Spiseforstyrrelser i idretten
Kristin bestemte seg for å trene hardere enn noensinne. Det fikk store konsekvenser
Etter ha slitt med spiseforstyrrelser i tretten år, fikk Kristin Roset (41) endelig den hjelpen hun trengte. I dag er hun blitt mamma – og koser seg med å lage mat sammen med de små.
– Trenerteamet var ikke fornøyde, og da var ikke jeg fornøyd, heller. Jeg tenkte at jeg skulle vise dem hvor god jeg kunne bli, men det ble en ond sirkel jeg ikke klarte å komme ut av, forteller Kristin Roset.
Friidrettstalentet var bare 18 år da hun utviklet spiseforstyrrelsen anoreksi.
Det hele startet med en oksygenopptakstest og en beskjed om å gå på vekten.
Noen måneder tidligere hadde hun vunnet gull i junior-NM på 400 meter, og kommet inn på landslaget for «unge og lovende».
Les også: Etter ni år i Dubai ble Ingrid gravid med tvillinger
I alle år hadde hun hatt et normalt forhold til mat, kropp og trening. Hun hadde spist det hun ville og fått gode resultater. Men akkurat denne høsten hadde hun gått gjennom et brudd med kjæresten, og hadde kanskje trent litt mindre og vært litt mer ivrig på søtsaker.
Oksygenopptakstesten gikk ikke som trenerne hadde forventet. Vekten viste også mer enn Kristin selv hadde håpet.
Begynte å spise to måltider i døgnet
Trenerteamet viste skuffelse, og ga tydelig beskjed om at hun måtte ta seg sammen om hun skulle ha en sjanse til å kjempe om NM-gull året etter. Følelsen av å skuffe dem hun så opp til ga den unge jenta skyts til å trene hardere enn noensinne – og til å redusere til kun to måltider i døgnet. Etter få måneder hadde hun utviklet anoreksi.
– Sommeren etter gikk alt i dass på friidrettsbanen fordi jeg ikke hadde noen krefter igjen, forteller Kristin i dag.
Moren skjønte tidlig at noe var galt, og foreldrene var årsaken til at hun fremdeles spiste to måltider – frokost og middag. To måltider hun grudde seg til hver dag, men som hun visste at hun måtte gjennomføre for å tilfredsstille foreldrene.
Etter endt videregående skole flyttet Kristin til Oslo for å være au pair, men aller mest for å slippe unna morens kontroll. Da raste hun ned i vekt og kom radmager hjem.
– Jeg husker at broren min sa at jeg ikke fikk lov til å trene og være en del av friidrettsmiljøet når jeg så ut som et spøkelse. Så jeg kunne velge – enten kunne jeg spise og trene friidrett, eller så kunne jeg la være og ikke få til noe som helst. Og jeg ville jo trene. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å legge på meg nok til å komme tilbake og få gode resultater, men jeg var langt ifra frisk, forteller hun.
Beinskjørhet av spiseforstyrrelsen
I løpet av disse årene vant Kristin tre NM-gull på 800 meter og deltok i EM på 1500-meter. Hun oppsummerer perioden med at hun var «frisk nok til gull», men etter å ha balansert på en knivsegg i flere år, sa kroppen ifra.
Beinskjørhet og et bekkenbrudd sørget for at Kristin måtte legge opp i en alder av 26 år. Det var da spiseforstyrrelsen virkelig fikk utfolde seg. Og nå utviklet hun også bulimi.
– Jeg var 31 år da jeg endelig møtte riktig person i helsevesenet. Før dette hadde jeg vært hos utallige leger og psykologer, men ingen nådde inn til meg. Denne psykiateren forsto meg. Hun hadde kunnskap om idrett, jenter og spiseforstyrrelser, og hun «smatt» rett inn i hjertet mitt, sier hun.
Les også: Tiril kom til verden med en hemmelighet
Noe av det første Kristin ble anbefalt, var å begynne med antidepressiva.
– Hun sa at det ville gjøre meg mottagelig for å ta imot hjelp. Det hadde hun helt rett i, og jeg går fortsatt på de samme medisinene. Jeg har prøvd å slutte, men det gikk ikke, sier Kristin.
Fant seg selv uten spiseforstyrrelsene
Bare noen måneder etter at hun begynte med tablettene, fikk hun tilbake menstruasjonen. Den hadde vært borte i ti år.
Kristin var på den tiden gift med en mann hun hadde vært sammen med i mange år – og kort tid senere ble hun gravid.
– Jeg mistet barnet, men jeg tenker at det var kroppen min som ikke var klar etter alt den hadde vært gjennom. Jeg var heller ikke mentalt forberedt på å bli mamma da, det var for tidlig, forklarer hun.
