kollapset ute blant folk:
Folk pekte og lo da Sandra falt om. Bare én forsto at noe var alvorlig galt
Folk pekte og lo da Sandra falt om på en T-banestasjon. Bare en ung kvinne skjønte at noe var alvorlig galt med Sandra.
– Denne marsdagen i 2023 hadde jeg hatt en lang arbeidsdag på Power Storo, hvor jeg er ansatt, og formen var upåklagelig. I 21-tiden gikk jeg mot T-banen og hadde planer om å ha en rolig fredagskveld hjemme, siden jeg skulle tidlig på jobb igjen dagen etter, sier Sandra Luzardo (30).
Hun bor på Løren i Oslo, men kommer opprinnelig fra Løten.
I løpet av de få minuttene det tok å gå til stasjonen, ble hun plutselig rammet av en helt ekstrem smerte i hodet som hun aldri før har kjent. Sandra beskriver seg som ganske sta, og bestemte seg for at hun skulle rekke den banen, uansett hva.
– De intense smertene vedvarte hele turen, og da jeg gikk av banen igjen, måtte jeg legge meg rett ned på bakken. Ellers hadde jeg besvimt. Det var uutholdelig på det tidspunktet.
Hun forteller at smertene kom som lyn fra klar himmel. Smertenivået startet ganske høyt og gikk over til å bli pulserende og bare vondere og vondere ettersom tiden gikk. Sandra har hatt migrene helt siden hun var 13 år gammel og visste umiddelbart at dette var noe helt annet.
– Det er vanskelig å beskrive smertene ordentlig, og jeg forsto ikke hva det kunne være. Jeg ble så redd, og det at jeg var helt alene, opplevdes ekstra skremmende og skummelt, sier 30-åringen åpenhjertig.
Slettet fra minnet
Mens hun lå der på bakken og var fullstendig ute av stand til å kunne be om hjelp, håpet hun innstendig at noen ville stoppe opp. En hel masse mennesker gikk forbi og bare kastet et raskt blikk på henne, før de hastet videre. Noen pekte til og med mot henne, lo og mente at hun var full.
– Jeg fikk med meg alt som skjedde. Jeg har alltid tenkt at storbyen er et trygt sted å være om det skulle skje noe og man trenger hjelp, så det var både skremmende og trist å se at folk ikke brydde seg.
Etter det som føltes som en evighet, stoppet en ung kvinne opp ved Sandra og forsøkte å hjelpe henne på beina.
– Hun fikk meg inn i heisen og opp til hovedveien. Jeg ga uttrykk for at jeg bare ville komme meg hjem, men hun forsto heldigvis alvoret og tilkalte ambulansen, sier Sandra takknemlig.
Helt frem til hjelpen kom, var den ukjente jenta ved hennes side, og hun fikk også på telefon tak i venninnen som Sandra bor sammen med. Hun kom kjørende i all hast, fra leiligheten deres ikke langt unna.
– Der ute på veien begynte jeg å kaste opp. Etter en rask sjekk, ville ambulansearbeiderne sende meg hjem med det de mente var et migreneanfall.
Men Sandra forstod at dette ikke hadde noe med migrene å gjøre, og nektet.
– Til slutt ringte de nevrologisk avdeling ved sykehuset, og beskjeden var at jeg måtte fraktes dit umiddelbart.
Sandra forstod ikke alvoret der og da. Hun ble lagt inn i ambulansen, og i all hast kjørte de av gårde.
– De fire ukene som fulgte, er som slettet fra minnet mitt. Jeg husker ingenting, forteller Sandra.
Rammet av hjerneblødning
Fra Ullevål sykehus bar det raskt videre til Rikshospitalet, hvor et team av leger og sykepleiere sto klare for å ta henne imot. Det skulle vise seg at Sandra var rammet av hjerneblødning, kun 29 år gammel.
Samme natt ble det satt inn et dren, og morgenen etter ble hun operert for hjerneblødningen.
– Da mammaen min fikk telefonen med den tøffe beskjeden, kom hun umiddelbart og var ved min side hele veien. Å se meg ligge slik, gjorde selvsagt ubeskrivelig vondt, og den første tiden visste ingen hvordan det ville gå med meg, sier Sandra.
Noen dager etter operasjonen fikk Sandra spasmer på hjernen. Situasjonen var kritisk, og legene kunne ikke si om hun kom til å overleve. Selv om 30-åringen ikke husker noe fra disse ukene, var hun hele tiden våken og «normal».
