ptsd
Da moren ble alvorlig syk, reagerte Stine med å lukke seg helt: – I ettertid er det helt forferdelig å tenke på
I oppveksten opplevde Stine å miste moren. Først i voksen alder, etter å ha strevd med ulike plager i årevis, fikk hun diagnosen PTSD som følge av de vonde opplevelsene.
Det skulle ta 30 år før Stine klarte å ta tak i følelsene rundt morens sykdom og bortgang.
– Da jeg begynte i terapi, fikk jeg vite at nervesystemet mitt hadde vært i alarmberedskap i flere tiår. Dette hadde resultert i mye indre uro, som igjen hadde gitt fysiske plager, forteller hun.
Vi møter 47-åringen hjemme i Drøbak. Hit flyttet hun for nærmere seks år siden med mann og datter, etter mange år i Oslo. De bor i et funkishus med utsikt over fjorden og båthavnen. Å hvile øynene på slike omgivelser er som ren terapi for Stine.
– Helt siden barndommen har jeg elsket å være ved sjøen. Det gir meg en helt spesiell ro, sier hun.
Stine minnes de første barndomsårene som trygge, og hun hadde som regel mange familiemedlemmer rundt seg. En stor kontrast til hvordan det senere skulle bli.
Mistet moren litt etter litt
Stine husker moren Anne som en kreativ, trygg og varm person. Moren elsket familietradisjoner, og var svært sosial. De to hadde et godt forhold. Men så ble moren syk. Stine gikk siste året på barneskolen da Anne ble rammet av eggstokkreft.
Gradvis ble hjemmet til en sykestue, og dette medførte at Stine syntes det var flaut å ha med venner hjem. Moren hadde parykk og fikk senere stomipose på magen. Stine følte at den moren hun kjente ble mer og mer borte for henne.
– Gradvis fjernet jeg meg fra henne. Jeg skjøv henne bort, og følte at jeg hadde mistet den moren jeg kjente. Alle de innestengte følelsene ble liggende i kroppen, sier Stine.
Hun var selv i en sårbar alder da moren ble syk, og sto i overgangen fra barn til tenåring. Når man er på vei inn i puberteten skjer det mye med en selv også, påpeker hun.
– I ettertid er det helt forferdelig å tenke på at jeg ikke ga mamma mer støtte og kjærlighet, i den vanskelige situasjonen hun sto i, sier Stine stille. Hun blir blank i øynene når vi kommer inn på dette temaet.
Moren kunne ikke lenger delta i Stines liv som før. Det er også vondt å tenke tilbake på.
– Jeg fikk videohilsen av mamma på konfirmasjonsdagen min. Hun var nyoperert og hadde fått utlagt tarm. Jeg kjente klumpen inni meg vokse, men holdt den tilbake, forteller Stine.
Og å holde følelsene tilbake, det skulle hun gjøre de neste 25 årene.
En indre uro
Julen 1996 fikk familien beskjed om at det ikke var mer å gjøre. Under den siste julefeiringen var moren så syk at hun ikke kunne spise, men fikk næring intravenøst. Like etterpå ble hun lagt inn på sykehus på heltid. Sterke medikamenter endret morens personlighet, og kiloene raste av.
Moren kjempet mot døden idet vårsolen begynte å varme.
– De siste månedene hadde vært skremmende, og da hun lå for døden som et skjelett, var hun for lengst forsvunnet som «min mamma», sier Stine.
Hun kan fortsatt se for seg moren i sykehusskjorten, blek og radmager. Dette minnet har hun hatt på netthinnen i altfor mange år, forteller Stine.
I mars 1997 døde moren. Stine, som da var 20 år, gråt ikke i begravelsen og fortsatte å holde følelsene inni seg. Hun hadde det svært vondt, men gjorde som hun hadde lært; nemlig å ta seg sammen og tenke positivt.
