Trodde på mobberne:
Som 14-åring vurderte Camilla å ta sitt eget liv. Da tok hun et valg som endret alt
Camilla Gullbrekken (30) ble så vant til å høre stygge ting, at hun til slutt hatet seg selv. I voksen alder har hun fått livet sitt tilbake, takket være et valg hun tok som 14-åring.
Jeg gjør ting som er utenfor komfortsonen min hver eneste dag, sier Camilla.
Vi besøker henne i en lys og hyggelig leilighet i Oslo, med grønne planter og levende lys.
– Når jeg overlevde mobbingen, kommer jeg til å overleve alt. Selv om det høres skummelt ut, hopper jeg ut i nye utfordringer. Jeg kan takke mobberne for at jeg har blitt så modig.
Camilla deler sin historie for å gi håp til andre som blir eller har blitt mobbet. Hun har erfart at du ikke kan styre det som skjer med deg, men at du styrer hvordan du velger å håndtere det.
– Hvis du klarer å snu en negativ situasjon og bruke
det som din styrke, da klarer du alt, sier hun.
Så annerledes ut
Da hun begynte i fjerde klasse var hun allerede veldig overvektig, forteller hun.
– Jeg tenkte først ikke så mye over det selv, og kledde meg omtrent som de andre jentene. Men da guttene begynte å slenge stygge kommentarer etter meg, startet et mareritt som skulle vare i flere år.
Camilla forteller at jentene ikke var så ille, og at hun hadde venninner. Guttene derimot, slang ofte med leppa.
– Feita, stygga, hore! Ble dagligdagse bemerkninger.
Og når Camilla gikk forbi noen av guttene i gangen, hørte hun stadig.
– Jordskjelv!
Tårene renner når Camilla skal fortelle om en episode da klassen var på leirskole i syvende. Der skjedde én av mange hendelser, som skulle brenne seg fast i henne, og som hun husker som om det skulle vært i går.
– Vi lekte «flasketuten peker på» og satt i en ring på gulvet, minnes hun.
Da gutten Camilla var forelsket i skulle snurre, var oppgaven å gi den som flasketuten pekte på en klem. Camilla satt helt stille og håpet at det skulle bli henne, og det ble det. Men lykken var kortvarig.
– Æsj, det gidder jeg ikke, sa gutten.
– Jo, du må gjøre det, maste klassekameratene.
Camilla skjønte at gutten ikke ville klemme henne, så feit og stygg som hun var. Men kompisene ga seg ikke. Til slutt tok gutten capsen sin og holdt mellom kinnene deres, slik at det ikke skulle bli hudkontakt.
– Jeg følte meg så mindreverdig. Ingenting av det jeg gjorde var bra nok. Og selvfølgelig fortjente jeg ingen klem fra den kjekke gutten.
Camilla må ta en pause. Dette er vondt å snakke om, men hun tror åpenhet rundt mobbing er det som må til.
– Etter mange slike vonde opplevelser, trodde jeg på dem som snakket stygt om meg. Men det skulle bli enda verre da jeg begynte på ungdomsskolen.
På ungdomsskolen byttet de ikke bare skole, klassene ble også mikset, og Camilla mistet klassevenninnene.
– Jeg følte meg mye alene i tre år, sier hun stille.
– Det var mobberne mot meg.
Jentene sa ikke stort, men Camilla følte på annerledesheten, og hun ble ikke inkludert i aktiviteter. Jentene overså henne, og Camilla slet med å knytte vennskap.
Men én av guttene i klassen virket snill, og den fortvilte jenta trodde han var en venn. Da de skulle skrive topt fem for hvem de ville dele pult med, skrev hun derfor hans navn på første plass.
– Han klikka mentalt, og ropte ut i klasserommet at han nekta å sitte sammen med meg, forteller Camilla gråtkvalt.
– Og når den eneste personen jeg trodde var min venn i klassen også hatet meg, begynte jeg å hate meg selv også. Som 12-åring veide jeg 90 kilo, og da fortjente jeg selvsagt ingen venner.
