demens:
Da legen viste ham bildet, måtte Harald innse det
Det var på en ferietur at Sigrid merket at noe var galt. For fem år siden fikk den pensjonerte presten Harald et navn på sykdommen som kom snikende.
I en lun og koselig stue i et hus ved skogkanten på Mortensrud i Oslo, byr Harald Bekken (81) og kona Sigrid Bakke (62) på kaffe og småkaker. Du skal ikke være mange minuttene i samme rom uten å merke godheten mellom dem.
– Innimellom blir jeg tungsinnet og føler sorg over tilstanden, som går sin gang og forverrer seg uten at jeg kan gjøre noe. Men midt oppi alt er jeg så utrolig takknemlig for å ha Sigrid. Hun er et lykketreff. Hadde jeg ikke hatt henne, vet jeg ikke hvordan det ville ha gått, sier han og ser på kona.
I sin yrkesaktive tid var han en avholdt prest flere steder i landet. Harald hadde ulike roller i Kristen-Norge. Alle som har vært borti ham minnes en mann som møtte alle mennesker, uansett ståsted, på en raus og omfavnende måte.
Stillingene han har hatt som sogneprest i Vålerenga kirke, fengselsprest,
feltprest i Garden, ungdomsprest i Bøler, stiftskapellan i Nord-Hålogaland og statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet er bare en del av CV-en hans. I tillegg har han skrevet flere bøker.
Nå sitter han i en sofa og setter ord på livet slik det er blitt, med en gjest han ikke ønsket velkommen, men som han er tvunget til å forholde seg til. Alzheimer.
– Korttidshukommelsen svikter mer og mer. Hvor satte jeg kaffekoppen? Banale hverdagsting blir et problem fordi jeg ikke husker. Jeg frykter ikke sykdommen i seg selv, men at det etter hvert vil kunne bli veldig krevende for Sigrid, sier han.
Hun lar ham snakke, sitter vennlig lyttende da han setter ord på situasjonen.
Fra første dag valgte de åpenhet om demensdiagnosen.
– Jeg skjønner at Harald har det tungt. Jeg må være bevisst på å gi én beskjed om gangen og ha et litt roligere tempo enn det som er naturlig for meg, sier hun.
Les også: Ti tidlige tegn på demens: Det er flere ting du kan gjøre for å forebygge sykdommen
Kjærligheten
De to har vært gift i 29 år, og kjærlighetshistorien er
som hentet fra en film. Han var prest i Vålerenga kirke og skulle ha gudstjeneste i Gamlebyen kirke da skjebnen slo til.
– Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på vårt første, avgjørende møte, som var i forbindelse med påskegudstjenesten. Som en hyggelig gest hadde jeg tatt med påskeliljer, som jeg ville dele ut til alle, minnes han.
En gruppe damer fra sangkoret Lerken skulle synge, og da han var ferdig med prekenen, la han merke til en ung kvinne som satt langt bak i kirken.
Han hadde planen klar. Han skulle gå til utgangen og si god påske og overrekke en lilje til samtlige. Da han kom seg dit, ble han omkranset av kordamer som ville ha en blomst og snakke med ham. Plutselig så han at den unge damen som hadde sittet for seg selv langt bak, smatt ut, og han tenkte: Hun må også få en blomst.
– Da jeg omsider var ferdig, så jeg ryggen på den unge kvinnen et stykke inn i Ekebergveien. Og jeg fikk plutselig innskytelsen om å løpe etter henne med en påskelilje i hånden, fortsetter han.
Sigrid smiler. Da hun snudde seg, så hun presten komme løpende med prestekjolen flagrende rundt seg. Hei, du skal få en påskelilje, ropte han.
– Jeg ble glad, jeg, og tenkte at det var hyggelig at presten ønsket meg god påske, sier hun.
Gruppe for tvilere
I dag snakker Harald om det første møtets sødme, men sannheten er at de ikke snakket sammen og ikke ble kjent da. Det skjedde senere, da hun meldte seg på en arbeidsgruppe han tok initiativ til. Og den handlet om tvil.
– Vi ble gradvis kjent og etter hvert kjærester, selv om jeg var en tviler. Da vi ble et par, tenkte jeg at det var for godt til å være sant, og jeg tok meg selv i å være redd for å dø før vi ble gift. Før Harald var jeg usikker på om noen i det hele tatt ville leve et liv med meg, sier hun oppriktig.
De fant begge en sjelevenn, og da vi snakker om dette, sier de unisont at de hver dag er takknemlige for at de møttes. Hver morgen etter at de har spist frokost og lest avisene, planlegger de dagen, og hver gang avslutter de med en sang.
Han var fraskilt. Sigrid fra Setesdal hadde bodd i Oslo i mange år og var bibliotekar i NRK i en årrekke. Nå er begge hjemme, og de har dagene sammen. Det ser de på som en velsignelse.
