Renate er uhelbredelig syk
Renate (31) lever på lånt tid. Hun har gjort en avtale med seg selv
Før hun skal på jobb, merker Renate Rosseland (31) at noe ikke stemmer. Ett år senere vet hun at hun har en uhelbredelig sykdom.
–Jeg kommer aldri til å gi opp håpet. Jeg tviholder på tanken om at forskningen stadig går fremover, selv om det går veldig sakte. Jeg tar en dag av gangen og må gjøre det beste ut av det, jeg har ikke noe annet valg, sier Renate Rosseland (31) fra Kristiansand.
November 2022
Det er fortsatt mørkt ute når Renate våkner denne novembermorgenen for litt over ett år siden.
Hun skal snart stå opp og gjøre seg klar for å dra på jobb i barnehagen, hvor hun stortrives. Men når hun står opp, merker hun at venstrebrystet er rødt, vondt og steinhardt.
Hun blir urolig og bestiller time hos fastlegen. Legen sender henne videre til Sørlandet sykehus, men først får hun med seg en antibiotikakur, det kan jo hende det bare er en brystbetennelse.
To dager senere er hun på sykehuset for mammografiundersøkelse. De to legene ser på hverandre og slår fast at her er det noe som ikke skal være der. Renate kjenner en klo av redsel i magen. Hun drar hjem og må vente i ti dager for å få svar på biopsiprøven de tok samtidig.
Renate bor alene og tårene triller mens dagene drar seg sakte av gårde. Før det har gått to uker har hun fått beskjed om at hun har kreft i venstre bryst, med spredning til lymfeknutene.
Hun husker legens ord: «Dette er veldig alvorlig.»
Hun må reise inn til Radiumhospitalet for behandling og der blir hun møtt med ord som «livstruende» og «dette blir veldig tøft».
– Jeg er en helt annen person i dag enn den jeg var for ett år siden. Alt som har skjedd har gjort noe med meg, sier Renate når vi møter henne ganske nøyaktig et år etter hun fikk den beskjeden fra legene.
I løpet av de siste 12 månedene har hun vært så uheldig som et ungt menneske kan være.
Hun har kjent på alle følelsene: Sinne og sorg, skam og skyldfølelse, og en sterk dødsangst.
– Overalt snakkes det om tidlig oppdagelse og hvordan det kan redde liv. Men jeg har antagelig gått med dette en stund uten å ha oppdaget det. I starten kjente jeg på mye skam, forteller hun.
Les også: Hedda Kise: – Jeg følte på skammen det medfører å ha en «usynlig» sykdom
Mistet moren tidlig
Seks år gammel mister Renate moren i kreft.
– Pappa er min nærmeste pårørende og vi har et veldig sterkt bånd. Jeg har kjent mye på skyldfølelse overfor ham, at han må gå igjennom dette en gang til. Han har vært med meg til Radiumhospitalet flere ganger og har støttet meg gjennom alt som har skjedd. Da vi fikk beskjeden fra legene, knakk jeg sammen, men han var sterk for meg, sier hun.
Hun husker bare bruddstykker av månedene som fulgte. Men så fikk hun en behandlingsplan og da kom håpet tilbake.
– I starten av desember i fjor fikk jeg vite at jeg skulle gå fem måneder på cellegift før en operasjon i april og stråling etter det. Kanskje vi var naive, men det å få en konkret behandlingsplan gjorde at vi tenkte at det kom til å ordne seg. At det kom til å gå bra, forteller hun.
Svulsten ble større
Men cellegiftkuren fungerte ikke som planlagt. Svulsten vokste og smertene var nesten uutholdelige. Hun fikk beskjed om at hun hadde et arvelige kreftgen og ble anbefalt å rekonstruere det høyre brystet samtidig som hun fjernet det venstre.
– De var redde for at jeg skulle få kreft i det andre brystet også. Det var en omfattende operasjon, forteller hun.
Renate våknet opp etter narkosen med ett bryst mindre og det hun kaller en fartsdump der det høyre brystet hadde vært. Operasjonen ble gjennomført etter planen. Hun var medtatt, men følte likevel på en lettelse.
Nå gjaldt det å bli ferdig med den siste delen av behandlingen – stråling.
– Jeg var optimistisk og tenkte at jeg var over det verste. Men det tok bare 12 dager før jeg oppdaget noe som lignet små kviser eller blemmer i arrvevet. Hos legen fikk jeg beskjeden: ‘Dette ser ikke så bra ut’, og jeg måtte på en ny runde med undersøkelser. Alt innebar lang ventetid, men jeg visste det allerede; Kreften var tilbake, sier Renate.
