ulykken endret alt
Han var Øyvinds forbilde. Nå er lillebror stemmen Ole Martin ikke lenger har
Storebror Ole Martin, Marto, lovet Øyvind at det var trygt å dykke. Så gikk noe likevel forferdelig galt. Selv er ikke Marto i stand til å fortelle hva. Men lillebror gir ikke opp broren sin.
Alle som møtte unge Ole Martin Gravdal, Marto blant familie og venner, vil huske den glade latteren hans. Den utadvendte, kjekke gutten med den mørke, kraftige luggen hadde noe lyst og lekent ved seg.
I pausene mellom sangøvelsene til Ten Sing på Gjøvik samlet kompisene seg rundt ham, og jentene kastet lange blikk.
– Han hadde skikkelig draget på damene, mimrer lillebror Øyvind (60) humrende.
– Det hendte at jeg var litt misunnelig.
Sommeren 1979 dro Ten Sing-koret til USA og sang for norskamerikanere.
En tre ukers suksess som knyttet deltagerne nært. Vi (Norsk Ukeblads journalist, red. mrk) var med på den store opplevelsen, men jeg kan ikke huske å ha pratet med den populære 18-åringen. Kanskje skapte aldersforskjellen et gap mellom oss?
Først 45 år senere ses vi igjen. Da er det for sent å slå av en prat med Marto.
Han har de samme pene tennene, men smilet er borte. Med lukkede øyne gaper han snarere etter luft. I en hyggelig innredet leilighet på Nesodden, Skoklefallåsen omsorgsboliger, sitter 64-åringen ubevegelig i en rullestol.
Den samme ulykken som lenket ham til stolen, tok også fra ham språket. Ingen vet lenger hva han tenker – eller om han gjør det.
Familien slipper likevel ikke håpet om en dag å oppnå kontakt. Øyvind, som er musiker og komponist, har nå både laget musikk og skrevet bok om storebroren sin.
Dykket
Fredag 13. mai 1988 ved Tysklands østersjøkyst gjør Ole Martin seg klar for sitt 80. dykk. Geologistudenten skal ned på 26 meters dyp, alene. Det blir bestemt av dykkerlederen.
Marto er i godt humør. Han elsker å dykke.
To minutter etter at 28-åringen blir borte under vannflaten, gir han signal til følget om at bunnen er nådd. Han ber dem fire ned en plastklokke for vitenskapelige registreringer.
Dykket skjer i regi av universitetet i Kiel hvor han studerer. Han har bare én eksamen igjen før han kan kalle seg geolog.
De neste par minuttene blir det stille fra Marto. Lederen kaller på ham, men signalene de mottar tilbake, er uklare.
Deretter blir det helt stille.
Kort tid etter får yngstemann i flokken på fire søsken Gravdal en telefon som vil forme også hans liv videre.
På den tiden er 25-årige Øyvind musikkstudent i Oslo og ved siden av vaktmester i sameiet hvor han bor på St. Hanshaugen. Han holder på å stelle hagen da en av jentene i kollektivet roper på ham. Moren hans er på tråden, og det haster å svare.
Les også: Gina (26) har lipødem: – På bare to år gikk jeg opp hele 14 kilo
Musikalsk monolog
I dag lever Øyvind av å sette toner til ord med saksofon og fløyte som hovedinstrumenter. Siden 1996 har han blant annet jobbet med prosjektet Lyriaka, hvor han setter musikk til dikt skrevet av barn. Flere hundre sanger har blitt til syv album, og et av dem har gitt ham en ettertraktet Spellemannpris.
Nå har han komponert musikk til tekstene i boken om broren, albumet Marto.
Hvor er du, brutter? Er du her hos oss? Hva tenker du på? Hvor er ditt mot? Hvor er din styrke?
Jeg var desperat. Følte din klaustrofobi. Jeg ville gi deg en stemme. Muskler til å slåss. Styrke til å vinne over redsel. Mot til å kjempe.
Du ga meg muskler til å slåss. Styrke til å vinne over redsel. Og til å drømme.
Din svakhet ble min styrke. Her er boka om deg, brutter. Den heter Marto. Jeg skal lese den for deg. Kanskje du hører. Kanskje du forstår.
Du trenger ikke å ha møtt familien Gravdal for å bli grepet av historien. Idet vi trer over dørterskelen til Marto på Nesodden, starter Øyvind monologen han med årene har blitt vant til å føre sammen med storebroren.
– Hei, Marto, i dag har jeg med to damer fra Norsk Ukeblad, som vil lage en reportasje om deg. Gry skal ta bilder, og Lise skal skrive. Kanskje du husker Lise fra Ten Sing?
Marto åpner ikke øynene.
– Er du trøtt i dag? spør Øyvind og rusker broren godlynt i det grå håret hans.
Enten han er på besøk eller ringer broren, er det slik praten foregår.
Øyvind spør hvordan han har det og deler stort og smått fra sin egen hverdag. Det blir også noen ord om hva som skjer ute i den store verden. Den broren i sin ungdom elsket å utforske. Etter videregående bodde han noen måneder på kibbutz i Israel.
Det siste året har Øyvind pratet mye om boken han har skrevet om broren. Den ble utgitt i høst og har tittelen: Hvor er du nå, Marto?
Du er fortsatt storebror, men nå er rollene byttet om. Slik tenker jeg å starte boka, brutter. Høres det greit ut? Du kan få høre litt, uten å kommentere.
Det kommer et gjesp fra Marto.
– Tre healere har sagt at han vil bli bra igjen, forteller Øyvind.