Med medisinene og en mer normal tilnærming til mat forandret Kristin seg. Hun beskriver det som en oppvåkning, at hun fant tilbake til den Kristin hun var før spiseforstyrrelsene. Selv hormonene endret seg – fra å ha et østrogennivå nærmest på null, ble nivået nå normalt. Alt dette skapte en ny dynamikk i forholdet, og hun og mannen gled mer og mer fra hverandre.
Gravid etter anorleksi
Ekteskapet tok slutt, og Kristin møtte og forelsket seg i en mann som hadde to barn fra før og bodde på Lillehammer. Selv bodde hun i Ski.
– Vi ble gravide nesten med en gang med eldstemann Noah (6), og det var ikke planlagt. Men svangerskapet gikk over all forventning, jeg var i kjempefin form og kunne trene hele veien. Jeg ventet til jeg var i åttende måned før jeg flyttet til Lillehammer, så det ble litt av en overgang å få to bonusbarn samtidig som jeg fikk en baby, sier hun og ler.
To år senere fikk hun Erle (4), men dette svangerskapet var mye tøffere. Bekkenet var kranglete, noe som gjorde at hun ikke kunne være like aktiv som med Noah. Det frustrerte henne at hodet ville, men kroppen sa stopp. I tillegg gjorde komplikasjoner at hun måtte på sykehuset to ganger fordi legene var redde for at barnet skulle komme for tidlig.
– Jeg syntes hele svangerskapet var helt pyton og fikk en psykisk knekk. Jeg kjente at tankene om mat kom tilbake fordi jeg la på meg mye mer denne gangen, men heldigvis hadde jeg gode venninner å prate med. Mamma sa at jeg måtte skjerpe meg og huske på at jeg hadde en baby i magen, og at det var det viktigste. Og jeg var jo takknemlig for den lille jenta der inne, men jeg ville bare bli ferdig med svangerskapet, sier hun.
Unngå at barn får spiseforstyrrelser
Kristiane Myckland Hansson er doktorgradsstipendiat ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og har skrevet bøkene Å sørge og å endres gjennom smerte. Hun har vokst opp med en mor med spiseforstyrrelser, og er svært opptatt av tematikken.
– I rådene mine har jeg fokusert hovedsakelig på hva vi voksne kan gjøre for å bidra til at barn og ungdom utvikler et naturlig og godt forhold til mat og egen kropp. Jeg er opptatt av at i dagens samfunn, der vi kontinuerlig bombarderes med formaninger om hvordan vi skal se ut og leve livene våre, er det foreldre og andre nære sier og gjør ekstra viktig, sier hun.
Hun påpeker at det er umulig å leve opp til det forkvaklete idealet som motebransjen, sosiale medier, bloggere og mediene fremmer.
– Det stilles krav til dagens barn og unge om perfekte kropper, perfekte prestasjoner og perfekte liv. Det er krav og idealer som er umulige å oppnå, men som skaper masse stress og uro for en hel generasjon. En viktig jobb som vi alle må bidra til er derfor å vise fram virkeligheten slik den faktisk er, at alle kropper er ulike og normale, at mat er til for å nytes og for å fylle en funksjon – og at barnet din er mer enn bra nok akkurat slik hun eller han er, sier hun.
Vær et godt forbilde for barna dine
Myckland Hansson mener man i denne sammenhengen er et godt forbilde når man utståler et positivt og avslappet forhold til mat og kropp, viser barna at maten ikke er vår fiende, men en kilde til energi, glede og sosialt samvær og lager mat sammen med barna, noe som skaper nysgjerrighet og matglede ved å utforske farger, konsistens og smaker.
– Man bør legge til rette for felles måltider der det sosiale står i fokus. Barn elsker tradisjoner og ritualer. Kanskje kan dere lage en mattradisjon i familien – pizza på fredager eller hjemmebakt til helgefrokosten?
Hun understreker også at man konsekvent skal unngå å kommentere andres utseende, verken i positiv eller negativ retning, og heller ikke snakker nedsettende om egen kropp eller matinntak. Man bør også korrigere barna dersom de gjør dette, forklare hvorfor, og heller hjelpe dem med å løfte blikket til noe utenfor seg selv.
– Slik viser du at utseende ikke er så viktig. Du bør også vise at det er lov å kose seg med usunn mat i ny og ne. Jeg er veldig glad i «lørdagsgodt-prinsippet». Vi kan ikke spise usunn mat hver eneste dag, men når vi gjør det, skal det være uten et snev av dårlig samvittighet.
Fokuser på kroppens funksjon
Eksperten mener også man kan lære barna å fokusere mer på kroppens funksjon enn hvordan den ser ut.
– Tilrettelegger man for fysisk aktivitet og viser barna glede over å bruke kroppen, er man et godt forbilde. God mat smaker ekstra godt når man har fått påfyll av frisk luft og bevegelse.
Det er også vitkig å snakke med barna om kroppspress og selvfølelse.
