SLET MED PTSD OG MØRKE TANKER:

Nicholas ga seg selv 304 dager igjen å leve. Så skjedde noe fantastisk

Nicholas vil gjøre slutt på alt, men går med på å ta én siste middag med mor. Etter det starter nedtellingen. Nicholas gir seg selv 304 dager igjen å leve.

<b>BESTEVENNEN:</b> Hunden pleier å ligge ved siden av ham i sengen med den våte snuten mot inn halsen hans. Om morgenen trykker han poten mot Nicholas sitt bryst og med bedende blikk sier «skal vi gå ut en tur?» 
BESTEVENNEN: Hunden pleier å ligge ved siden av ham i sengen med den våte snuten mot inn halsen hans. Om morgenen trykker han poten mot Nicholas sitt bryst og med bedende blikk sier «skal vi gå ut en tur?»  Foto: Bjørn Moholdt
Først publisert Sist oppdatert

RENA 2014:

Nicholas Heimdal Dreyer har ikke sovet på fem–seks dager. Den 24 år unge veteranen vet at om han sovner, vil han våkne sammenkrøket og svett av angst. Minnene om hva han har sett og opplevd som soldat i Afghanistan flimrer som en skrekkfilm for hans indre øye.

Denne vårdagen har han nettopp kommet hjem fra en stressmestringstime, men føler ikke at det hjelper. Han orker ikke mer.

Selv om det ennå er rester av snø på bakken i Hedmark, tusler han ut i skogen kledd i bare T-skjorte og joggebukse. Den 1,92 meter høye og veltrente mannen har sett seg ut en plass.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helse kan nås på 116123. Røde Kors kan ringes på 80033321. Kirkens SOS: 22400040. Og du kan nå Veteranforbundet SIOPS på 22695600.

Mens han for andre gang vurderer å ende livet sitt, slår det ham at «noen må ta seg av Bulljo», hans kloke Stafford-shire bull terrier. Hunden som pleier å ligge ved siden av ham i sengen med den våte snuten mot inn halsen hans, og som om morgenen trykker poten mot Nicholas sitt bryst og med bedende blikk sier «skal vi gå ut en tur?»

Kjærligheten til Bulljo får ham til å gå tilbake til kollektivet han deler med venner for å ringe til moren og be henne passe på den firebente. Hun vet at sønnen sliter med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). En lidelse som kan ramme mennesker som har vært involvert i eller vitne til én eller flere livstruende eller svært traumatiske hendelser. Hun spør om de kan møtes.

* Sterke minner om den traumatiske hendelsen, at du gjenopplever den. Ofte gjennom mareritt

* Kroppen er i stadig alarmberedskap, anspent eller nervøs

* Du unngår alt og alle som minner om hendelsen

* Du vil ikke prate om det som skjedde

* Irritabilitet og sinne

* Isolasjon

* Lav selvfølelse

* Svimmelhet, kvalme, hodepine, hjertebank, nedsatt konsentrasjon og søvnvansker

Nicholas fikk også kroniske leddgiktsmerter, psoriasis artritt.

Kilde: Helsenorge.no

Se mer

Over middag prater de lenge. Ærlig deler han at det er umulig å sove, at han ikke klarer å holde på en kjæreste, at det å leve har blitt altfor vondt. Hun lover å kjempe ved hans side, men inngår en avtale med ham, en annerledes selvmordspakt: At han holder ut en jul til. Etter det har han hennes «tillatelse» til å slippe taket – om han ennå ønsker det.

Nicholas finner en dato, 25. januar. Han vil verken ødelegge julen eller nyttår for familien, og lillebroren må få feire bursdagen sin i midten av januar – uten sorg.

Dermed startet nedtellingen. Nicholas ga seg selv 304 dager igjen å leve.

Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

FURNES 2021:

Koffein: Drikke- og matvarene du bør være obs på
Pluss ikon
Koffein: Drikke- og matvarene du bør være obs på

Nå har det gått over 2000 dager, og historien til Nicholas (31) er blitt til romanen 304 dager, skrevet av den anerkjente forfatteren Simon Stranger.

– Det var jeg som spurte ham, forteller Nicholas.

De møttes under Strangers besøk på Elverum videregående skole i 2019, der veteranen var på voksenopplæring. Romanen er en nedtelling av de 304 dagene han lovet moren.

– Den er bare delvis basert på min historie, da jeg ønsker å beskytte mitt og andres privatliv. Men den gir et korrekt bilde av å leve med PTSD. Mitt viktigste budskap er: Du kan få hjelp!

