Torstein Risdal Hannås
Om savnet av broren: – Et sjokk
Torstein fra reality-serien «Norges Tøffeste» bruker minnene etter storebroren sin til å få et godt liv.
Hornnes/Evje 2019: Tre unge menn sitter i en bil utenfor barndomshjemmet til Torstein Risdal Hannås (23), kjent for årets andreplass i «Norges Tøffeste» på NRK.
De tre kameratene venter på storebroren til Torstein, Eivind, som den gangen var 19 år. Det er sen ettermiddag, og planen er å dra på Black Friday i Kristiansand. Praten går, men de begynner å bli urolige. Hvor blir det av Eivind, har han ikke brukt veldig lang tid på å komme ut?
De har ventet i over et kvarter, og han svarer ikke når de ringer. Kanskje de skal gå inn og sjekke hva som skjer? Utgangsdøren er ulåst, og de går inn. Eivind er på badet med låst dør. Kameratene skjønner raskt at noe er galt, de hører lyder.
Han har et anfall med kramper og klarer ikke å snakke. Da de får låst opp døren, finner de ham ristende på gulvet og tror det er et epilepsianfall. Ambulanse blir tilkalt, og det viser seg at den unge og ellers friske mannen har fått en hjerneblødning.
Ambulansen frakter ham først til Sørlandet sykehus i Kristiansand, men tilstanden er så alvorlig at han flys i helikopter til Oslo. Torstein husker så altfor godt telefonen han fikk av storebroren Terje den ettermiddagen.
Han sto på en bensinstasjon lenger nord i dalen og fylte bensin på snøscooteren han skulle bruke den helgen. Terje sa: «Eivind ligger på sykehuset, og vi vet egentlig ikke hva som skjer. Jeg tror du bør komme hjem.» Der og da skjønte ikke Torstein alvoret. Men da Terje ringte opp igjen og sa at de måtte kjøre inn til Oslo samme kveld, kom uroen. Hva hadde egentlig skjedd?
Hjerneblødninger står for 10- 15 prosent av hjerneslag. En hjerneblødning oppstår når en blodåre i hjernen brister, og det dannes en blodansamling i området. De cellene som ligger nærmest blødningen blir da ødelagt på grunn av trykket som blødningen skaper.
Hjerneslag kan skyldes både arv og levevaner. Faktorer som gjør deg mer utsatt for å få hjerneslag er høyt blodtrykk, atrieflimmer, røyking, høyt alkoholforbruk, høy alder, høyt kolesterol, diabetes, overvekt, inaktivitet og åreforkalkning.
Kilde: Nasjonalforeningen.no
Håpet var sterkt
– Alle satt rundt bordet da jeg kom hjem, men ingen visste noe annet enn at Eivind hadde fått en hjerneblødning. Vi bare håpet at alt skulle gå bra og dro inn til Oslo. Vi kom frem sent på natten, og det tok tid før vi fikk se ham, forteller Torstein.
Eivind lå i kunstig koma og fikk hjelp til å holde seg i live, men legen sa at det var liten sannsynlighet for at han kom til å våkne opp igjen. Likevel klamret alle seg til håpet, det var alt de hadde. Han levde jo fremdeles, tenk om han plutselig våknet.
– Den 2. desember sa legen at om han våknet, så var hjernen hans så skadet at han ville være sterkt pleietrengende resten av livet. Det var helt uforenlig med den Eivind var, han var så aktiv. Han jobbet som tømrer, spilte håndball og ville bli brannmann, fortsetter han.
Kort tid etter døde broren, men det tok lang tid for Torstein å forstå at bestevennen og broren han hadde delt hele oppveksten med, tettere enn med noen andre, var borte for alltid.
– Det tok kanskje et helt år før jeg skjønte det. Det kom jo som et sjokk at den unge og friske karen plutselig ikke levde lenger. Det er som at jeg plutselig skulle falle død om, ingen tenker at det kan skje med en som er så ung. Lenge ventet jeg på at han skulle komme tilbake igjen, at han bare var på besøk på sykehuset og at han ville komme inn døren hjemme. Det var helt uforståelig for meg, sier Torstein.
«Det går greit»
Eivind hadde kjæreste, og senere fortalte hun at han hadde klagd på hodepine i et par uker før hendelsen. Slik Torstein kjenner broren sin hadde han antagelig mye sterkere smerter enn han ga uttrykk for.
– Det skulle mye til for at Eivind ga uttrykk for at han ikke hadde det bra. ‘Det går greit’, sa han alltid. Han var mann, og da skal man liksom ikke klage eller gi uttrykk for at noe ikke er greit. Det er til ettertanke, selv om legene sa at det ikke hadde gjort noen forskjell uansett, sier han.
Eivind hadde fått akutt høyt blodtrykk, men ingen kunne si noe om årsaken. Så det har hendt at Torstein har tenkt: «Hva om han hadde funnet det ut i tide og fått senket blodtrykket? Kunne han ha levd fremdeles da?»
– Men jeg vet at det er lett å tenke i etterkant, og at det uansett ikke endrer noe, sier han og blir stille.
I begravelsen kom det mange mennesker fra fjern og nær fordi Eivind var så godt likt. Torstein valgte å holde tale selv om sorgen var overveldende. Alt virket uvirkelig, som i et mareritt.