– At kropper er forskjellige og at man kan såre andre ved å kommentere utseende. Barn forstår og får med seg mye mer enn vi tror. Dette er viktige samtaler, som alle barn bør inviteres inn i. Ved å reflektere sammen blir de mer robuste for «trøkket utenifra», og de kan bidra til at andre utvikler god selvfølelse ved å være bevisst disse mekanismene, sier hun.
Må leve med spiseforstyrrelsen
– Det å ha en spiseforstyrrelse er ofte noe du lever med resten av livet, selv om du er frisk. For mange kan en graviditet være veldig vanskelig å håndtere når man har slitt med mat i flere år. Følelsen av å miste kontrollen over både vekten og kroppen kan være tøff, forklarer Kristin.
Selv trodde hun at hun aldri kom til å få barn, og ser på det nærmest som et under at det har gått så lett.
– Jeg er glad for at jeg var såpass frisk da jeg ble mamma første gangen, for jeg vet at andre har opplevd det som beintøft. For mange er det en kamp bare å klare å bli gravid. I ettertid har jeg kjent på en enorm takknemlighet, og blitt stolt over at kroppen min, til tross for alt jeg har utsatt den for, har klart å bli gravid og har født to helt friske barn. Jeg har fått en større aksept for kroppen min, som har gitt meg det største av alt. Barna betyr alt for meg, og de elsker meg akkurat som jeg er. Som mamma slipper jeg å ha så mye tid til å tenke på meg selv, sier hun.
For de destruktive tankene kan stadig dukke opp når hun trener eller sitter for seg selv og jobber.
– Så kommer barna inn døren, og da glemmer jeg alt. Jeg slipper å være egoistisk lenger, og det har jeg virkelig trengt. Det er så godt å flytte fokuset bort fra meg selv.
Bekymret for barna
Men en del av det å bli mamma er også bekymringer. Kristin kan av og til tenke på at kanskje problemer med mat er noe som ligger til familien hennes, noe som finnes i genene. Vil det ramme et av barna hennes?
– Jeg synes det er skummelt å tenke på at de om få år skal forholde seg til retusjerte kropper på nettet, at de skal henge seg opp i hvordan de ser ut og få de samme tankene som jeg har slitt med. Og da tenker jeg samtidig: Hvordan skal jeg håndtere det? For det vet jeg ikke, sier hun og legger til:
– Men jeg vil i hvert fall være et godt forbilde for dem, jeg vil at de ser at vi spiser sammen, at det er lov å kose seg. De er med meg på kjøkkenet når jeg lager mat, og det er både sunn og usunn mat. Der hjelper de til eller bare står og prater, og det er viktig for meg at det er en hyggelig og positiv atmosfære.
Til middag samles alle tre rundt bordet og spiser det samme. Kristin spiser også kveldsmat sammen barna, det kan være brødskiver eller knekkebrød med godt pålegg. Frokosten går ofte unna mens hun er på badet.
– Hjemme hos meg i oppveksten var mamma limet i familien. Det er hun fortsatt. Hun har alltid vært et forbilde på kjøkkenet, og baker og lager mat. Så det har jeg tatt med meg. Og i dag spiser jeg alt, både sunt og usunt, jeg er ikke kresen. Men i hverdagen spiser jeg stort sett sunt, sier hun.
Mat og trening tok fokus
Kristin forteller at hun er frisk, men lever med spiseforstyrrelsen. Hun påpeker at det ikke er maten som er utfordringen. Det er treningen, og hvorvidt hun får trent så mye hun ønsker eller ikke.
– Det henger litt sammen, om jeg ikke får trent, så begynner jeg å tenke på maten, også. Så det er en sykdom som jeg aldri helt blir kvitt. Det er også derfor jeg fortsetter på medisinene. Jeg forholder meg til realitetene og tar hensyn til det, sier hun.
Tobarnsmoren har selv kjent på kroppen hvor utfordrende det er å skulle ta imot hjelp. Rådet til andre kvinner med spiseforstyrrelser som ønsker å bli mamma er derfor å gi seg selv tid og være tålmodig.
– Det er selvsagt avhengig av hvor i livet man er, men jeg vil anbefale å få ordentlig hjelp og komme seg over den verste kneika før man prøver å få barn. Det tar tid før kroppen er i stand til å bære fram et barn etter at mensen har vært fraværende en lang stund. For ikke å glemme den mentale biten. Vær tålmodig og finn tilbake til deg selv før du skal ta ansvar for noen andre, sier hun.
Det å bli mor var en helt avgjørende del av det å få en mening med livet – noe som er større enn henne selv.
– Livsendringen har gjort meg godt, og fra å være et anorektisk vrak er jeg i dag en fungerende og glad mamma. Jeg føler meg veldig, veldig heldig.
Denne saken ble første gang publisert 26/11 2021, og sist oppdatert 26/11 2021.