Les også: (+) «Jeg skammer meg. Skal barnet se mammaen sin så svak? Mammaer skal jo ikke være sånn?»
Trodde faren var over
Den brutale beskjeden sendte Renate lenger ned i kjelleren.
– Jeg fikk ikke tid til å hente meg inn. Da jeg trodde at faren var over, så var den ikke det allikevel, sier hun.
Sommeren går med til stråling og hun får beskjed om å holde seg unna bading og soling. I august finner hun en ny kul i det friske brystet, og får beskjed om at kreften har spredd seg til skjelettet.
– Siden august har jeg fått en såkalt palliativ behandling fordi kreften er uhelbredelig. Behandlingen jeg får er livsforlengende, sier hun og tenker seg om.
– Jeg klarer nesten ikke å akseptere ordet «uhelbredelig», og kjenner meg helt ferdig med alt sammen. Jeg vil bare ha en kropp som fungerer og som er frisk. Av og til kan jeg tenke at legene må ha tatt feil, at de leser opp journalen til en 80-åring. Jeg er jo ung! ‘Skal det ikke snart snu’, har jeg tenkt. Men så har det ikke snudd, sier hun.
Renate tenkte at hun skulle kjempe seg gjennom et tøft år og komme styrket ut av det, men i stedet må hun forsone seg med at kreften er noe hun må leve med. Og noe som kommer til å ta livet av henne på et tidspunkt.
Hun vet ikke hvor lang tid hun har igjen, eller om behandlingen hun får nå vil fungere bra i lengden.
Les også: Jan Runar fra Demenskoret fikk oppløftende beskjed av legen
Føles urettferdig
– Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg frisk. Og jeg synes det er dødsirriterende med disse legene som sier at jeg er syk. Og som ikke klarer å gjøre meg frisk. Det føles urettferdig, at jeg som er så ung skal oppleve dette, sier hun.
Venninnene hennes planlegger bryllup og går gravide. Noen ønsker seg barn nummer to. Livene deres er hektiske med full jobb og tidsklemme med barn i barnehagen og fulle kalendere.
Samtidig har Renates liv stoppet opp i et løp mellom ulike sykehus og legekontorer. Hun vet at hun har et nettverk rundt seg som tar henne imot når hun trenger det.
Hun kan bare sette seg i bilen og ringe på døren deres, men likevel er det ikke så enkelt.
– Jeg sliter med å akseptere alt som har skjedd. Jeg kan kjenne på et voldsomt sinne, og når jeg er ute og går tur pleier jeg å stoppe opp ved et utsiktspunkt og skrike for å få det ut hvis jeg er alene. Da trekker jeg pusten og tar det helt fra bunnen av magen. Jeg gråter også lett og sørger over alt jeg ikke får oppleve, sier hun mens tårene triller nedover kinnene.
– Venner og familie prøver å være der for meg, men de forstår det ikke helt, fortsetter hun stille.
Immunforsvaret hennes er veldig svekket, og hun bør ikke få feber så lenge hun er under behandling, som gjør det ekstra vanskelig å dra på impulsbesøk hos venner som har små barn.
En dag av gangen
– Neste sommer skal min beste venn gifte seg i Tyskland, og jeg vet ikke om jeg er i live til da. Livet mitt er en dag av gangen, som jeg lever så godt jeg kan akkurat nå. Det er skikkelig brutalt, for jeg vil egentlig bare bestille tur og ha noe å se frem til. Samtidig tør jeg ikke utsette meg selv for unødvendig risiko, sier hun.
Nå er julen her og hun vet ikke helt hvordan hun skal feire høytiden. Blir nyttårsaften hennes siste, eller er det et håp for fremtiden?
Selv om det ser mørkt ut, har Renate laget seg en leveregel som hun prøver å følge hver dag.
– Jeg tenker positivt, og tenker at det kan gå bra. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha det fint 80 prosent av tiden. Men jeg gir også meg selv rom til å gå i kjelleren eller bare sitte og grine hvis jeg vil det. Stort sett har jeg gode dager, men samtidig kan jeg bli sliten av å sminke meg og klistre på meg «Det går bra»-masken. Den må av og til av, og så må jeg passe på at ikke pappa får alt. Jeg ser hvor knust han blir når han må trøste meg i de stundene hvor jeg tenker det verste, sier hun.
