To av Kittys kjære tok sitt eget liv
Kitty har mistet både en far og en sønn som ikke greide å velge livet
Kitty merket ingen forskjell på sønnen Sivert (20) før han tok sitt eget liv. Hun valgte å være åpen om tragediene som har rammet familien. I fjor gikk hun 773 kilometer der målet var økt fokus på selvmord.
Regnet bøtter ned i Vefsn på Helgeland. Inni en sort hette ser jeg et smil. Umiddelbart slår det meg at det ligger en godhet og klokskap i damen som har sagt ja til å snakke med meg om et tema som er særdeles krevende å gå inn i.
Da Kitty (54) begynner å snakke rolig og med behagelig stemme, føles det sterkt fra første øyeblikk.
Hvert ord er veid og vurdert, hver setning blir viktig.
– Når mennesker mister noen i selvmord, blir folk ofte redde for å snakke om det, fordi de frykter å rippe opp i det vonde. Slik jeg ser det, er dette en stor misforståelse. Jeg ønsker at det skal være naturlig å snakke om sønnen min, Sivert, som tok livet sitt. Som etterlatt mor har jeg med meg alle sønnene mine hver dag. Både han som lever, og de som ikke er her mer, sier hun.
Vi skal gå inn i historien til Kitty, og en ting er sikkert: Hun har fått store sorger i sitt liv. Hun, som vokste opp i en søskenflokk som den nest eldste av fem, flyttet hjemmefra ung for å begynne på videregående skole innenfor landbruksfag.
Hun fikk en kjæreste og fikk sin første sønn, Jan Hilmar, i 1991. De unge foreldrene fikk vite at han var født med en alvorlig funksjonsnedsettelse.
– Kort tid etter at jeg ble mamma, tok faren min livet sitt. Han og jeg hadde et godt og nært forhold, og selv om jeg visste at han hadde hatt det tøft, var det et sjokk. Men fordi jeg hadde Jan Hilmar, som krevde en så stor grad av tilstedeværelse og omsorg, kunne jeg ikke tillate meg å gå inn i sorgen.
Hun sier at det var enormt krevende å ha et sykt barn, og hun og barnefaren flyttet fra hverandre. Da Jan Hilmar døde uventet fire år gammel i 1995, var hun alene.
Les også: Alexander (40) var lei av det evige maset i hverdagen – da tok han et eventyrlig valg
Bygde fortsettelsen
Livet ga Kitty enda en ubegripelig stor sorg da hun mistet sønnen, men hun holdt seg oppreist og forsøkte å stable på bena et nytt liv.
Hun møtte han som skulle bli far til hennes neste to barn, og da de etablerte seg på Majavatn i 1999 hadde de fått sønnen Sivert. I 2000 fikk de en sønn til.
– Jeg bar med meg to store tap og bygde fortsettelsen på en haug av ruiner. Når det er slik, pusler du på en måte sammen livet. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at vi hadde mange fine år på Majavatn. Vi var ikke rike på gods og gull, men levde et rikt liv. Jeg følte meg ofte som en «misjonær» for det enkle og naturnære, sier hun.
Kitty og mannen hennes skapte et næringsgrunnlag på en liten fjellgård, der de drev utmarksturisme og mange andre sysler ved siden av mer tradisjonelt gårdsbruk. De små guttene løp frie omkring og lærte seg å bli glade i friluftsliv, jakt og fiske.
Senere tok begge sønnene landbruksskole, og den eldste, Sivert, hadde planer om en gang å overta foreldrenes gård.
– Han tegnet fjøs fra han var åtte år gammel og begynte som landbruksavløser etter ferdig skolegang. Der jobbet han da katastrofen inntraff i mai 2018. Han var 20 år og fem måneder gammel, og det kom som lyn fra klar himmel, forteller mammaen.
Den store smerten
Ordene blir hengende i luften. Kitty ser ut av et smårutete vindu før hun går inn i spørsmålene som hun fremdeles bærer med seg. Hvorfor tok han sitt liv – hva skjedde?
– I tiden før var han helt vanlig. Som mor klarte jeg ikke å fange opp noe som var annerledes. Sivert var en glad og utadvendt gutt, som kjente alle slags typer mennesker. Han var omsorgsfull, lett å be og hadde mange interesser, gode venner og en kjæreste. Kanskje hadde han for lett for å si ja.
