Heidi Linde om morens død
Mammas siste dager: – De mest smertefulle månedene i mitt liv
Mot slutten av morens liv flyttet Heidi (50) og søsteren hjem for å avlaste faren.
Å bli invitert på kjøkkenet til folk er spennende. Et vindu inn til dem som bor der. Spesielt når det ikke er striglet, slik som i det lune hjemmet til Heidi Linde (50) på Korsvoll i Oslo.
– Som du ser, setter vi spor etter oss, sier hun humoristisk med et nikk mot smulene på benken og pålegget som ligger fremme. Noen har hatt det travelt til frokost.
De er en aktiv familie med rom nok til å utfolde seg.
Det er ennå tidlig på morgenen, men far i huset har reist på jobben som journalist i Aftenposten, og Jenny (9) og Simon (17) på skolen. Leo (17) er heldig å ha en fridag og sover i tredje etasje i rekkehuset.
Tvillingene går på forskjellige videregående skoler.
Kjærligheten lever videre
– Det føles fortsatt litt rart å invitere journalister hjem, innrømmer den sympatiske forfatteren.
– Jeg prøver å senke skuldrene.
Hun begynner å le, og deler hva hun tenker på:
– Hvis mamma hadde levd, ville hun trolig ha kommet i forkant av intervjuet og «tatt over et tak». Jeg vil tippe at hun også hadde laget et dusin middager og frosset dem ned. Mamma var et arbeidsjern og veldig omsorgsfull.
Vi skal prate mer om moren, Inger, som i 2020 fikk diagnosen kreft i bukspyttkjertelen.
– Fem måneder senere døde hun, 76 år gammel, men kjærligheten mamma ga oss, lever videre.
Mot slutten av morens liv flyttet Heidi og den to år eldre søsteren, Ellen, inn i barndomshjemmet på Kongsvinger. Der avlastet de faren Olav (80) med omsorgsoppgavene og tok en samlet avskjed med et høyt elsket menneske.
– Det er de mest smertefulle månedene i mitt liv, men også en utrolig nær og kjærlighetsfull opplevelse, sier Heidi tankefull.
Les også: Siv og Robert opplevde marerittet. Det er fortsatt tungt å snakke om
Levde tett på
De fikk låne sykeseng fra hjelpemiddelsentralen, og faren til Heidi demonterte ektesengen og kjøpte en enkeltseng, slik at han kunne sove ved siden av sin kone gjennom 53 år.
– Ved at mamma fikk mulighet til å dø hjemme, fikk vi også mulighet til å leve tett rundt henne helt til det aller siste. Hver dag kjente vi på båndet mellom oss, som vokste seg enda sterkere. Det fylte oss med kraft til å møte sorgen, og for mamma til slutt å gi slipp.
– Det fikk meg også til å tenke: «Hvordan ville en slik krevende situasjon ha vært uten et så fint bånd som vårt?» For eksempel hvis det var uvennskap eller hvis ett av søsknene stilte opp og bidro mer enn de andre med omsorgen. Det ga meg ideen til Strak arm, en roman om tre svært ulike voksne søsken som må stå sammen når faren deres blir alvorlig syk.
Boken ble sluppet i juni. Ifølge Dagsavisens anmelder har Heidi «falkeblikk på norsk familieliv».
Stolt av mamma
På kjøkkenet hos Linde er langveggen rikt dekorert med familiebilder.
Hun peker mot et av dem, som viser en smilende, ung dame i politiuniform.
– Det er mamma. Da hun gikk ut av Politihøgskolen i 1966, var de kun to kvinner i kullet. Mamma var en pioner – på mer enn ett vis. Hun ble den første kvinnelige lensmannen i sin skogkledde fødeby, Kongsvinger. Jeg vokste opp med en mor som jeg var veldig stolt av.
Det var 148 menn i morens kull.
– Den av dem som kapret henne, var en sindig, kjekk sogning, pappa. Sammen ga de søsteren min og meg det beste tenkelige utgangspunktet i livet. Vi vokste opp med rause og støttende foreldre som ga oss friheten til selv å velge våre veier i livet, og innenfor gåavstand bodde de snilleste besteforeldre. De andre besteforeldrene våre var bosatt i Vik i Sogn, men selv om de var fysisk langt unna, var vi svært nær hverandre, og vi møttes vi flere ganger i året. Vi kunne ikke ha vært mer heldige, sier hun takknemlig.
Heidi er kjent for å skrive så det suser om familierelasjoner. I bøkene hennes finner de fleste av oss noe gjenkjennelig. I den nye romanen møter du tre søsken på dødsleiet til en alkoholisert far. Det er lenge siden de har sett både ham og hverandre.
– Hos oss var det ingen søskenkrangel, men jeg forstår at det kan skje. Å vise omsorg så vel som å rydde opp i et dødsbo krever mye av en. Og selv innad i en familie er reaksjonsmønstrene ulike. Søsken har sjelden det samme forholdet til foreldrene, på godt og vondt, og de har ofte forskjellige roller i familien.
