttene kommer bort til henne og vil kjenne på om det mørke håret hennes er ekte.
Liulv forklarer så godt han kan, om fest og moro, og drikkekultur i Bygde-Norge og at de ikke mener noe vondt når de glor eller henvender seg til henne.
Aida forsøker å forstå, men synes det er vanskelig. Hjemme i Kairo drikker de te og spiser søtsaker når de skal hygge seg. Liulv får klar beskjed om at hans unge kone ikke liker at han drikker.
Heller ikke det at unge mennesker klemmer og kysser hverandre på offentlige steder faller i smak hos Aida. I Kairo er fysisk kontakt mellom mann og kvinne noe som hører privatlivet til.
Når høsten kommer, reiser Liulv og Aida til Oslo. Her begynner Liulv i politiet, og Aida får jobb som sykepleier på Rikshospitalet. I 1967 melder det første barnet sin adkomst og Aida og Liulv blir foreldre til lille Laila.
I 1972 kommer Anneli, og ekteparet bestemmer seg for å flytte til Røyken. I 1977 er hun gravid igjen, og denne gangen kommer Dag Vegard.
Han bor i dag rett i nærheten med sin egyptiske kone Rosalind og barna Anna Emmeline og lille Aron.
Langt ekteskap
– Røyken er et godt sted å bo for liten og stor. Vi har hatt et langt og godt ekteskap. Og alltid kunnet snakke sammen. Liulv er fremdeles en snill mann, men selvfølgelig har det vært store og små utfordringer. Men vi har hele tiden vært opptatt av å bevare vennskapet. Tålmodighet, understreker Aida mens Liulv nikker enig.
De har nå snart vært gift i 55 år.
– Tålmodighet i ekteskapet er en viktig dyd, det gjelder å holde ut og ikke tro at det er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet, føyer Liulv til.
De har reist mye i Norge, og besøkt Aidas hjemland flere ganger.
Norsk ble morsmålet
I dag er Aida så norsk at hun må lete etter ordene når hun snakker arabisk med sin svigerdatter som er fra byen Tantra i Egypt. Nå er hun farmor til to norsk-arabiske barn.
– Jeg forstår alt min svigerdatter sier, men jeg mangler mange ord når jeg forsøker å konversere på arabisk. Da må jeg ty til norske ord, altså ler Aida.
Om hun har lengtet mye hjem i alle disse årene?
– Egentlig ikke. Mine foreldre var døde da jeg traff Liulv. Min familie, den er i Norge, og da blir jeg her. Jeg forlater i hvert fall ikke dette huset frivillig. Skal jeg reise herfra må jeg bæres ut, sier Aida og ser på soldaten sin.
Liulv ler og møter blikket hennes med et muntert smil. Amors piler rammet han hardt i et tiendedels sekund, men med nok kjærlighet for resten av livet.