Friminuttene var nesten det verste for Camilla. Hun hang ofte sammen med sosionomen, for å slippe å være ute med elevene. Hvis hun ikke spiste matpakken sammen med sosionomen, stengte Camilla seg inne på do.
Hun ville i hvert fall ikke spise sammen med de andre elevene, som bare ropte stygge ting til henne når hun spiste. Hun, som var så tjukk, trengte vel ikke mer mat?
Les også: Hva gjør du hvis barnet ditt blir mobbet?
De voksne visste
Bortsett fra en lærer på barneskolen, som Camilla følte seg sett av, og sosionomen hun fikk henge med, var Camilla stort sett overlatt til seg selv.
De voksne visste om mobbingen, og det ble sagt at det ikke var greit, men noe mer skjedde ikke.
– Jeg orket ofte ikke å ta skolebussen. Foreldrene mine kjørte meg stadig til skolen, slik at de skulle være sikre på at jeg møtte opp. Men det de ikke visste, var at jeg tok bussen hjem igjen. Jeg løy og sa jeg var syk minst en eller to dager hver eneste uke.
Camilla ble hengende etter faglig, hun gråt hver eneste dag og hun utviklet selvmordstanker. Hva hadde hun å leve for? I niende klasse orket hun ikke mer, hun ville gi opp.
– Jeg tenkte at enten ville jeg ta livet av meg, eller jeg måtte gjøre noe for å få slutt på mobbingen. Jeg valgte heldigvis det siste, sier Camilla.
På egenhånd begynte hun på en ekstrem slankekur. Hun spiste lite og sunt, uten veiledning fra noen, og hun jogget hver eneste dag, til og med på julaften. Det var beintøft, men da hun begynte å få resultater, ble Camilla motivert.
– På halvannet år gikk jeg ned 35 kilo, og på mitt letteste veide jeg 56 kilo. At jeg ikke utviklet spiseforstyrrelse var et under, men jeg gjorde heldigvis ikke det.
Før tiende klasse fikk Camilla streng beskjed fra skolen:
Hvis hun fortsatte å ha så mye fravær, måtte hun gå ett år ekstra på ungdomsskolen. Og selv om det var tøft, møtte hun opp hver eneste dag, for ett år til var uaktuelt.
Les også: - Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde
En ny start
Camilla valgte en videregående skole langt unna, slik at hun skulle være sikker på ikke å havne sammen med noen fra hjemstedet.
– Det ble en ny start på livet, sier Camilla.
– Som normalvektig var jeg som alle andre, og jeg ble aldri mobbet mer. Men det tok mange år før jeg skjønte hvor skadet jeg var. Selvfølelsen min var på bånn, og bare det at bilene stoppet når jeg skulle gå over veien, var kjempevanskelig. Og sto jeg i kø, lot jeg alle andre gå foran meg. De var jo så mye mer verdt.
Først da Camilla var omtrent 21 år, tenkte hun at det kanskje ikke var vanlig å ha det sånn.
Ved hjelp av en psykolog, fikk hun øvelser som satte henne langt utenfor komfortsonen. Det hjalp, men Camilla må fremdeles minne seg på at hun har like stor rett som andre til å beholde plassen i køen.
Les også: - Jeg trodde jeg var gal. Det var helt grusomt
Velger utradisjonelt
Camilla, som måtte ha ekstraundervisning blant annet i engelsk, har trosset angsten og forsert den ene utfordringen etter den andre.
Fra NTNU har hun bachelor i Afrikastudier og sosialantropologi og Master i Globalization, politics and culture – skrevet på engelsk. I en treårs periode bodde hun i India, Ghana, Japan, Vietnam og flere steder i USA, og jobbet både for FN og for Den Norske Ambassaden. Hun reiste alene og møtte alt det nye med et åpent sinn.
– Jeg er stolt av pågangsmotet mitt, for det har vært tungt og vanskelig. Men takket være all motgangen mobberne ga meg, ble jeg tidlig tvunget til å være selvstendig og løsningsorientert.