<b>SOLDATEN:</b> Seks måneder i Afghanistan endret livet til denne 21-åringen. Under en skuddveksling ba han troppssjefen <br>hilse til familien, for Nicholas var sikker på at han kom til å dø.
SOLDATEN: Seks måneder i Afghanistan endret livet til denne 21-åringen. Under en skuddveksling ba han troppssjefen
hilse til familien, for Nicholas var sikker på at han kom til å dø.
Foto: privat

Han hadde fått diagnosen PTSD det året han sto ved furutreet. Da var det gått drøyt to år siden han hadde kommet hjem fra krigen hvor det spesielt var én hendelse som utløste traumet.

– På slutten av kontingenten opplevde vi et svært dramatisk bakholdsangrep. Kroppen min kapitulerte og sa at «nå skal du dø». Det ga meg panikk- og dødsangst.

Han ba troppssjefen hilse alle hans kjære hjemme, men klarte å fortsette kampen.

Vær åpen om hvordan du har det

* Prat med lege/terapeut om symptomene dine. Både samtaleterapi og legemidler kan brukes i behandling av PTSD

* Venner og familie kan også bidra til å hjelpe. Omsorg er viktig

* Undersøk om det finnes en støttegruppe der du bor

* Om du har mulighet og ikke er allergisk: Ha nærkontakt med dyr

Samtalebehandling

Traumefokusert, kognitiv adferdsterapi kan hjelpe mot PTSD. Terapien skal gjøre det lettere for deg å forstå tanker og følelser du har om hendelsen. I samarbeid med terapeuten vil du finne praktiske måter å mestre dem på og redusere symptomene. Noen blir helt friske.

En annen form for samtaleterapi er at terapeuten ber deg om å huske noe fra den traumatiske hendelsen. Mens du henter frem minnene gjør terapeuten bevegelser i luften med en finger, og du følger bevegelsene med øynene. Målet er å gjøre deg distrahert, slik at du lærer å organisere minnene slik at de blir mindre plagsomme. Noen terapeuter bruker lyder.

Med samtalebehandling møter man vanligvis terapeuten ukentlig i åtte til tolv uker.

For mer info: emdrnorge.no/terapeuter

Kilde: Helsenorge.no

– Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Skuddene haglet rundt oss. Så nære var de at det ga meg en hørselsskade på det ene øret.

Nicholas var bare 21 år da han kom til Afghanistan. Han ble der i totalt seks måneder. Det var lenge nok til å forandre ham for alltid. Ifølge NRK er det flere soldater som har tatt sitt eget liv etter oppdrag i Afghanistan, enn som er drept i tjeneste. I USA viser en stati­stikk fra 2018 at 8000 veteraner årlig begikk selvmord, 22 hver dag.

Like fullt følte Nicholas seg alene med skammen over å være traumatisert.

– Vi bør snakke mer om det, mener han og understreker alvoret med et fast blikk.

– Nå håper jeg at min historie kan hjelpe andre. Det var også derfor jeg ble soldat, for å være til hjelp. Et ønske som ble vekket i meg som guttunge. Jeg var 11 år og bodde i Lofoten da jeg via TV-skjermen ble vitne til at fly nummer to styrtet inn i det ene tvillingtårnet i New York City. I det øyeblikket bestemte jeg meg for å bli soldat.

Les også: En dag får Caroline telefon fra barnehagen og SFO. Stig har ikke hentet barna

Vendepunktet

Hjemme hos Nicholas og samboeren Mari Aaen (29) på Furnes er et høyt glasskap fylt med medaljer og rekvisitter som han har fått for sin tjeneste som soldat. Han hadde mye å gi og trivdes i yrket. Problemet ble at krigen aldri slapp taket i ham.

– Selv om jeg kom hjem, føltes det som jeg var i Afghanistan. Nå skjer det bare av og til, som når jeg prater om hva som skjedde. Da kan ordene mine plutselig stokke seg, og jeg begynner å stamme. Jeg trenger ro rundt meg.

Når han sover, kan frem­deles bildene fra krigen dukke opp, men de har også forandret seg.

– Nå dukker mine kjære opp ved siden av meg i skyttergraven. Mari er ofte med, sier han og smiler mot kjæresten.

– Det gir meg styrke i den forstand at jeg har en konkret person å beskytte.

Han har lært seg å leve med nedturene.

– Nå vet jeg at «etter mørket venter nok et lyspunkt».

Det første vendepunktet ble et møte med en hest.

– Etter at jeg åpnet opp om diagnosen i en blogg, tok Eva, en bekjent av familien, kontakt. Med sin amerikanske ektemann skulle hun lage en dokumentarfilm om PTSD og hesteterapi. De spurte om jeg ville prøve.