– Å holde tale er noe av det tøffeste jeg har gjort, det var så mange mennesker der og jeg var så lei meg. Men jeg er glad for at jeg gjennomførte det. Begravelsen var fin, men vond. Da kisten ble senket i jorden kjentes det ekstra vondt. Det ble en sterk bekreftelse på at han var borte, kroppen hans skulle ned i jorden selv om han var så ung. Bare 19 år, det er så urettferdig.
Les også: (+) Jeg kom på jobb på sykehuset, og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt
Knoll og Tott
Søskenflokken består av to jenter og tre gutter, men de har ikke samme far. De tre eldste er en del eldre, moren giftet seg på nytt og fikk Eivind og Torstein på slutten av 1990-tallet. Det er bare litt over ett år mellom dem, og de hang sammen som Knoll og Tott gjennom hele oppveksten.
– Han var min bestevenn, og vi delte alt – både venner og interesser. Noen av mine første minner er at Eivind og jeg syklet i nabolaget, det gjorde vi masse. Etter hvert begynte vi å spille fotball, og siden håndball, forteller Torstein.
Eivind var den snille og tålmodige storebroren. Torstein var den utprøvende lillebroren, litt cocky og ikke like raus som storebroren.
– Han var alltid så snill. Jeg fikk alltid lov til å låne leker og ting av Eivind, men jeg var ikke like raus tilbake. Jeg var ganske bortskjemt og typisk minstemann, forteller han og ler litt.
Barndomsbilder henger både i gangen og i stuen hjemme hos foreldrene på Hornes, hvor han inntil videre bor. Fem barn i ulik alder som smiler i vinterklær og med vått hår etter sommerbad. På mange av bildene er Torstein sammen med storebror Eivind, og det er vanskelig å se forskjell på dem.
– Fra vi var i tiårsalderen hadde vi mange av de samme vennene, og etter hvert rykket jeg opp en årsklasse i håndballen, så vi spilte på samme lag. Vi var veldig ulike, men samtidig like. Det er litt vanskelig å forklare, sier han.
Les også: Han var Øyvinds forbilde. Nå er lillebror stemmen Ole Martin ikke lenger har
Livet går videre
Torstein var tilbake på skolen igjen to uker etter dødsfallet. Det var en måte å bearbeide sorgen på – å la livet gå videre.
– Det hjalp veldig å møte og være sammen med felles venner som hadde stor forståelse for hva jeg gikk gjennom. Det var syv–åtte av vennene våre som kjørte inn til Oslo den helgen Eivind kom på sykehus. De tok ham i hånden og sa takk for alt i tilfelle han ikke våknet igjen. Jeg tror ikke de angret på det i ettertid, sier han.
Torstein føler at han fikk tatt et siste farvel på et vis, selv om broren ikke var bevisst da de møttes siste gang. Han håper at Eivind likevel hørte ordene hans. Men det plager ham litt at han ikke husker siste gang de var sammen.
– Det er litt dritt å tenke på at den dagen er helt borte for meg. Jeg vet at vi møttes tidligere den uken, men jeg husker ikke noe av det. Hva vi gjorde og hva vi sa til hverandre, fortsetter han.
24-åringen har ikke alltid vært like åpen om brorens dødsfall. I lang tid bar han på sorgen alene, og syntes det var vanskelig å sette ord på de vonde følelsene – men også de gode minnene etter Eivind.
– Jeg har alltid vært en sånn type som holder alt inne, uansett hva det handler om. Men nå har jeg blitt mye flinkere til å snakke om ting, og jeg tror det er viktig. Om man går og holder alt inne, så renner det over til slutt, og det er ikke bra, sier han.
Les også: (+) Da sykehuset ringte om mannen min, kom den vonde sannheten frem
Deltok i «Norges Tøffeste»
I «Norges Tøffeste» valgte Torstein å være åpen om savnet og sorgen etter Eivind, og åpenheten hans traff mange. At han i begynnelsen tenkte at han aldri kom til å komme seg på bena igjen, men at han fant en måte å leve med sorgen på. Han gjorde det bevisst for å vise andre som kanskje sliter med de samme følelsene, at det er mulig å gå videre i livet etter et stort tap.
– Jeg har lært mye om meg selv etter denne erfaringen, og om livet. Jeg har blitt sterkere mentalt og har skjønt at man må sette pris på det man har og ta vare på de rundt seg. For plutselig kan de være borte, sier han og tenker seg om.
– Jeg bruker sorgen til noe positivt. Han var dobbelt så sterk som meg, og hvis jeg står foran en konkurranse eller trener frem mot noe, så tenker jeg at han hadde pushet meg om han hadde vært der. Det hjelper meg mye. I «Norges Tøffeste» brukte jeg det ofte i konkurransene, og det ga meg ekstra motivasjon, forklarer han.
Torstein valgte å fullføre Eivinds yrkesvalg og fremtidsplaner. I dag er han tømrer og brannmann, og det synes han er fint å tenke på. Han konkurrerer også i brannsport, hvor han er norgesmester. I alt han gjør er Eivind med ham i hjertet og tankene. Av og til lurer han på hvordan det hadde vært om storebroren fortsatt var her. Hva han hadde gjort, hvem han hadde vært som 24-åring.
– Jeg har bare så lyst til å se ham igjen, og av og til drømmer jeg om ham. Det er ganske rart, for det virker så ekte, og da er det sårt når jeg våkner og husker at han er borte. Men så er han jo likevel med meg, sier Torstein.