Han hadde fire barn fra sitt tidligere ekteskap. Tre av dem lever, og han er ufattelig stolt av dem. Han er også bestefar til tre flotte jenter, Synne, Helene og Astrid. Sigrid har ikke barn.
På grunn av sykdom ble det ingen felles barn. Men de har katten Vesletiger.
– Norges mest spenstige katt, mener Harald, og hun ler og bekrefter at det er helt sant.
Det er da vi penser inn på sorgen som kom inn i livene deres med demensdiagnosen, at Harald forteller at han bærer på en annen sorg også, livets største. Hans yngste sønn valgte bort livet.
– Jon var en nydelig, musikalsk gutt, som jeg sloss for i mange år. Smerten over å miste ham følger meg. Den går aldri over, sier han.
Les også: (+) Da Raymond ble pappa, klemte mormoren ham tett inntil seg – og avslørte familiehemmeligheten
En sorg til
Nå har han fått en tilleggssorg, som mest ligner en bekymring og uro for det som vil komme. Han, fotballgutten, en gang kåret til Nesoddens beste fotballspiller (1963), så ikke for seg en slik sykdom.
Vel, ikke mange så for seg at han, som vokste opp uten stor kristen innflytelse, valgte å studere teologi, heller. Riktignok gikk moren i kirken, men det var med søsteren Bodil som følge, og ikke ham. Det var ingen forventninger eller føringer.
– Min første religiøse opplevelse fikk jeg på en ungdomskveld på Misjonshuset på Fjellstrand. Når elskelige Ruth holdt andakt, berørte det meg, uten at jeg forsto hvorfor. Ikke alt kan forstås, filosoferer han.
Først som ung voksen reflekterte han over følelsene rundt Jesus-historiene, og han ble nysgjerrig på den historiske mannen fra Nasaret.
Det må fortelles at Harald var en av de første Oslo-prestene som ønsket homofile velkommen inn i kirken. Å åpne armene for alle og ikke dømme noen, er hans stil.
Den nye hverdagen
Frem til for fem år siden hadde de ikke store hverdagslige bekymringer. Det var på en ferietur til Warszawa at Sigrid merket at noe var galt. Harald var alltid den som fant frem. Plutselig hadde han ikke lenger den samme retningssansen. Hun sa til ham at det sikkert var lurt å gå til fastlegen for å få sjekket hukommelsen når de kom hjem igjen.
– Da vi kom hjem, ble ting bedre igjen, så først en tid senere gikk du til fastlegen, sier hun til ham.
– Ja, og da merket jeg at hukommelsen var blitt skremmende dårlig. Noen ting ble plutselig helt borte for meg, det var blaff med total svikt, oppsummerer han.
Fastlegen sendte ham videre til Hukommelsesklinikken på Ullevål. Ett år senere, etter å ha tatt en ryggmargsprøve, fikk han diagnosen.
– Jeg hadde ikke drømt om at jeg, som har levd så riktig, kunne rammes av demens. Men da legen viste meg et bilde av hjernen min på en skjerm, måtte jeg ta det innover meg, forteller Harald.
For Sigrid var ikke diagnosen overraskende, men hun bet seg merke i hva legen sa: Harald kan ha mange gode år foran seg.
– Vi tar en dag om gangen. Hverdagen vi hadde ble ikke verre på grunn av diagnosen, vi fikk bare et navn på problemet, sier hun.
Sanggleden
Det var Sigrid som så på TV at «Demenskoret» ville utvide og lette etter demensrammede som ønsket å synge i kor. Kan ikke det være noe for deg, du er jo glad i å synge, spurte hun.
Som ung spilte Harald både trompet og gitar. Han var talentfull også.
– Først ville jeg ikke på øvelse i «Demenskoret», men etter ett besøk var jeg frelst. Alle er vennlige, og alle har ulik bakgrunn. Det gjør det spennende, sier han.
Alle i «Demenskoret» har hatt har stor glede av å synge, konstaterer han. Selv har han opplevd magien i musikk. Da Sigrid kjøpte en trompet til ham og han prøvde å spille på den, husket han plutselig alle låtene han spilte for mange tiår siden.
– Alt bare kom av seg selv, forteller han, og minnes at han som ung prest sto i orgelgalleriet helt alene i en tom Bøler kirke og lot trompettonene fylle gudshuset. Trompeten ble stjålet i kirken den gangen, og det tok 50 år før han fikk en ny.
Nå er han opptatt av at musikk og fysisk aktivitet kan bremse utviklingen av sykdommen. Han og Sigrid er også flinke til å komme seg ut på tur sammen.
– Livet er en risikosport. Men vi fokuserer på å gripe dagen ved å ha små, hyggelige gjøremål hver dag, sier ekteparet unisont.
I februar starter andre sesong av Demenskoret på NRK. Dokumentarserien følger et kor der alle kormedlemmene har demens. Målet med serien er å bidra til økt kunnskap om sykdommen og belyse hvilken effekt musikk har på mennesker med demens. I år er korlederne Jelena Gulubovic og Kim Wigaard også programledere.