<b>HESTETERAPI:</b> Nicholas trodde ikke noe på at hester kunne hjelpe ham å bli frisk. Nå går det ikke en dag uten at han og samboeren Mari er ute og rir. Og han merker hvor godt det gjør.  
HESTETERAPI: Nicholas trodde ikke noe på at hester kunne hjelpe ham å bli frisk. Nå går det ikke en dag uten at han og samboeren Mari er ute og rir. Og han merker hvor godt det gjør.   Foto: Bjørn Moholdt

Skeptisk dro han for å møte dem på et rehabiliteringssenter med hester på Kongsvinger.

– Der møtte jeg Rambo, en svær hest som var blind på det ene øyet. Han ble stående foran meg. Plutselig kjente jeg en varme bre seg i kroppen. I to timer sto vi «mule mot mule», som låst fast til hverandre. Gradvis ble pulsen min roligere. Alt annet enn hesten og jeg forsvant.

Da natten kom, sov jeg som et barn.

Les også: Den skjulte folkeplagen: – Man gjør seg selv syk

Lagt krigen bak seg

Etter at han åpnet opp om diagnosen fikk han en kjæreste som fort ble gravid. Han håpet at det å bli pappa ville bli en grunn til å ville leve, men erfarte at han trengte mer hjelp. Mens de ventet på å bli for­eldre til den første av to døtre, ringte heldigvis Eva på nytt og foreslo nok et møte med en hest. Først i Valdres og senere en reise til USA.

– I USA fikk jeg oppleve minnesmerket for tvillingtårnene og møte andre veteraner, folk som hadde det på samme måte som meg. Reisen ble toppet med et møte med nok en nydelig hest. Da løsnet alt i meg. Til overflaten kom sorg, sinne, tap og glede. Jeg gråt i flere timer.

Vel hjemme igjen kunne han med sikkerhet fortelle moren at «dette vil jeg klare».

– Jeg tok selv ansvar for å få det bedre. Ønsket om å hjelpe andre ble igjen viktig. Med min erfaring og de verktøyene jeg fant underveis, har jeg mye å gi videre til andre.

Han er kontaktperson for likemannsnettverket til Veteranforbundet (SIOPS), tar etterutdanning og pusser opp huset han deler med Mari. Han er også pappa til en fire- og en femåring.

– Jeg er stolt av meg selv og boken Simon har skrevet. Å få dele min historie har vært legende. Nå har jeg lagt Afghanistan og soldatlivet bak meg.

<b>GLEDER SEG OVER LIVET:</b> Nicholas har en oppfordring til alle som sliter psykisk: Vær åpen om hvordan du har det. Det er mulig å skape lyspunkt i mørket. – I dag gleder jeg meg stort over å leve, sier Nicholas.
GLEDER SEG OVER LIVET: Nicholas har en oppfordring til alle som sliter psykisk: Vær åpen om hvordan du har det. Det er mulig å skape lyspunkt i mørket. – I dag gleder jeg meg stort over å leve, sier Nicholas. Foto: Bjørn Moholdt

Livet videre

Bulljo, som har blitt ni år, hopper opp på stolen ved siden av Nicholas og gir ham en real slikk. Som for å fortelle at også han er stolt av sin matfar.

– Da Nicholas var på God morgen Norge og fortalte om sine opplevelser, satt Bulljo klynkende foran TV-skjermen, forteller Mari.

– Den kloke, lille tassen vet å passe på ham.

Å være nær dyr er viktig for det nye samboerparet.

– Da vi møttes via felles venner, fortalte Nicholas at han delte seng med Bulljo. «Topp!», tenkte jeg. Allerede da forsto jeg at den barske karen med skjegg var full av empati og godhet.

Nå har hun flyttet hjem til ham med sine to katter, Truls og Elsa. Mari er også eier av en hest, Rose, som bor på en gård i nærheten.

– Hver dag fylles jeg av takknemlighet og ro over livet med Mari og dyrene våre, sier Nicholas.

– Mari og jeg drømmer i samme retning. På sikt ønsker vi å arbeide med hest som terapi. Jeg har selv erfart virkningen. I møtet med hestene ble følelsene mine skrudd på igjen.

Sammen med Simon Stranger reiser Nicholas nå rundt på videregående skoler i regi av Den kulturelle skolesekken for å dele hva som står skrevet om ham i «304 dager»

– Jeg vil opplyse de unge om hvilke konsekvenser et traume kan gi. Du trenger ikke å være soldat for å opp­leve PTSD og angst. Årsakene er mange.

Til dem som kjenner på en slik krig vil jeg si: Åpne opp om hvordan du har det, og vit at det er mulig å skape lyspunkt i mørket. I dag gleder jeg meg stort over å leve.

Trenger du noen å snakke med? Mental Helse kan nås på 116123. Røde Kors kan ringes på 80033321. Kirkens SOS: 22400040. Og du kan nå Veteranforbundet SIOPS på 22695600.