frivilligheten reddet Lars (28) bort fra rusen
12 år gammel begynner Lars å selge piller på skolen. Derfra går det bratt nedover. Helt til han én dag tar sitt livs viktigste telefon
Allerede som 15-åring var mobbeofferet Lars sentral i dopmiljøet i Tønsberg. Når folk begynte å dø rundt ham, visste Lars hva han måtte gjøre for å overleve. Og det var kun én person som kunne redde ham.
– Mamma! Jeg ringte mamma. Jeg husker det som om det var i går, og det skal litt til med så mye syre, hasj og annet stoff jeg har kjørt i meg for å takle livet … Jeg har gått på alt fra jeg var 12. Alt unntatt heroin, forteller Lars Jensen i en salig blanding av galgenhumor og alvor da vi treffer ham hjemme i eneboligen med striglet plen, to biler i oppkjørselen og stakittgjerde mot de andre like pene eneboligene i boligfeltet på Høyjord i Vestfold.
Det lå absolutt ikke i kortene at 28-åringen skulle bli en familiemann med forlovede og datter i et eget pent møblert hjem. Rett før han tok den viktigste telefonen i sitt liv, den hjem til moren, var alle han kjente, enten kriminelle, i fengsel, døde eller nesten døde. Inkludert ham selv. Og han var knapt fylt 20.
– Jeg kjente at om jeg ikke hoppet av da, så ville jeg ikke leve særlig mye lengre …
– «Mamma! Kan jeg komme hjem og bo hos deg?» spurte jeg på telefon, og hun svarte at hun sto der med åpen dør og åpne armer. Jeg pakket en bag med alt jeg eide; en Playstation og noen få klesplagg. Jeg hadde en blå stol og en Ikea-kommode som vi hentet siden. Hjemme hos mamma kom jeg bort fra det destruktive miljøet og fikk etter hvert livet tilbake, forteller Lars.
Siden har han brukt livet på å hjelpe ungdommer bort fra rus og inn i skogen og med sunne fritidsinteresser. Han møter dem slik han selv skulle ønske han hadde blitt møtt.
Vanskelig oppvekst med ADHD
Minstemannen i søskenflokken på tre, Lars, blir under oppveksten i Horten ikke møtt noe særlig godt noe sted hvor han skal passe inn i grupper. Han er en villstyring som er høyt og lavt hele tiden. Møtte han for eksempel noen med øredobber i barnehagen, rev han dem begeistret av.
Følelsene er store, både de gode og de mindre gode. Hjemme river han tapetet av veggene og biter hull i putene når han blir sint. Og det blir han ofte. Veldig ofte.
Når han begynner på skolen, synes mange av de andre elevene at det er morsomt å få ham sint. Han blir gutten andre elsker å tirre, og gutten det er lett å skylde på. Gjennom hele barne- og ungdomsskolen blir Lars mobbet.
Åtte år gammel får han diagnosen ADHD og blir medisinert, uten annen virkning enn at den normalvektige guttungen går ned 16 kilo.
Mamma er svært bekymret og har mange kamper for å få ham tilbake til forsvarlig vekt. Hun er tryggheten og ankeret i sønnens ellers vanskelige, utfordrende og utrygge oppvekst. Lars er innom både Barnevernet og Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP).
Men han husker gode opplevelser også, som fisketurer på hytta med far og turer og hyttebygging i
skogen sammen med den eneste vennen som alltid ville være sammen med ham, Kristoffer Robin.
Bundet og pisket i skogen
Skolen blir et mareritt for Lars. Han klarer ikke å sitte stille, og i femte klasse bygger lærerne en skillevegg av papp rundt ham på bakerste pult for å få mer fred. Det resulterer i at Lars setter fyr på alt.
Noen eldre gutter er svært stygge med ham. En dag spør de om han vil være med ut i skogen og leke. Lars, som ikke har så mange venner, blir glad og går med. Der ute i skogen bak skolen blir han bundet til et tre og pisket til blods med brukne grener.
