utbrenthet
«Du ser ikke ut til å ha det så bra», kommenterte en kollega. Det stemte. Nina klarte knapt å stå på bena
I fire måneder satt Nina Aarhus (51) hjemme og stirret ut i luften. Kroppen kollapset og nektet å samarbeide.
– Den første tiden etter at kroppen kollapset, er som visket ut av minnet. I lang tid satt jeg i en stol og stirret ut i luften. Kroppen samarbeidet ikke med viljen. Det var skremmende å oppleve, sier Nina Aarhus.
Det tok imidlertid lang tid før hun skjønte alvoret. I lang tid hadde Nina tenkt at hun stresset for mye. Hun forsøkte hele tiden å rekke over mer enn hun hadde kapasitet til. Som miljøarbeider for multihandikappede ga jobben både tunge løft og sterke møter med menneskeskjebner, noe hun elsket.
Kroppen nektet å lystre
Hjemme hadde hun mann og to sønner, som hun også ønsket å sette av godt med tid sammen med. De var heldige å ha det veldig bra sammen, hun og Tor Arne (56), kjernekaren hun fant kjærligheten med allerede som 16-åring.
Les også: Dette bør du vite om parainfluensa
«Ta deg selv i nakken», pleide Nina å formane seg selv. For ryggen, nakken og skuldrene verket. Hun var konstant sliten, men ville ikke at barna skulle ha en mor som klaget eller ikke orket å delta på aktiviteter. Heller ikke til ektemannen nevnte hun smertene.
I februar 2012 sa kroppen stopp. Nina var 42 år og våknet med følelsen av å være 90. Hun var svimmel og fikk ikke kontakt med sin egen kropp. Til og med tærne nektet å røre på seg.
«Har jeg fått slag?» var det første hun tenkte. Frykten snørte halsen sammen.
Syk og utbrent av stress
Heller ikke nå sa Nina noe til guttene sine. Hun ble liggende i sengen til de hadde forlatt huset. De visste hun hadde senvakt og reagerte ikke på at hun ikke sto opp.
Flere timer senere var det jernviljen hennes som fikk henne til jobben.
«Du ser ikke ut til å ha det så bra», kommenterte en kollega.
Det stemte. Hun klarte knapt å stå på bena.
«Vi prater ofte om stress som noe negativt, men det er faktisk bra at vi har evnen tilå bli stresset. Det gjør at kroppen forbereder seg på det ekstra arbeidet en krevende situasjon vil gi. Slik kan vi yte mer når det trengs », opplyser NHI.no.
Les også: Thea (5) kunne dunke hodet opptil 50 ganger om dagen for å få mammas oppmerksomhet
«Stress innebærer at vi skjerper oss. I seg selv gjør det oss ikke syke, men blir det for intenst og pågår over lang tid, kan det medføre helseproblemer.
Psykologisk stress kan oppstå når du føler at omgivelsene forventer eller krever mer enn du har kapasitet til, eller av en dramatisk opplevelse. En stressende hendelse kan utvikle fysisk sykdom, fordi negative følelser påvirker biologiske prosesser eller adferdsmønster, som igjen øker risikoen for sykdom» .
Nina fortsatte å presse seg selv om hun følte seg sliten og hadde smerter, noe som førte til at hun ble utsatt for kronisk stress. Dette anses å være den sterkeste stressfaktoren, som påvirker vår sårbarhet for sykdom.
Kroppen nektet å lystre
Nina er laget slik at hun elsker å hjelpe andre. Derfor tok hun på seg ekstravakter, selv om kroppen skrek etter hjelp. Slik humpet årene av gårde. Egne plager ble nedprioritert, og hun ble stadig mer stresset. Nina kjørte på som best hun kunne. Til slutt nektet kroppen å lystre.
Hun ringte til den eldste sønnen, som nettopp hadde fått førerkort, og ba om å bli hentet. Han måtte leie henne inn i bilen og følge henne i seng. Fastlegen ble kontaktet.
«Du er utbrent!» slo han fast. Hun fikk senere konstatert både fibromyalgi, kroniske muskelsmerter over tid og krystallsyke – en tilstand som gir kraftige anfall av svimmelhet.
Det kjentes som at alt gikk i sakte film og snurret. Om hun prøvde å lese, fløt bokstavene over i hverandre. Absolutt alt ble et ork. Hun var totalt utmattet.
Utviklet panikkangst
Panikkangst ble plutselig en del av tilværelsen.
– Det minnet om hjerteinfarkt. En intens følelse av frykt. Hjertet dundret og pusten snørte seg sammen. Jeg følte meg kvalm og nummen. Tanken på å skulle ha det sånn resten av livet var ikke til å holde ut. Jeg ble deprimert.
