Lise Askvik og familiens sterke historie:
Ingrid har opplevd alle foreldres mareritt. Alle tre døtrene ble rammet av alvorlig sykdom
Lise Askvik kjempet sitt livs kamp mot brystkreft i 2011, men i fjor var hun vitne til at lillesøsteren måtte gi tapt etter lang tids kreftsykdom.
Det lange, blonde håret flommer over skuldrene til radioprofilen Lise Askvik (55) når vi møter henne. Sporene fra en innbitt kamp mot kreftsykdommen har sakte, men sikkert blitt visket bort.
– Det er så deilig å våkne opp med håret på! Endelig er det blitt langt igjen, sprudler radioprofilen og rufser i de blonde lokkene.
«Pupp til folket»
13 år har gått siden hennes da fem år gamle sønn hjalp mamma med å klippe bort hårtjafsene som hang igjen etter omfattende cellegiftkurer. Den overveldende kvalmen, ubehaget ved strålingen og den avgjørende brystoperasjonen står igjen som minner fra en tid som ikke lenger er.
– Jeg tålte cellegiften dårlig og hadde det tidvis vanvittig fælt. Da det var på sitt verste, og jeg var intenst ekstremkvalm i ti døgn, sa jeg til Espen (ektemannen): «Om dette ikke gir seg, så vil jeg heller dø av kreft». Det mente jeg virkelig. Dagen etter begynte kvalmen utrolig nok å lette, husker Lise tilbake.
Brystkreft rammer omtrent én av ti norske kvinner løpet av livet, og da Lise selv ble dårlig, vekket det en helt spesiell kamp i henne. Bare én uke etter at hun hadde fjernet brystet, stilte hun i debatt.
– Det var like før den årlige Rosa sløyfe-aksjon at jeg fikk konstatert brystkreft. Dette var i en tid hvor det var opp til ti års ventetid for å få rekonstruert brystet etter operasjonen. Dette måtte mange kvinner samarbeide om for å endre på! Jeg og Astrid Gunnestad sto i spissen for aksjonen vi kalte «Pupp til folket». Én uke etter jeg fikk operert bort brystet, sto jeg i min første debatt med helseministeren. Uken etter falt håret mitt av i dotter, husker Lise tilbake.
– Å få bruke den vanskelige sykdommen til å utrette noe bra, det var den fine delen av å bli syk. I sum følte jeg den gangen at brystkreften beriket meg på mange måter. Da jeg fikk kreft, tenkte jeg: «Var dette livet? Det gikk fort.» Da jeg fikk en ny sjanse, bestemte jeg meg for å leve rikere, sier Lise, som i dag er helt kreftfri.
Les også: Den viktige praten alle bør ta: – Venter du for lenge, kan det være for sent
Sammen på dødsleiet
Den urokkelige optimismen og det beundringsverdige overskuddet har definert Lise store deler av livet. Det var også avgjørende den gangen hun selv balanserte på den hårfine linjen mellom liv og død.
Energityver og negativitet ble luket ut, og omgivelsene ble nøye instruert i å formidle heiarop, ikke de vonde historiene.
Men de siste årene er det noe som har skjedd. Det har vært hendelser som har rokket ved selve grunnmuren i livet. Sakte har livet hennes fått en undertone av moll.
– Jeg hadde ti veldig gode år etter sykdommen, hvor jeg kjente på mer takknemlighet og en tro på det gode. Men livet er tristere i dag. Da sønnen min, Leo, ble født, ble livet rikere. Det ble det også da lillesøsteren min, Ruby, fikk en sønn. Men når du mister noen du er glad i, blir det fattigere. Da Ruby ble borte, ble livet mitt mer mollstemt.
Lises brede smil blekner når hun tar oss med tilbake til lillesøsterens siste halvår her på jorden.
– Å pleie sin kjære søster på det siste, det gjør noe med sjelen. Jeg og familien var hos Ruby da hun døde. Vi i familien fikk mye styrke av å være sammen i Rubys siste, vonde halvår. Men det var også grusomt å se hva hjernekreften gjorde med kroppen hennes, forteller Lise.
Les også: Björg Thorhallsdottir: – Plutselig ser jeg Tolli sitte livløs oppi baljen
Rammet av hjernekreft
10. januar 2023 tok de farvel med sin umistelige lillesøster, Ruby, som først ble rammet av hjernekreft som 28-åring. Den gangen ble hun operert, men en rest av den ondartede svulsten ble liggende igjen. Prognosene hun fikk den gangen, var dårlige. Men Ruby rakk å utdanne seg som lærer, gifte seg og få en sønn før sykdommen innhentet henne over 20 år senere.