– I ettertid har jeg blitt fortalt at jeg i perioder sa veldig mye rare ting, sier Sandra med et lite smil.
– Det oppleves selvfølgelig litt tøft å høre om alt jeg skal ha sagt og gjort, uten at jeg selv husker noe som helst av det. Det har tatt meg tid og vært krevende å forstå hva jeg faktisk har gått igjennom, legger hun til.
Ærlig forteller Sandra at månedene etter det fire uker lange oppholdet på sykehuset har vært som en berg-og-dal-bane. Fremdeles deler hun den samme leiligheten med venninnen, men har etter at hun ble syk for det meste oppholdt seg hjemme hos mammaen.
Hun har vært veldig mye sengeliggende, opplever å bli raskt sliten, har fått fatigue og hører ekstremt godt – noe som gjør at lyder kjennes ekstremt slitsomt. Omtrent én gang i uken er hun inne til ulike oppfølginger ved sykehuset, og hun får hjelp av både nevrolog, fysioterapeut, psykolog og ergoterapeut.
– Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å kunne bli frisk igjen, og derfor bestemte jeg meg raskt til å takke ja til alle tilbud jeg får som kan hjelpe meg på veien dit. I perioder oppleves alt veldig vanskelig, men jeg forsøker så godt jeg kan å være sterk og positiv.
Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
I 2022 ble 9020 personer rammet av hjerneslagi Norge, ifølge Norsk hjerneslagregister.
Hjerneslag er en samlebetegnelse på blodproppi hjernen og hjerneblødning. Av disse skyldtes 14 prosent av tilfellene en hjerneblødning.
Gjennomsnittsalderen for hjerneslag er 76 år for kvinner og 73 år for menn, men man kan rammes av hjerneslag uansett alder. 45 prosent av pasientene i 2022 var kvinner.
Det var kun 41 personer mellom 18 og 44 år som fikk hjerneblødning i 2022.
Kilder: LHL.no, Helsenorge.no, Norsk hjerneslagregister.
Våg å bry deg
Sandra vet at kroppen må reparere seg selv, og fremdeles kan ikke legene si henne noe om de fremtidige prognosene. Det er en stor belastning ikke å vite.
– Ofte stiller jeg meg selv spørsmålene: Vil jeg noen gang bli frisk igjen? Når kan jeg begynne å jobbe? Eller, vil jeg i det hele tatt kunne begynne å jobbe igjen?
Tankene som til stadighet kverner rundt i hodet, er mange. Hun har fått beskjed om å ta tiden til hjelp og fokusere på én dag av gangen. Hvorfor hun ble rammet av hjerneblødning i så ung alder, er det ingen som vet.
– Det finnes ingen god forklaring på det, og jeg har rett og slett bare vært ekstremt uheldig. Jeg kan likevel ikke gå rundt å være redd for at det samme skal skje igjen, for da vil angsten nærmest bli lammende og hindre meg i å leve et så godt liv som mulig.
Formen varierer fra dag til dag. Å ikke kunne planlegge noe litt frem i tid, er belastende. Sandra har satt seg et mål om å gjøre noe hver eneste dag, om det så bare er å ta en liten tur bort på butikken for å handle.
– Jeg drømmer om å bli frisk, slik at jeg skal orke å tilbringe mer tid med familie og venner. Og jeg har et sterkt ønske om å komme tilbake i jobben min.
Hun tenke på hvor galt det kunne ha gått om ikke den fremmede jenta hadde stoppet opp. Et halvt år etter hjerneblødningen fikk Sandra kontakt med kvinnen som reddet henne via Facebook. De har også møttes, og Sandra har fått takket redningskvinnen ansikt til ansikt. Kvinnen selv visste ikke hvordan det hadde gått med Sandra og satte pris på å få vite at det gikk bra, tross alt.
Sandra mener det er skremmende at ikke flere viste medmenneskelighet og vilje til å hjelpe.
– Jeg mangler egentlig ord og forstår ikke at det er mulig. Mange folk er helt i sin egen boble og tenker kanskje at noen andre sikkert stopper opp, så de ikke trenger ta seg bryet med å gjøre det sel, sier hun.
Om alle tenker slik, kan resultatet fort bli at den som trenger en hjelpende hånd, ikke får det.
– Vi må tørre å gå bort til en fremmed, spørre hvordan det går og hjelpe. Heller én gang for mye enn én for lite. Det kan redde liv, oppfordrer Sandra.