– Det samme hadde moren min gjort; hun var så positiv at det å skulle dø ikke var et tema for henne. Vi tok aldri farvel. Å skulle forholde meg til vonde følelser, var derfor ikke et alternativ for meg, sier Stine.
Hun møtte ikke følelsene hverken i oppveksten da moren ble kreftsyk, eller i etterkant av hennes død. Dermed vokste det frem en indre uro som bare eskalerte, forklarer Stine.
– Dette har påvirket de fleste aspekter i livet mitt; både den fysiske helsa, i arbeidslivet og i nære relasjoner, forteller 47-åringen.
Tryggheten ble revet vekk
Som 20-åring sto Stine på terskelen til en ny fase i livet. Hun skulle bestemme seg for videre utdanningsvei. Og nå var hun uten en mamma.
Moren hadde vært hennes trygghet i livet. Den som alltid hadde vært der med støttende ord. Den som hadde gitt Stine troen på seg selv.
– Og nå var hun plutselig ikke her lenger, sier Stine, som nå merket at hun begynte å tvile på sine egne evner.
Hun husker at ensomhetsfølelsen ble altoppslukende. Det var også flere ting som bidro til dette. Farfaren hennes døde natten før morens begravelse. Bestevenninnen flyttet utenlands for å studere. Og bare noen måneder etter begravelsen, møtte faren en annen kvinne.
– I dag klandrer jeg ham ikke for det, men det var helt umulig for meg å forstå der og da, sier Stine.
Ikke før inntil for noen år siden, forsto hun at disse opplevelsene hadde påvirket henne mer enn hun ante. All trygghet og nærhet hun hadde i livet, ble revet vekk. Familiesituasjonen hadde endret seg totalt.
Les også: (+) Christina var 12 år gammel da hun avslørte morens hemmelighet
Møtte veggen
Hennes indre sår har påvirket Stine i mange faser av livet. Som 24-åring fikk hun et angstanfall på jobb. Hun hadde nylig fått sin første jobb i et PR-byrå, etter fullført utdannelse ved Norges Markedshøgskole.
– Jeg slet også med flashbacks og vonde mareritt som handlet om mammas dødskamp, forteller Stine. Flashbacks betyr at man gjennomlever hendelsen på nytt.
I arbeidslivet opplevde hun to ganger å bli utbrent. Stine er en person som tilsynelatende har mye energi, og tar mye ansvar for dem rundt seg. På jobb fikk hun høre at hun var en solstråle. Det sto i sterk kontrast til hvordan hun følte det inni seg. En følelse av mørke og panikk bredte seg i kroppen.
Hun følte på mye stress på jobb, og fikk fysiske symptomer som høyt blodtrykk og hjertebank. Til det en dag sa helt stopp. Begge gangene endte det med at Stine sa opp stillingen hun var i.
Det å bli mor ble også en overveldende overgang for Stine, som var 37 år da hun fikk datteren.
– Jeg var helt i lykkerus og gledet meg noe helt enormt. Samtidig husker jeg at jeg var vanvittig sliten. Småbarnsfasen er jo slitsom for de fleste, men det var som om jeg var mer skjør, sier hun.
Stine hadde gått med redusert energi i mange år. Dette skyldtes nok at hun hadde mye indre stress, påpeker hun.
Viktig å søke hjelp
Til slutt så Stine seg nødt til å kontakte en psykiater. Det resulterte i at hun fikk diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse) – over 30 år etter at moren ble syk.
– Psykiateren avdekket fort at nervesystemet mitt hadde vært overaktivert i alle år. Det viste seg at angsten jeg hadde prøvd å skjule gjennom alle disse årene, var et resultat av alt jeg ikke hadde snakket om, sier Stine.
47-åringen vil gjerne understreke hvor viktig det er å bearbeide følelsene sine, dersom man har vært gjennom et traume.
Rett etter morens død hadde faren spurt om Stine trengte å snakke med noen.
Hun svarte nei, og valgte å fortrenge det hele. Et valg hun smertelig skulle angre på senere i livet.