– Da jeg ble rammet av kreft i 2011, var lillesøster mitt store forbilde. Jeg så hvor sterk hun var da hun ble syk, og jeg ble inspirert av hvordan hun taklet sykdommen. Hun levde lenge et rikt liv og var veldig flink til å se lyst på livet.
Men så begynte den lille svulst-resten å vokse, og den responderte ikke på behandling lengre.
– Ruby var hele tiden så sterk. Hun sa: «Jeg er glad for at det er jeg som fikk hjernesvulst». Det er tøft å si, men hun visste hun var sterk nok til å bære det. Hun gikk i døden veldig stolt, rolig og uten frykt. Men det å ta avskjed med et menneske som gradvis dør, er brutalt – og mamma fikk bare vært med på en del av det. For samtidig som Ruby var døende, måtte hun pleie sin samboer, Tore, som da også lå for døden.
Les også: (+) Jeg kan aldri tilgi min bror for det han gjorde med arven
Fikk ikke besøke døende datter
Mamma Ingrid Askvik (80), som i fjor flyttet inn i Lise og ektemannen Espens romslige villa, hjelper til med å fargelegge mørket som la seg over den sammensveisede familien den siste tiden.
Samtidig som Ruby ble stadig dårligere, ble hennes samboer rammet av slag og to alvorlige kreftdiagnoser. Hun ble fanget hjemme med sin alvorlig syke mann, som ikke kunne gå på do eller spise selv – og som stadig falt over ende hjemme på gården.
– Tore hadde ingen andre. Vi hadde hjemmehjelp, men det var ikke nok til at jeg fikk dra å besøke min døende datter.
Da Tore døde, var Ingrid kjempesliten, minnes hun, så da hun endelig fikk besøke Ruby, klarte hun ikke å bidra med noe positivt.
– Det sitter igjen som vanskelig å tenke på, erkjenner hun.
Det gikk halvannen måned fra samboerens til datterens død.
Alle døtrene har hatt kreft
Å se barnet sitt bli rammet av alvorlig sykdom, er alle foreldres verste mareritt. For Ingrid ble marerittet til virkelighet da Ruby ble syk som 28-åring.
– Til å begynne med tenkte jeg at hvis Ruby dør, så dør jeg. Dette takler jeg ikke. Jeg har slitt med mye angst i livet og kunne ikke forestille meg at jeg ville overleve å se min datter bli begravet. I stedet føler jeg i dag på en helt annen ro enn før. Livet er som det er, og jeg har to døtre og to barnebarn igjen – og det er jeg takknemlig for.
I årene som fulgte, opplevde hun at både Lise og eldstedatteren Marianne ble rammet av kreft, før Ruby fikk tilbakefall.
– Jeg har tenkt at Ruby fikk vi ha lenge. Lise klarte seg og har alltid vært så optimistisk og selvstendig, og med Marianne var det fort overstått fra diagnose til operasjon. Her sitter jeg i dag, 80 år gammel, og har ennå ikke blitt rammet. Det får meg jo til å undre, sier Ingrid med glassklart blikk.
Sterk for mamma
Den krevende skjebnen har døtrene hjulpet moren å bære.
– Ruby, Lise og Marianne var alle veldig sterke. De la aldri tyngden over på meg.
Det gjorde det lettere for moren å bære.
– Du går gjennom alle disse stadiene underveis i sykdommen, og det har lært meg å ta én dag og én krise av gangen. De dagene som har vært bra, ville jeg ikke ødelegge med å tenke på hva som eventuelt kunne skje.
Rosa sløyfe er en internasjonal folkebevegelse som markeres over hele verden i oktober hvert år, og i Norge er det Brystkreftforeningen og Kreftforeningen som står bak aksjonen.
Bevegelsen har sitt opphav i USA der amerikanske kvinner på begynnelsen av 1990-tallet krevde større bevilgninger til brystkreftforskning.
Gjennom over 25 år med aksjonen har brystkreftrammede og deres støttespillere skapt oppmerksomhet om sykdommen og samlet inn 465 millioner kroner til forskning.
Når det nå nærmer seg to år siden de tok farvel med Ruby, har de funnet en slags aksept i hennes bortgang.
– Ruby var en slags nedstegen engel. Hun var så altfor snill hele tiden og så idealistisk at jeg har ikke opplevd maken. Jeg føler i dag at Ruby var her på lån, og nå er hun tilbake hos sine egne.