Nina ble sykmeldt i lengre perioder over flere år. Hun begynte å gå til en psykiatrisk sykepleier. Det ga henne muligheten til å forstå hva som skjulte seg under stresset.
– Du har sikkert hørt det før, at kroppen husker det vi helst vil glemme, sier hun og nøler med å sette ord på det som følger.
Det er nytt for Nina å prate om det som skjedde i 1982.
– Jeg var 12 år da storebroren min tok livet sitt. Jeg ble vitne til hva han hadde tenkt.
«Vær så snill å forstå, Nina. Jeg orker ikke mer!» sa han og løp fra meg.
Og så skjedde det.
– Det har vært et forferdelig tungt minne å leve med. På den tiden pratet ingen om hva som hadde skjedd, men jeg tenkte ofte: «Hvorfor klarte jeg ikke å stoppe ham?»
Lukter og lyder kunne utløse minnet, men hun bar den psykiske smerten i stillhet.
– Den forplantet seg raskt i kroppen, men jeg gjorde ingenting for å lytte til det.
I dag er hun overbevist om at kroppen skrek etter å bli tatt bedre vare på.
– Det betydde at jeg måtte lære den å kjenne bedre, både psykisk og fysisk. Å miste broren min var for meg hva som utløste stresset i kroppen, et stress som farlig lenge ble ignorert.
Turgåing mot utbrenthet
Foruten samtalene med den psykiatriske sykepleieren, som hjalp Nina å åpne opp og løsne opp en del knuter i kroppen, var det naturen som fikk henne opp av stolen.
– Ute var det blitt vakker vår. Solen skinte forlokkende. Inne satt jeg, tung og dyster. Jeg ville ikke ha det sånn. Jeg ville ikke være sånn.
Når mannen dro på jobb og ungene på skolen, søkte hun seg ut og til skogs.
– Straks jeg kom over dørstokkmila, var jeg omkranset av natur. Jeg startet med å gå en bitte liten tur. Det føltes som en stor seier. Dagen etter gikk jeg ut igjen.
Turene ble gradvis lengre, og Nina begynte å knipse bilder av hva hun opplevde i naturen.
– Jeg delte dem på sosiale medier og fikk til min overraskelse mange gode tilbakemeldinger. Folk skrev at de fikk lyst til å gå tur.
Dermed fikk hun en ny hobby.
– At bildene mine blir satt pris på, gjør meg så glad. «Du inspirerer», skriver folk. Det er målet mitt, at også andre skal finne glede i naturen.
Nylig gjennomførte hun den berømte «dronningruta», en 15 kilometer rundtur mellom de historiske fiskeværene Stø og Nyksund i Vesterålen.
– Enkelte partier var utfordrende høydemessig, men foruten gnagsår gikk det veldig bra. Du verden for en storslagen naturopplevelse! Vi var seks turvenninner, «dronninger» kalte vi oss. Tross alt gikk vi i dronning Sonjas fotspor.
Å forebygge stress vil ikke nødvendigvis si å unngå stressende opplevelser. Det er kanskje hverken mulig eller ønskelig. Likevel er det noen ting man kan gjøre.
• Bearbeid negative følelser: Gi deg selv tid til å sørge.
• Be om hjelp dersom dette kan lette situasjonen.
• Si fra hvis forventningene fra omgivelsene er altfor store.
• Tenk positivt og løsningsorientert.
• Sett ned tempoet og fir på kravene der det er mulig.
• Ta kontroll over situasjonen. Vit at mestring reduserer stress.
• Søk medisinsk hjelp om nødvendig.
• Si fra til din nærmeste leder dersom du opplever jobbsituasjonen som uhåndterlig.
• Bruk pauser, ferier og helger til å hvile og gjøre ting som gir avveksling og påfyll.
• Ta en «timeout» for å hvile skikkelig ut.
Kilde: NHI.no
Går tur året rundt
Året rundt er hun ute på sin daglige tur. Dårlig vær stopper henne aldri.
– Jeg er ute i all slags vær. Kroppen spiller mer på lag nå, selv om jeg fremdeles kan få panikkangst. Da vet jeg hvordan jeg skal takle den. Jeg setter meg ned og puster dypt.
Fibromyalgien er heller ikke borte, men takket være regelmessig aktivitet er den håndterlig.
Hun er tilbake i 60 prosent jobb som miljøarbeider med ansvar for psykisk utviklingshemmede.
– Det betyr mye for meg. At kroppen kollapset, har lært meg hvor viktig det er å tolke de signalene den gir. De er viktige veivisere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad nr 43 2021