– Det er så viktig å snakke med noen! Det er mitt budskap til andre som står i en lignende situasjon. Ta imot all den hjelpen du kan få. Selv om du kjenner at du ikke vil der og da, så bør du takke ja, sier Stine.
– Selv ville jeg bare vekk fra det vonde, og skjøv følelsene bort. Det var nok en forsvarsmekanisme, sier ettbarnsmoren.
Etter at Stine selv ble mor, kom minnene om hennes egen mamma mer og mer frem. Det var som om hun hadde fortrengt disse bildene i 20 år, og så begynte moren å våkne til live i minnet hennes. Det var både godt og vondt på samme tid, forteller Stine.
Les også: Da Linda ble mor, ba hun barnevernet om hjelp til å ta vare på datteren
Vær helt åpen med barna
Tidlig tap av en forelder kan føre til økte helseproblemer gjennom livet.
– Og dersom en sykdom har dødelig utgang, trenger barna å få vite det, sier Pål Kristensen, professor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen.
Han har forsket på etterlatte ved traumatisk død i 20 år.
Det snakkes mye om PTSD (posttraumatisk stresslidelse) etter hendelser som ulykker, terror og krigsopplevelser. Men hvert år mister tusenvis av barn og unge foreldrene sine. For noen blir dette et livslangt traume.
– Forskning viser at tap av en forelder kan føre til utvikling av PTSD, bekrefter han.
– Å være vitne til at ens kjære gjennomgår tøff behandling, at de endrer utseende som et resultat av dette, og kanskje også endrer personlighet, kan være svært vanskelig.
Man har i lang tid betraktet tap av forelder i oppveksten som en potensielt traumatisk hendelse. Noen kan utvikle andre helseplager som angst, depresjon og fysiske plager. Det er flere grunner til at enkelte barn strever mer enn andre – som omstendigheter for dødsfallet, relasjon til avdøde og familiefaktorer.
– Det er krevende for foreldre som selv er i sorg, å evne å se barnas behov til enhver tid, sier Kristensen.
Han forteller at det er viktig å anerkjenne sorgen de går gjennom, tilstrebe åpen kommunikasjon, og gi barna informasjon om hva som skjer med den syke. Samtidig er det viktig at de får opprettholde en så normal hverdag som mulig, med skole og fritidsaktiviteter.
– Barn og unge som opplever at det ikke er rom for å snakke om alvorlig sykdom og eventuelt død, frarøves muligheten til å sette ord på det de frykter. De kan bli gående med følelsene inni seg, uten at de klarer å sette ord på disse. Hvis dette vedvarer over tid, kan det føre til helseplager, sier Kristensen.
Sterke følelser som ikke bearbeides, kan sette seg i kroppen eller medføre psykiske reaksjoner. Tap som er ubearbeidet fra tidlig alder, kan også komme opp igjen ved senere tidspunkt i livet.
Fikk tilbake livsgnisten
I dag har Stine balanse i hverdagen, og livet er godt igjen. Hun føler at hun har funnet tilbake til styrken i seg selv. Å gå til psykiater over tid har vært til stor hjelp.
I dag går også livet i et saktere tempo. Hun hadde krevende jobber innen markedsføring. Nå har hun valgt å jobbe selvstendig og kan styre dagene sine selv. Det har gjort henne godt.
Stine jobber i dag som gestaltcoach, og driver firmaet Bevissthetscoach. Hun jobber blant annet med å forebygge utbrenthet, og driver med veiledning og kurs. 47-åringen ønsker å fortelle sin historie i håp om å hjelpe andre.
– Her i Norge er veldig mange opptatt av å holde på fasaden. Men det er så viktig å snakke om de sårbare tingene. Og har du vært gjennom et traume, skal du ikke bære på de vonde følelsene alene! Å vise sårbarhet er en styrke, sier den engasjerte Drøbak-kvinnen.
