Jeg trodde vi skulle få den perfekte skilsmisse. Det var bare én ting vi ikke hadde tenkt på

Jeg var gift og hadde to nydelige barn på fire og seks år da jeg innså at jeg ikke hadde det bra.

Jeg snakket med mannen min om det, og det kom frem at han også følte seg tom og desillusjonert. Vi konkluderte i fellesskap at vi ikke passet sammen likevel.

Det høres så enkelt ut når jeg skriver det sånn, men det er ikke riktig. Både Mats og jeg tenkte lenge før vi endelig bestemte oss for å bryte opp.

Jeg følte at jeg ikke lenger hadde følelser for ham, og han hadde det på samme måte overfor meg.

I grunnen var det rart at det ble slik. For da vi møtte hverandre åtte år tidligere, var jeg så forelsket som jeg aldri tidligere hadde vært. Jeg var midt i 20-årene, og for første gang i livet tenkte jeg på bryllup og familieliv.

Mats var høflig, ordentlig og sporty, og han var omtenksom overfor meg. Han var seriøs i jobben og flink med penger. Disse tingene betydde mye for meg.

Det føltes trygt å love evig troskap til en mann som dessuten viste meg respekt. Han hadde gode verdier og tanker om hvordan barn skulle vokse opp, og jeg var sikker på at han kom til å bli en flott far.

Hvorfor slutter to som elsker hverandre, å elske?

For oss kom dette gradvis til uttrykk gjennom en følelse av oppgitthet og frustrasjon. Barna krevde mye, og jeg følte meg alene om mange av oppgavene fordi Mats jobbet mye. Han virket fjern og fraværende fordi hodet hans fortsatt var på jobb.

Ingen nærhet

Jeg var ofte irritert på ham, og han tok det på sin rolige måte. Vi diskuterte aldri høylytt. Han sa at han skulle forsøke å skjerpe seg.

Når jeg la meg om kvelden, ønsket jeg ikke lenger å ha nærhet. Han gjorde heller ikke det. Den hånden som pleide å gripe min hånd i sengen de to første årene vi var sammen, ble borte.

Så vi skilte oss. Som to oppegående, kloke voksne bestemte vi oss for å ha barna i fokus. De skulle bli minst mulig skadelidende.

Vi skulle bo i nærheten av hverandre, slik at de kunne bo hos oss begge like mye, og vi skulle ikke krangle eller slåss om samvær.

Til og med grenser og oppdragelse hadde vi en plan på. På familiekontoret, da vi var på den obligatoriske meglingen, sa de at det var sjelden de møtte par som hadde tenkt så godt igjennom ting. Det gjorde meg stolt.

Vi solgte det store huset og kjøpte hvert vårt rekkehus. Barna beholdt plassene i barnehagen og fikk ha de samme vennene. Det var ikke dramatisk for dem at vi skilte lag, fordi vi snakket godt sammen.

Jeg var sikker på at jeg kom til å få det godt i mitt nye liv, og iblant, uten at jeg snakket med noen om det, drømte jeg om å finne ny, stor kjærlighet.

Mats og jeg var så flinke fraskilte som nesten ingen klarer å bli. Vi var enige om at eventuelle nye partnere ikke skulle introduseres for barna før etter ett år.

Jeg glemmer ikke da min sønn på syv år kom hjem og sa at pappa hadde en kjæreste. Jeg hadde også møtt en mann, men det var for tidlig i forløpet til at jeg hadde involvert ham i ungene mine.

Min første følelse var nysgjerrighet. Jeg spurte om hun var grei. Han sa at hun var veldig pen og så mye yngre ut enn meg. Jeg må innrømme at det stakk litt i meg.

Les også (+) Da mamma fortalte det som det var, tok jeg til tårene

Vanskelig prosjekt

Noen uker senere møtte jeg tilfeldigvis på Mats og den nye kvinnen. Vi var flinke fraskilte. Han introduserte oss for hverandre, og jeg var hyggelig og smilende for å gjøre det tydelig at jeg ønsket eksmannen min alt godt. Men det var rart.

Mannen jeg hadde et forhold til, klarte ikke å vekke de store følelsene i meg, og det ble slutt. Tomheten jeg hadde følt i ekteskapet, ble som nissen på det berømte lasset. Jeg ble ikke lykkeligere eller gladere alene.

Etter noen forsøk på å få til noe varig med en mann, innså jeg at det prosjektet slett ikke ville bli lett. Jeg var bortskjemt fra ekteskapet, hvor jeg hadde hatt en mann som respekterte meg.

Hvem er jeg?

Etter halvannet år tok også forholdet til Mats slutt. Vi fortsatte å snakke godt sammen. Når felles venner ville invitere til selskap, sa vi at det var helt OK for oss at de ba oss begge. Jeg glemmer ikke hva en god venninne sa:

– Dere er så gode venner at jeg egentlig ikke skjønner hvorfor dere skilte dere!

Nesten tre år etter at vi solgte huset, var vi i et 40-årslag hos tidligere naboer. Mats og jeg ble stående og prate sammen. Datteren vår hadde hatt problemer sosialt på skolen på grunn av en jentegjeng som spilte henne ut, så vi hadde ting å snakke om.

Midt i samtalen spurte eksmannen min om jeg hadde fått det bedre etter at vi skilte oss. Det føltes som en evighet før spørsmålet sank inn.

– Bedre? Helt ærlig, har jeg ikke tenkt så mye over det, sa jeg.

Det var i kjølvannet av dette spørsmålet at jeg begynte å tenke over hvem jeg er, hva jeg følte og hva som gjorde meg lykkelig.

Jeg innså at det ikke hadde gjort meg lykkeligere å bli skilt. Tanken på at Mats og jeg kanskje kunne ha fått det bedre sammen om vi hadde gitt samlivet en sjanse, meldte seg. Det var den ene tingen vi aldri hadde snakket om.

Men vi fortsatte å være flinke fraskilte. Helt frem til sommeren omgikk vi hverandre som to balanserte voksne med en høflig avstand. Vendepunktet kom da han skulle reise på ferie med barna. Jeg hadde pakket to store bager med tøy og følte en slags sorg. Jeg hadde også ferie, men hadde ingen planer.

Mats sa muntert at nå kunne jeg tenke på meg selv. Det irriterte meg. Jeg sa at jeg heller ville ha vært sammen med barna. Jeg hadde ikke før sagt det, før han slengte ut at det var jo bare å bli med.

Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre

Gjenforent

Da ungene fikk vite at jeg skulle være med på hytta, ble de så glade at jeg forsto at jeg hadde tatt helt feil da jeg trodde at de var upåvirket av bruddet vårt. Ansiktene deres sprakk opp i store smil. De hoppet, danset og jublet.

For første gang på veldig, veldig lenge følte jeg meg tvers igjennom lykkelig. Jeg gikk inn for å pakke en bag og ante ikke hva de neste to ukene ville føre til. Men jeg var glad.

Den andre natten på hytta flyttet jeg fra gjesterommet og inn i dobbeltsengen. Den hånden som pleide å finne min, snek seg under dynen, og varme, gode følelser strømmet rundt i kroppen min.

– Vi må jobbe for å få det til, hvisket eksmannen min.

Nå har vi vært gjenforent i ett år. Livet er ikke en dans på roser, men jeg har innsett at jeg ikke kan skylde på Mats hvis jeg har en dårlig dag.

Gresset er ikke så mye grønnere på den andre siden av gjerdet. I fremtiden skal vi være like flinke som gifte som vi var som fraskilte. Det betyr at vi hver dag skal gi hverandre klemmer og gode ord.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle