Servicehund
Et brutalt overfall forandret Anne Margrethes liv for alltid. Hjelpen hun får av hunden Gipsy er uvurderlig
Servicehunden Gipsy gir henns livskvalitet, selskap og trøst. – Jeg finner egentlig ikke ord for hvor viktig Gipsy er for meg, sier hun.
Anne Margrethe Rognheim-Nyhus ble lam etter et brutalt overfall på gata.
– Gipsy er min tredje servicehund, og jeg kan virkelig ikke se for meg en hverdag uten henne. Med henne får jeg selvstendighet og livskvalitet, også fordi hun gir meg kontakt med andre mennesker og bidrar til å bygge nettverk, sier hun.
Vi er i Lier i Viken. Kun dekkenet som den gule labradormiksen har på seg, kan gi et hint om at hunden har en rolle utover det å være et kjæledyr for kvinnen som sitter i rullestol.
– Jeg føler meg heldig og skulle ønske mange flere fikk oppleve hvor fint det er. En slik hund er både terapeut og til praktisk hjelp. Den forskjellen en hund som Gipsy utgjør, kan ikke måles i kroner og øre, poengterer Anne-Margrethe.
Les også: Nå vet forskerne hvorfor hunden skakker på hodet
Vi beveger oss fra gårdsplassen og inn i blokken. Gipsy går rolig ved siden av rullestolen, mens hun ser spørrende på matmor. Det er som om hun hele tiden sier: «Hva ønsker du av meg? Hva vil du at jeg skal gjøre nå?» Men hun har fri denne morgentimen og får lov til bare å være hund.
Svært brutalt overfall
For litt over 30 år siden var hun en frisk, ung kvinne. Hun jobbet som redaksjonssekretær og journalist i det som den gang het Santalmisjonen og bodde sentralt midt i Oslo.
– Jeg hadde gått teaterskole i København og drømte om å bli skuespiller. Å etablere meg og få familie var jeg ikke så opptatt av da, minnes hun.
Hun fikk noen skuespilleroppdrag her og der, og alt var moro. Hun var ung, frisk og hadde livet foran seg. Men så kom U-svingen. En kveld forlot hun leiligheten en snartur for å flytte bilen.
Da det var gjort og hun skulle inn igjen, fulgte en mann etter henne. Han la en arm rundt halsen hennes og dro til.
– Jeg fikk slått med nøkkelknippet og vridd meg unna og snublet inn hoveddøren og deretter inn i min egen leilighet. Der og da forsto jeg ikke helt hva som hadde skjedd, men det var som om det gikk støt gjennom kroppen og armene ble plutselig helt kraftløse, forteller hun.
Armene føltes tunge som bly. Hun ringte legevakten, som ba henne ta en drosje og komme.
Les også: Hjertesymptomene du ikke må ignorere
– Da jeg kom til legevakten, viste det seg at røntgenavdelingen var stengt. De ville sende meg hjem igjen, men jeg nektet. Heldigvis ble jeg etter hvert fanget opp av en sykepleier. Det viste seg at voldtektsmottaket akkurat hadde startet, og jeg fikk være der over natten. Jeg bare visste at noe var riv ruskende galt.
Klarte ikke å røre nakken
Anne-Margrethe synes ikke lenger at det er vondt å dele sin historie. Da de skulle ta røntgen, klarte hun ikke å røre nakken, og legene var redd for at det kunne være et brudd. Selv var hun i sjokk og forsto ikke hva som skjedde.
Servicehund
En servicehund er et hjelpemiddel for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser. Fysisk funksjonsnedsettelse og behov for praktisk hjelp som hunden kan bistå med, er blant kriteriene for å kunne søke. Hunden må kunne bidra med flere oppgaver. Du må kunne ha «et forsvarlig hundehold», som vil si at du må kunne lufte og stelle hunden på egen hånd og kunne gå turer i alt slags vær, 365 dager i året over mange år. En servicehund er i arbeid i ca. ni år. Se Navs nettsider for mer informasjon, søknadsskjema og frister.
Det viste seg at en blødning skapte et press mot ryggmargen og gjorde uopprettelig skade. Hun ble liggende på Ullevål i flere uker, og siden ventet et flere måneders langt opphold på Sunnaas sykehus, som er et spesialsykehus for rehabilitering. Der leste hun om seg selv at hun var funksjonshemmet. Sakte gikk det opp for henne og foreldrene at det var slik det var.
– Jeg måtte kaste om på alle planer. Brått ble fremtiden usikker, sier hun.
Hun flyttet fra leiligheten og bakgården der overfallet hadde skjedd, som egnet seg dårlig for en med rullestol. Hun sluttet også i jobben for å studere til å bli sosionom, og fikk hun jobb i Nittedal kommune.
Søknad om servicehund
Det var mens hun jobbet ved MS-senteret i Hakadal at hun fikk sin første servicehund, i 2002.
– Jeg har alltid vært glad i hunder og hester, så det føltes veldig riktig å søke om å få en hund som kunne være til hjelp i hverdagen. Da jeg ble godkjent servicehundbruker, ble jeg veldig glad.
Hennes første hund var Salina, en gul blanding av labrador og golden retriever.
