ny karriere
Monicas jobb føltes meningsløs etter at tragedien rammet. Da tok hun et uvanlig karrierevalg
– Jeg har egentlig alltid vært redd for døden, sier Monica (42). Men da et lite hjerte brått sluttet å slå, ble døden en sentral del av hverdagen hennes.
– Milano var en helt ferdig baby da vi mistet ham i uke 40. Graviditeten hadde forløpt helt som normalt, så det kom som et sjokk. Hjertet hans sluttet plutselig å slå, og vi fikk aldri vite hva som egentlig skjedde med gutten vår.
– Det står fremdeles igjen som et stort spørsmålstegn, sier Monica Wathne (42) om det traumatiske som rammet henne og mannen Richard (49) sommeren 2019.
De hadde sønnen Aksel fra før, og det gjorde at de to klarte å fokusere på veien videre.
Han var bare fire år og trengte dem, så de hadde ikke annet valg enn å stå opp hver morgen og være der for ham.
Monicas to voksne barn hadde allerede flyttet hjemmefra.
– At vi måtte stå opp med Aksel og følge ham opp hver dag, var redningen. Vi hadde ikke annet valg enn
å ta oss av barnet vårt, og på den måten fikk vi tankene over på noe annet.
Ville hjelpe mennesker i sorg
▶ Det er ingen krav til formell utdanning, men du
må være flink til å kommunisere, og det er viktig med empatiske evner.
▶ Vanlige arbeidsoppgaver for gravferdskonsulenten er å sende inn meldinger om dødsfall til rette instanser, organisere det de etterlatte føler de trenger hjelp til i forbindelse med gravferden, stell og nedlegg av den døde, ha ansvar for pynting og gjennomføring av seremonier og kjøre bårebilen.
Kilde: Utdanning.no
I denne perioden møtte hun Pia Cyren, som driver begravelsesbyrået Den siste reisen.
De ble gode venninner, og Pia fortalte om jobbhverdagen sin.
Monica syntes det hørtes spennende ut og kjente på at hun hadde behov for endring i livet sitt.
Hun hadde tidligere jobbet innen fiskerinæringen, som prosessoperatør i Bremnes Seashore, men etter at hun mistet Milano, fikk hun et ønske om å jobbe med noe helt annet.
– Jeg syntes gravferd virket spennende. Og jeg ønsket å kunne hjelpe mennesker i sorg, forteller hun og legger til:
– Men hadde du spurt meg om dette for ti år siden, hadde døden vært et ikke-tema. Jeg har egentlig alltid vært redd for døden og har snudd på gaten om jeg har sett et dødt dyr liggende.
Les også: Elin endret seg i 12-årsalderen. Det skulle prege henne og familien for alltid
Meningsfullt arbeid
Det er ingen krav til formell utdanning for å bli gravferdskonsulent.
Men det er en fordel å kjenne folk, og du bør ha et byrå som er villig til å lære deg opp. Monica fikk tilbud om opplæring på venninnens begravelsesbyrå i Oslo, men da ble det en kabal som skulle gå opp med tanke på å måtte pendle hjem i helgene.
Etter en ringerunde fikk hun napp hos Ølen begravelsesbyrå. Hun er også daglig leder i Gravferdshjelpen Sunnhordland.
– Dette er den desidert mest meningsfulle jobben jeg har hatt. Den er veldig variert. Det er bare en liten del av jobben som omhandler døde mennesker. Det er mest levende mennesker vi jobber med. Mye handler om å ha samtaler med pårørende og organisere begravelsen.
Setter livet i perspektiv
I løpet av en arbeidsdag kan hun få en telefon fra det lokale sykehuset eller sykehjemmet om at en av deres har gått bort. Monica og en kollega reiser da til det aktuelle stedet med bårebil og kiste.
– Vi er alltid to når vi henter, fordi det er tunge løft, og det skal skje med verdighet. Vi steller den døde og tar personen med oss i bilen. Å ta i døde folk går helt fint for meg.
Hun forstår at mange sikkert synes det høres trist ut å jobbe med døden, men selv synes hun det gir mening – og det setter livet i perspektiv.
– Det er en jobb som det står stor respekt av. Det er en jobb med verdighet. Vi steller dem, kler dem pent, kan stryke dem på kinnet. Vi er de siste personene som ser den avdøde. Det er en hellig oppgave.
I dagene etter dødsfallet er det en del papirarbeid. Det er mye logistikkarbeid som skal på plass, som å ordne med dødsannonse og sanghefter.
Det skal være bilder av avdøde, gjerne fra plassen de var ekstra glad i.
– Jeg vil påstå at 80 prosent av tiden går med til å ringe til kirken, advokater, politi, solister som skal synge og å ordne minnestund. Og så er det syning. Ved syning er den avdøde stelt og som regel kledd i egne klær.
– Mitt inntrykk er at de pårørende synes det er godt å få en bekreftelse på at personen faktisk er død. Da kan de få stryke den avdøde på hånden og gi en siste klem. Det er fint å få ta avskjed på denne måten. For noen er det godt å få se og konstatere at vedkommende er død.
At hun selv har vært gjennom en sorgprosess, tenker hun kommer godt med i denne jobben. Takken hun får etter en samtale eller begravelse, opplever hun som betydningsfull.
– Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker, og jeg føler jeg befinner meg i en annen posisjon enn de som ikke har opplevd det. Å miste et barn er jo det verste man kan oppleve. Det er klart det er sårt å miste foreldre og besteforeldre også, men de har jo faktisk levd et liv. Det hadde ikke Milano.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Synd at døden er tabu
Monica synes det er synd at døden er så tabubelagt. Dette er noe folk kvier seg for
å snakke om, også med sine nærmeste.
Hun mener dette gjør døden og sorgprosessen mer komplisert enn den er, og hun håper på en endring her.
– Akkurat som fødsel er døden en naturlig del av livet. Jeg tror det er viktig at vi setter fokus på det og tør å snakke mer om døden. Byrået vårt tilbyr selvsagt vanlige begravelser, men også begravelser som ikke er strømlinjeformet.
– Visste du at du kan bli til en diamant? Og at det går an å få asken spredd i verdensrommet? Du kan selv bestemme hva slags gravstein du vil ha. Den kan være rosa med glitter, eller formet som en gitar. Du kan også ha selve begravelsen hjemme eller på hytta.
Les også: Mette og Lisbeth skulle bli «morsomme gamle damer» sammen: – Det er så brutalt
Alle dødsfall merkes
Foreløpig har ikke Monica møtt noen som har mistet et barn, men hun tenker at det er naturlig at hun er den fra begravelsesbyrået som tar hånd om familien når det skjer.
Hun forteller at hvert dødsfall går inn på henne.
– Vi er bare mennesker, vi også, så det er klart det går inn på meg. Men jeg synes det er fint å kunne hjelpe og vise at veien blir lettere mens man går. Det er helt grusomt når du står midt i det, men du vil ikke være i dyp sorg for alltid.
At hun selv har mistet et barn, er aldri noe hun forteller på jobben, men hvis det dukket opp som tema og noen hadde spurt, så ville hun ha sagt det. Hennes dyrekjøpte erfaring kan nå komme andre mennesker til gode.
– Jeg har lært at livet alltid går videre, selv etter å ha mistet et barn. Jeg verdsetter de små øyeblikkene – for man vet aldri når det er slutt.