Les også: Tom og Terje har vært bestekamerater i 35 år: – Terje sprer så ufattelig mye glede
Gir ikke opp håpet
Pappa og tantene hennes er Renates nærmeste støttespillere, og hun er utrolig takknemlig for hvordan de har stilt opp. Katten Olaf er også en daglig trøst og godt selskap.
Rundt håndleddet har hun et armbånd hvor det står «Håp». Det minner henne hver dag på at det er lyspunkter.
– Jeg får mange forskjellige meldinger fra folk, men de fineste menneskene som tar kontakt er de som skriver at de fortsatt lever med kreften. At de har spredning til de samme stedene som meg, og at jeg ikke må gi opp håpet. At det kan gå seg til. Det kan komme gjennombrudd innen forskning og nye behandlingsformer som fungerer godt på min krefttype, sier hun.
Når de vonde tankene om skyldfølelse kommer om at dette er hennes egen skyld, at hun burde ha sjekket bedre, så henter hun frem sykepleieres uttalelser om at det ikke stemmer.
Hun gikk til legen så fort hun oppdaget at noe var galt. Mer kunne hun ikke gjøre.
– Nå er dette, sykdommen, på et vis blitt en ny «jobb». Jeg sover dårlig, men jeg skriver ned tankene mine og krøller arket. Hver dag står jeg opp til samme tid, tar en dusj og går ut. Mange av venninnene mine vil på kafé, så der kan vi møtes. Jeg ligger ikke på noen dødsseng ennå, jeg er i fin form og kan gjøre mye. Det er en fordel ved å være ung, jeg tåler mye, sier hun.
Kan leve i mange år med kreften
Benedikte Sætereng Eriksen, kreftsykepleier i Kreftforeningens rådgivningstjeneste, forteller at over 90 prosent kvinner som får brystkreft overlever sin kreftsykdom i 5 år eller mer.
– Hvis det har spredt seg til nærliggende lymfeknuter i tilknytning til brystet har man mulighet til å bli frisk. Men hvis det har spredt seg til andre organer utenfor det aktuelle brystet som for eksempel skjelettet, hjernen eller lungene, så har man i dag ikke mulighet til å bli frisk, sier hun. Dette kalles metastatisk brystkreft.
Tall fra Kreftregisteret viser at ved utgangen av 2022 var det 3597 kvinner som levde med metastaser, 6,3 prosent av alle brystkreftoverlevere i Norge. 76 av disse er under 40 år i alder.
Sætereng Eriksen understreker at det stadig forskes på området, og at behandlingen pasienter får er tilpasset den enkelte.
– Man skal kunne leve lenge og med god livskvalitet, selv om man har kreft med spredning. Noen kan leve ett år, og noen kan leve ti-femten år og enda lengre. Det kommer veldig an på hva slags type kreft man har, forteller kreftsykepleieren.
Sterke ord fra Renates venner
Hjemmet har bedt noen av Renates venner om å dele litt om henne, som du kan lese under. Renate blir rørt av å høre hvordan vennene beskriver henne.
– Jeg tar til tårene når jeg leser disse ordene fra vennene mine. De betyr så uendelig mye for meg og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å være en like god venn nå, som før. Venner er den familien man selv kan velge og jeg er så takknemlig for at det var akkurat disse som fant veien inn i mitt liv og hjerte for alltid.
Kommentar fra venninne Victoria
Renate har en viktig og flott stemme! Det er både tøft og sårt å stå på sidelinjen og se alt hun må gå igjennom. Samtidig er det utrolig rørende og inspirerende å se hvor sterkt hun står i alt.
Selv om hun er den som trenger støtte og omsorg nå, er hun den som alltid har omsorg for de rundt. Renate er en kjærlig venninne, som får alle til å føle seg inkludert.
Kommentar fra venn Nicolai
Jeg har kjent Renate siden vi var 14 år. Hun har alltid vært en omsorgsfull og omtenksom venn som stiller opp for andre. Hun bryr seg, og er flink til å vise det. Med henne, er en delt glede firedobbel i størrelse, mens en delt sorg bare blir en fjerdedel så stor.
Hun har en god skulder å gråte på, ei varm hand å holde, en latter som sitter løst og har alltid en klem til overs. Hun er, til tross for alle utfordringene hun har hatt, og har, den beste av oss.
Kommentar fra venninne Regine
Renate har et vakkert smil og en nydelig utstråling. Hun har glimt i øyet og alltid en kjapp kommentar på lur.
Hun er ei som har mye omsorg for dem rundt seg, passer på at alle er inkludert-og holder gjengen samlet.
Denne saken ble første gang publisert 07/03 2024, og sist oppdatert 07/03 2024.