– Da vi deltok på vårt første samtreningskurs, hadde hun og jeg hver morgen før treningene en liten «pep-talk». Det var viktig for meg at det skulle fungere, sier Anne-Margrethe og stryker Gipsy over hodet mens hun forteller.
– Etter at jeg fikk Salina, kunne jeg for første gang etter overfallet vaske mitt eget tøy, fordi hun dro det ut av vaskemaskinen for meg. Det ga en deilig frihetsfølelse, beskriver hun.
Salina tok av sengetøy, åpnet og lukket dører, plukket opp ting, hentet brus i kjøleskapet, hjalp til med å ta av klær, bar ut søppel og bar vesker, bager og handleposer, akkurat som Gipsy gjør nå.
– Salina var også en racer til å ta opp mynter folk hadde mistet i butikken. Jeg samlet småpengene i en portemoné, og når det var blitt penger nok, kjøpte jeg tyggeben, sier matmor og smiler.
Servicehund i hverdagen
En servicehund er et viktig verktøy som kan gi funksjonshemmede selvstendighet. Likevel er det ingen garanti for at alle som har behov for det, får slik hjelp.
– For meg ble det å ha hund en døråpner rent mentalt. Når du har hund, må du ut på tur. Og da møter du andre som er glad i dyr, som du snakker med. Jeg har fått mange venner og bekjente gjennom hundene mine, poengterer hun.
Foreldrene hennes lever ikke lenger, og som aleneboer og enebarn har ikke Anne-Margrethe et veldig stort nettverk i utgangspunktet.
– Noe skjer når jeg kommer med Gipsy. I møte med friske mennesker kan en rullestol være en barriere, men hunden tar fokuset bort fra den. Det er en tankevekker at folk som ellers ikke ville ha stoppet opp for å slå av en prat med meg, gjør det på grunn av Gipsy. «Pelsterapeuten min», sier hun med et smil og ser på de vakre, brune og uttrykksfulle hundeøynene.
Sosial døråpner
Matmor har skrevet en bok om det som skjedde henne da livet brutalt og brått snudde: Sekunder i en evighet.
– Veldig kort sagt har jeg Gipsy, og derfor føler jeg meg aldri alene. I alle årene jeg har hatt servicehund har jeg snakket med dem. Hunden leser deg og merker om du har en dårlig dag. Da er den innpå deg, som om den vil gi deg noe annet å tenke på. «Jeg ser deg, mams», er det som om den vil si, og det oppleves som rørende og fint.
I dag er Anne-Margrethe opptatt av at flere som trenger det, skal få glede og nytte av servicehund, som ble godkjent som hjelpemiddel i 2018. Siden har mellom fem og ni personer årlig fått tildelt slik hjelp gjennom Nav.
– Jeg har sittet i det faglige utvalget som avgjør hvem som skal få, og ser at tallet på personer som får slik hjelp, er altfor lavt. Behovet er mye større, sier hun.
Som leder i bruker- og interesseorganisasjonen Norske Servicehunder, har Gipsys «sjef» og samboer en sterk stemme. Hennes høyeste ønske er at budsjettrammen som begrenser servicehund-ordningen skal fjernes. Budsjettet på 5,5 millioner kroner årlig strekker ikke til, ifølge henne. Derfor har kvalifiserte søkere fått avslag.
– Noen søker på nytt, mens andre gir opp, fordi prosessen kan være slitsom, sier hun og legger til at det for henne er viktig at alle som oppfyller vilkårene for servicehund, faktisk får det.
Servicehunden i familien
Etter åtte års tjeneste var Anne-Margrethes første hjelpehund klar for å pensjoneres, 11 år gammel. Da levde Anne-Margrethes foreldre fortsatt, og de overtok Salina og sørget for at hun fikk en fin pensjonstilværelse. Selv fikk hun erstatteren Marvin, som hun også ble veldig knyttet til.
– Også han og jeg ble et godt team. Han ble dessverre døv som niåring og flyttet tilbake til sin fôrvertsfamilie. Han døde nå nylig, og det er en sorg. Jeg blir veldig glad i hundene – de blir som familien min.
Gipsy har vært i livet hennes i mer enn fire år nå. Hun er Marvins niese og er en rolig, klok og arbeidsom hund.
– Hun har en av- og på-knapp, og det er fint, sier Anne-Margrethe.
Hun klapper sin firbente hjelper og koseprater mildt med henne.
– Å klappe på en hund har beroligende effekt. Blodtrykket senkes, og hudkontakten gir deg varme og nærhet. Jeg pleier å legge meg i sofaen med Gipsy. Da ligger vi andføttes. Hun er min fotvarmer, og det er så koselig. Hunder som henne skulle ha vært mulig å få på blå resept!
Å ha noen å bry seg om, som er avhengig av deg, hvor viktig er ikke det? Anne-Margrethe tror hun ville ha vært deprimert om hun ikke hadde hatt Gipsy.
– Dessuten ville jeg ha vært avhengig av hjelp på en annen måte. Slik det er nå, har jeg hjemmesykepleie morgen og kveld, pluss noen timer hver uke med annen hjelp. Jeg kunne nok ha trengt litt flere timer med menneskelig hjelp, men utover det, så klarer jeg meg med Gipsy. Takket være henne kan jeg leve et selvstendig liv.