– «Vent og se», sa de. Vi ventet i uker, måneder og år. En mente et sjokk måtte til for å vekke Marto, og forslo å kaste ham ut i Mjøsa. Kanskje burde vi ha prøvd – det også?
Les også: (+) – Jeg ser en SR-71 taxe forbi vinduet mitt, sa stasjonssjefen i Bodø. – Du ser en HVAFORNO? var svaret i den andre enden
Mistet troen
Marto har en påvist hjerneskade, som følge av mangel på oksygen i 15–20 minutter.
– Etter drøye ti minutter på dypet ble han dratt opp i båten. Munnstykket var ute av munnen hans og dykkermasken full av vann. Han var bevisstløs, uten puls eller respirasjon.
Han ble fraktet til et forskningsskip hvor han fikk tilførsel av oksygen og hjertekompresjon. Deretter ble han fraktet til et militærsykehus i Kiel.
– I journalen hans står det: «Det er usikkert om det har skjedd en drukning på dypet eller lunge-sprengning grunnet raskt oppstigning». Hva som gikk galt, får vi aldri et klart svar på, men det er ingen tvil om at livredningen kom i gang for sent, bemerker Øyvind.
Det slås også fast ved at Marto noen år etterpå fikk økonomisk erstatning fra universitetet.
– Det var viktig for oss at de tok ansvaret, sier broren.
Det første året etter ulykken var kort sagt et helvete. Jeg var forvirret og klaustrofobisk desperat og håpet at jeg skulle våkne opp og oppdage at alt var et forferdelig mareritt.
Slik lever Øyvind seg i boken inn i brorens tanker. Han blir den stemmen Marto ikke lenger har.
Jeg kan ikke rope ut at jeg er her inne. Kan ikke si: Ta på meg! Snakk til meg! Ensomhetsfølelsen er noen ganger uutholdelig. Men jeg har ikke noe valg. Må bare holde ut.
I ett år var Marto innlagt på Gjøvik sykehus. Der jobbet moren deres Bjørg (nå 92) som sykepleier. Om litt skal vi ta turen innom henne og høre henne fortelle om sjokket.
– Legene trodde ikke at han ville leve mer enn høyst ett år, husker Øyvind.
Da det viste seg å være feil, ble den unge gutten overført til et gamlehjem på Gjøvik.
– Det skjedde den dagen han fylt 29 år. Det var umulig for oss å akseptere. Foreldrene våre tok derfor en avgjørelse om å flytte til Nesodden. Den ene av de to søstrene våre, som begge er sykepleiere, bodde her allerede og jobbet på Sunnaas. Der fikk han et kort opphold. Deretter bodde Marto i 20 år i en leilighet mor og far rigget til i det nye huset sitt.
Faren lever ikke lenger, og moren bor nå i en leilighet 30 minutter unna Marto.
– Du har det bra i denne koselige leiligheten, ikke sant? spør Øyvind broren og stryker ham over skuldrene.
– Her får du aromaterapi og massasje, er på kafébesøk og lytter til musikk, og én gang hver uke drar vi to gutta til Drøbak og plasker rundt på Bølgen Bad.
Han smiler mot broren, men får ingen respons. Den eneste lyden som innimellom høres er «Ah». Snarere et resultat av at han sliter litt med å puste jevnt enn et forsøk på å meddele noe. Uansett –
Øyvind gir storebroren en stemme.
Brutter ringer meg stadig og babler. I boligen er de greie med meg, men det er selvfølgelig stor forskjell på folk. Og alle burde prøve livet fra mitt ståsted én dag, og ikke minst en endeløs, svart natt, hvor de ikke kunne røre en finger eller ha noen form for kommunikasjon.
– Etter ulykken forlot jeg gradvis Gud, betror Øyvind som vokste opp i en religiøst miljø.
– Uansett hvor høyt og tydelig jeg ba, kom det ingen svar om broren min vil bli bedre.
Les også: Den sjeldne sykdommen kom snikende på Inger: – Vanskelig å stille diagnose
Inspirasjon
Moren deres sier hun fremdeles finner styrke i troen på Gud. Hjemme hos henne blir vi alle fire invitert på kaffe og kaker.
– Det verste er ikke å vite hvordan sønnen min egentlig har det, sier den vevre damen med det milde blikket – som fylles av tårer når vi prater om Marto.
Hun innrømmer at familiens håp om bedring ikke lenger er like sterkt.
– Siden ulykken har vi prøvd mange treningsprogrammer i inn- og utland uten hell. Marto trenger hjelp til absolutt alt, men fortsatt er han en som inspirerer andre.
Hun velger å se det positive.
– På Gjøvik ba vi om hjelp til å trene Marto, og en haug med folk meldte seg. Enkelte av dem betrodde at de var ensomme og fant trøst ved å være til hjelp. Jeg har fremdeles kontakt med noen av dem. Og Øyvind har jo blitt inspirert av broren til både å lage nydelig musikk og skrive bok. Jeg har lest den mange ganger, sier hun rørt over sønnene.
Etter at vi har takket for oss, hos både mor og bror, innrømmer Øyvind med velvalgte ord:
– Jeg kjenner innimellom på at livet til Marto er som et fengsel. Da tenker jeg at det er best for ham å dø, men det er egoistisk av meg. Derfor fortsetter vi å håpe at vi en dag, med ny teknologi, kan komme nærmere en forståelse av hva han kan oppfatte. Og at vi på den måten igjen kan få kontakt med Marto.
Denne saken ble første gang publisert 23/02 2024.