I dag er Camilla en sterk person som tør å drømme stort, og som gjennomfører. Hun motivers av «motivational quotes», tror ingenting er umulig og kaster seg ut i enhver utfordring, fordi hun vet hvor mye hun får igjen for det. Camilla har lært seg å se forbi frykten, og heller bli motivert av vinningen på den andre siden.
Hun forklarer:
– Jeg jobber fortsatt daglig med selvbildet mitt og vil alltid ha arr med meg, men arrene minner meg også på hvor langt jeg har kommet og hva jeg har oppnådd.
Dette er mobbing
– Jeg tenker at det ikke er noe objektivt skille for når fleip og tøys går over til å bli mobbing, sier Rebecka Mikkelsen, autorisert psykolog med privat praksis ved Solli klinikk på Jessheim.
Mobbing er en av hjertesakene hennes, fordi hun har fått se hva det kan gjøre med et menneske på lang sikt.
– Grensen for mbbing omhandler intensjonen til den som fleiper og tøyser, samt hvordan dette blir mottatt av den som blir fleipet om og tøyset med. En vanlig definisjon av mobbing er at det er gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en sårende måte er også mobbing, sier hun.
Les også: Forsker avliver mobbe-myte
Kan få hjelp
– Barnet kan søke hjelp hos eksempelvis helsesøster, en lærer det stoler på eller foresatte. Iblant involveres PPT, sier Mikkelsen.
– Dessverre sitter en del barn med opplevelsen av å ikke bli trodd, eller at det ikke ble noe gjort etter at det fortalte om mobbingen. Dette kan gjøre vondt verre, da det i tillegg til å bli mobbet også blir sviktet av de voksne.
Noen barn som har vært utsatt for mobbing sliter med seinvirkninger etter at selve mobbingen har opphørt.
– Mange får mye hjelp når mobbingen nettopp har blitt oppdaget, og man jobber med å stanse denne, men så forsvinner hjelpen etter det. Vansker som kan melde seg i ettertid er konsentrasjonsvansker, dårlig søvn, høy kroppslig aktivering fordi man er konstant på vakt for tegn til mobbing, og påtrengende minner eller tanker om mobbeepisoder. Barnet kan trenge hjelp til å bygge opp tilliten til andre igjen, samt få tilbake opplevelsen av selvverdi. Hvis barnet ser ut til å slite med å fungere i hverdagen etter mobbingen, så kan man kontakte fastlegen for å få en henvisning til BUP, sier psykologen.
– Noen som har vært gjennom traumatiske hendelser forteller at de kom ut av det styrket. De kan for eksempel føle at de lever mer i tråd med sine verdier, de føler mer takknemlighet enn tidligere, og at relasjoner er blitt dypere og mer meningsfylte, avslutter hun.
Forebygg mobbing
● Ha et miljø som viser tydelig at mobbing ikke tolereres.
● Ha nok voksne til stede i friminuttene.
● Foreldre bør ha god kontakt med hverandre og hverandres barn.
● Barnehager og skoler må få innvilget nok ressurser til å være i stand til å drive forebyggende arbeid mot mobbing.
● Mobbing er et overgrep. Vis både den som blir utsatt for mobbingen og foreldrene at skolen/barnehagen tar dette på alvor.
● Lag en intervensjonsplan og følg den opp.
● Ikke bruk konfliktløsningsmetoder i mobbesaker. Den som mobber og den som blir mobbet er ikke i jevnbyrdige roller.
● Man må i den første perioden sørge for å gjøre skolen eller barnehagen til et trygt sted for barnet igjen.
● Man må heller ikke glemme at barnet som utøver mobbing også kan ha utfordringer som det trenger hjelp med å ta tak i.
● Den voksne som markerer for de(n) som mobber må være både bestemt og varm.
Kilde: Psykolog Rebecka Mikkelsen
Denne saken ble første gang publisert 04/05 2020.