Selv stilte hun i motsetning til sin søster med praktisk erfaring innen omsorg.
– Under studietiden, både i Bergen og på Lillehammer, var jeg pleiemedarbeider på flere ulike sykehjem. Jeg må innrømme at visse oppgaver var mer «delikate» enn forventet, røper hun med glimt i øynene.
Les også: (+) Leserne forteller: Bare én måned etter mamma døde, gjorde pappa noe jeg aldri kommer til å tilgi
Forfatter-forbildet
I romanen Strak arm utspiller flere av konfrontasjonene seg på sykehuset hvor faren ligger i koma. De voksne barna hans er vekselvis uforskammede, bakfulle og hysteriske, både mot hverandre og de ansatte. Slagene fortsetter i farens forsøplede leilighet. Der finner de etterlatte papirer, og et nytt mysterium rulles ut.
Av anmeldere har Heidi som forfatter blitt kalt en norsk Nick Hornby, en Jonathan Franzen og en kvinnelig Lars Saabye Christensen. Det begeistrer mest å bli sammenlignet med sistnevnte.
– I tenårene var han helt klart min absolutte favorittforfatter, forteller hun.
– En gang møtte jeg ham, det vil si – jeg sto i kø for å få autografen hans i en bok. Da jeg endelig sto foran ham, spurte Saabye Christensen: «Hvem skal jeg dedisere den til?». «Heidi», stammet jeg og rødmet. Til min overraskelse farget også rødmen hans ansikt.
Kanskje fordi den unge jenta så å si var stum av beundring?
I 2015 ble de begge nominert til Bokhandlerprisen.
– Ingen av oss vant, men for meg var det nok å bli nominert sammen med mitt forbilde.
Heller ikke den gangen lot det seg gjøre å slå av en prat.
Ulik måte å takle døden på
Anmelderne har stort sett vært sjenerøse med Heidi, som er utdannet manusforfatter fra den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun har også tatt forfatterstudiet i Bø.
Heidi debuterte med barneboken Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen Under bordet. Siden har hun skrevet bøker for både barn og voksne.
– At mamma som pensjonist ble alvorlig syk, fikk meg til å reflektere over hvordan samfunnet forholder seg til eldre, og hvordan familier takler dødsfall på ulike vis, henter hun oss tilbake til et tidsaktuelt tema.
– Kanskje romanen min kan få i gang en debatt om ulike typer av omsorg? sier hun håpefull.
Heidi ser på klokken.
– Hvor lang tid trenger dere til fotografering? spør hun.
– Jeg bør nok skyve på et Zoom-møte med Filmskolen. Ved siden av å skrive bøker underviser jeg litt på Lillehammer.
– Hva synes dere om å ha med Leo på noen bilder? Han sa det var greit å vekke ham.
Sønnen er rask på labben. Blid og imøtekommende legger han armene rundt moren, og begge ler naturlig mot kamera.
Les også: Siden Dina (18) var åtte år, har mamma vært fanget i sitt eget hjem: – Av og til er jeg veldig redd
Omsorgsfull
– Jeg er veldig stolt av mamma, forteller den medieinteresserte unggutten.
Han roser moren slik hun nettopp har rost sin. Vi nevner det for ham.
– Mormor, ja, hun var veldig snill – og spesiell. Hun satt sjelden stille. «Smågutta» kalte hun oss tvillingene og gikk helhjertet inn for å dulle med oss barnebarna.
– Datteren vår Jenny har energien til mormor, nevner Heidi.
– I motsetning til meg er hun også en strikker. Mamma var kjent for å strikke Marius-gensere. Hvis du hadde vært snill mot en i flokken hennes, fikk du gjerne en genser i gave, smiler hun.
– I begravelsen til mamma stilte mange opp kledd i genserne hun hadde strikket til dem.
Moren evnet også å fange opp når noen hadde behov for ekstra omsorg.
– Da tullet hun oss gjerne inn i et pledd, husker Heidi.
En omtanke hun kjenner igjen i barna sine.
– Nylig kom Jenny med et pledd til meg, forteller hun – litt «tykkere» i stemmen.
– Hun forsto nok at jeg var sliten etter en hektisk innspurt med boken.
Smilet som lyser opp Heidis ansikt, er veldig likt den unge damens i politiuniform.
Skøyeraktig avslører hun til slutt en forskjell mellom moren og hennes egen datter.
– Mens mamma overhodet ikke krevde noe av andre, hun insisterte til og med å tømme søppelbøttene på lensmannskontoret selv, hender det at min kjære datter viser andre takter. Når Jenny roper «kongestol», bør tvillingene våre reagere kjapt. Det betyr at hun vil bæres på gullstol – som en prinsesse. Den jenta vet å snurre sine snille brødre rundt lillefingeren!