Guttegjengen forlater ham der alene da det ringer inn. Lars prøver å komme seg løs, men det er umulig. Etter en halv time kommer en elev forbi og hjelper ham forferdet løs. Lars løper hjem til moren, som tar ham med tilbake til skolen og forlanger en forklaring.
Guttegjengen tilstår piskingen, men Lars bare smiler tappert og sier: «Kan vi ikke bare være venner, da?»
«Alkoholikeren»
12 år gammel begynner Lars å selge Ritalin-tablettene han får for ADHD til eldre elever. Det gir ham litt status, og de begynner å ta ham med på fest. De synes det er morsomt å skjenke ham alkohol. Lars er stolt over å få lov til å være med.
13 år gammel prøver han hasj. Han synes det er fantastisk. For første gang klarer han å være fokusert og ha én tanke i hodet om gangen istedenfor det vanlige tankekjøret. Fra da av går han ofte alene ut i skogen og røyker hasj for å bli rolig. Dette er også året han gråter sin siste tåre noensinne. Det hjelper jo ikke noe uansett …
Siste året på ungdomsskolen blir han flyttet til Son seilerskole, hvor de er ute og seiler tre dager i uken. Det blir det beste skoleåret i Lars sitt liv.
At han kommer seg gjennom videregående, sier han selv er uforståelig. Han drikker alkohol eller røyker hasj hver eneste dag. De andre elevene kaller ham bare for «alkoholikeren».
Nå begynner han også å trenge sterkere stoffer for å oppnå ønsket effekt. Han starter med amfetamin og fortsetter med alt unntatt heroin.
For å finansiere forbruket jobber han som telefonselger for et energifirma og må også selge stoff selv. Alt fra skoleelever til advokater i dress kommer hjem til ham i kollektivet han deler med andre rusmisbrukere, for å handle. Lars føler seg som kongen på haugen.
Reddet av friluftsliv
Den før så hyperaktive gutten blir nå sittende mest stille i sofaen og ruse seg, trøstespise og game. Vekten går opp til hele 130 kilo, og det er vondt å bøye seg for å knyte skoene.
En dag i 2012 kommer barndomsvennen Kristoffer Robin på besøk. Han vil ha med seg Lars ut i skogen igjen og spør om de ikke skal bli frivillige og starte en lokal turgruppe for ungdom i Den Norsk Turistforeningen (DNT) i Horten. Det vil Lars, han husker den gode følelsen turer i skogen ga ham i barndommen.
Sammen bygger de opp en aktiv turgruppe. Dette gir Lars et nytt fokus, venner i et sunt og aktivt miljø, og den unge hardbarka narkomane, snart myndige gutten, klarer å kutte ut rusen. Vekten begynner også å gå nedover.
Havner på ruskjøret igjen
To år senere blir rus-suget for stort. Lars sprekker. Skikkelig.
Han havner på kjøret i sitt gamle miljø. Han bruker opp alle BSU-sparepengene sine og setter seg i narkogjeld.
Mamma er svært bekymret uten å vite hvor ille ute gutten hennes faktisk er. Han blir en mester til å juge, og hun tror hun hjelper ham ved å stadig gi etter når han tigger penger.
Han flytter flere ganger, og for hver gang lar han ting stå igjen, slik at det bare kastes. Til slutt eier han nesten ingenting.
I 2015, året han fyller 20, er han en kjent narkoman og dealer i Tønsberg. Det er en sliten, tykk og herjet ung mann han ser i speilet. Og en dag er det nok.
Lars vet at om han ikke slutter nå, kommer det til å ende forferdelig galt, slik han ser det gjør med altfor mange rundt seg.
Det er da han ringer mamma og spør om å få komme hjem til henne igjen og bo der. Han vil ut av rushelvete.
Hjelper de vanskeligste
Mamma Bente Lill Sørensen (62) tar godt imot yngstesønnen sin og hjelper ham så godt hun kan med motivasjonen og et sunt kosthold. Lars tar grep og avtaler å levere urinprøver jevnlig til legen sin i 13 måneder, samt sykle og trene hver dag. Sakte, men sikkert får han kontroll over livet sitt igjen og blir rusfri.
Hva skal han gjøre nå? Han har lyst til å hjelpe andre unge som er der han selv en gang var. Mamma kjører ham til en ungdomsskole i nærheten hvor han har avtalt et møte med rektoren.
«Hei, jeg heter Lars og vil jobbe med de vanskeligste elevene dine», sier han.
Han får lov til å prøve. Det går så bra at han får jobb som assistent og etter hvert lærlingplass som barne- og ungdomsarbeider.
For å få til det må han ta opp mange av fagene fra videregående, noe han klarer med glans. Han tar med ungdommene ut på turer og forteller dem om livet sitt. De hører vantro på historien hans, og Lars ser at håpet med tanke på deres egen situasjon stiger i øynene på «verstingene». De går fra å lage bråk og aldri kunne sitte stille til å oppføre seg eksemplarisk og følge med i timene.
Skolen er så fornøyd med Lars, og han med dem, at han blir der i fem år.
Engasjert frivillig
Mot slutten av 2016 er Lars også tilbake i normalvekt, 40 kilo lettere! Han starter som frivillig opp en egen fritidsklubb for ungdom, Garasjen, i kulturhuset på Ramnes. Hit kommer ungdom med sine egne prosjekter, mekker og er sosiale.
Lars vet at å få drive med noe man er interessert i sammen med andre, er utrolig viktig for å holde ungdommen borte fra rus. I dag drives fritidsklubben av ungdommene selv, men Lars er formann, holder møter og trekker i tråder.
2016 er også året han starter opp som frivillig leder av DNT lokallag i Tønsberg. Her hjelper han enda flere å finne gleden ved friluftsliv, og han bruker sin egen historie som motivasjon for andre som sliter i livet.
Året etter gjør han det samme i DNT Ung Horten, samt blir frivillig leder i førstehjelp- og friluftsliv i sin lokale Røde Kors-forening. Et par år senere er han både frivillig koordinator samme sted og betalt kursleder i DNT.
Midt i alt dette frivillige arbeidet, utdannelsen og arbeidet på ungdomsskolen blir Lars også fosterfar for en 15 år gammel slektning som sliter. Selv om Lars selv bare er 22, blir han godkjent av barnevernet, som han samarbeider med det året ungdommen bor hos ham.
Takknemlig familiefar
Høyjord, Vestfold, våren 2023:
– Pappa! Kan vi gå på tur nå? Ikke pusse tennene ennå! roper lille Thea (2), med et skøyeraktig smil som når de store, vakre øynene.
Pappa Lars løfter henne opp med sterke, veltrente armer og kaster datteren opp i luften så hun hviner av fryd. Så ofte den lille familien kan, drar de ut på små og store turer sammen.
Forloveden til Lars, Mathilde HeideJohannessen (28), vet samtidig at hun har en mann som må få bruke mye av all energien sin på å hjelpe andre. Det har blitt både hans egen og mange andres redning. Han er fortsatt dårlig på å sitte stille og får uten problemer minst 15 000 skritt hver dag. Men nå bruker han energien til noe positivt!
I tillegg til å være frivillig for ungdommene i Garasjen og jobbe som tur- og kursleder i DNT, jobber Lars i dag innen omsorg i kommunen. Han holder også på med å bygge opp forskjellige aktivitetstilbud til ungdom med spesielle behov og en skole for ungdom som sitter på barnevernsinstitusjon.
– Det er helt fantastisk hvordan livet mitt nå har blitt! Jeg har egen familie, og jeg får lov til å hjelpe andre til et bedre liv hver eneste dag. Det er det som driver meg. Hvem skulle tro det om gutten alle så på som en håpløs bråkmaker, og som måtte gjemme seg alene i skogen og røyke hasj for å bli rolig, sier Lars stille, før han tar Thea under armen, løper på badet, og har en tannpuss-stund med latterkuler, høylytt sang og varme smil til datteren som bare en pappa som har det bra, kan gi.