Kitty smiler da hun minnes hvor god Sivert var, men det ligger smerte i smilet når hun snakker om det ubegripelige.
Da kan du gå inn på nettsiden kirkens-sos.no eller ringe dem på 22 40 00 40.
Du kan også kontakte Mental Helses sidetmedord.no eller organisasjonens hjelpetelefon 116 123.
– Når en som står deg nær tar livet sitt, selvransaker du livet ditt, det er en del av prosessen. I kjølvannet av det, er det enormt mye smerte og sorg. Jeg følte skyld, skam og var sint på meg selv og andre. Alle spørsmålene, som jeg forsto at vi aldri ville få svar på, ga meg aldri fri.
Sorgen etter et selvmord inneholder mange slags tilleggssmerter som det tar lang tid å bearbeide, minner hun om.
Tilleggssmertene er vanskelig for andre å se og forstå.
De kommer i tillegg til den «rene sorgen» og savnet etter den som er borte.
Les også: Bestevenninnene hadde ikke sett hverandre på 60 år. Så dukket det opp en liten lapp i dørsprekken
Mistet mye
Et annet element i kjølvannet av å miste i selvmord, er alle sekundærtapene. Dette er noe mange etterlatte opplever, i større eller mindre grad. For Kittys del innebar det samlivsbrudd, å legge opp saueholdet og flytting.
– Det gjorde at jeg mistet jobben som vikar på sykehjemmet, som igjen gikk utover økonomien. Hukommelse og konsentrasjon var ikke lenger som før. Kort fortalt så mistet jeg meg selv. Reaksjonene på sorg fører med seg mye, og for min del raknet alt, oppsummerer hun.
Hvert tap hun hadde opplevd var en krise i seg selv. Summen av tapene ble til en tsunami. Høsten etter at Sivert tok livet sitt, kjente hun på offerrollen. Hvorfor skjer alt dette meg – hadde ikke jeg fått nok?
Men livet gir ikke en rettferdig dose med gleder og sorg. Mens noen går fri, får andre tap på tap.
– Jeg forsto raskt at jeg ikke ville være der – i offerrollen. Det verste hadde skjedd, og jeg ville fremover. Midt oppi alt følte jeg meg fryktløs fordi jeg konstant var utenfor komfortsonen. Jeg forsto at jeg
sitter med en erfaringskompetanse som det er behov for å samfunnet, både i helsesystemet, på arbeidsplasser, blant folk og i politikken, sier hun rolig.
Les også (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Ubesvarte spørsmål
Kitty sier at sorg ikke trenger å være helsvart. I sorg ligger også mye kjærlighet. Det ligger mange slags håp om at man skal møtes igjen. Og om at du selv skal få et bra liv igjen.
De ubesvarte spørsmålene er fortsatt med Kitty i hennes hverdag, men hun håper og tror at de med tiden vil ta mindre plass.
Da faren tok sitt liv, levde de i en tid da man ikke skulle snakke om selvmord.
– I 150 år har vi i samfunnet valgt en strategi der vi ikke skal prate om selvmord. Vi er redde for å utløse flere tilfeller, og det er selvfølgelig svært vondt og vanskelig å prate om, både fordi det er vanskelig å finne de riktige ordene og den riktige balansen. Men selvmordstallene gikk ikke ned. Da må vi velge en ny strategi. Vi må tørre å prate om dette store og alvorlige samfunnsproblemet som selvmord er, sier hun.
Kitty har søsken som også mistet faren sin. De ønsker ikke å dele i denne artikkelen, men de sier at hun må gjøre det hun føler er riktig for seg.
Det samme sier sønnen og eksmannen, som også mistet Sivert. At vi mennesker takler sorg ulikt, er hun opptatt av å formidle. Ingen ting er rett og ingen ting feil.
Valgte åpenhet
– Jeg visste med en gang at jeg ville ha åpenhet om det som skjedde med Sivert. I 30 år hadde jeg kjent på hvor vanskelig det var å snakke om pappa. Da jeg som ung flyttet til et nytt sted, følte jeg at jeg ikke kunne gi min livshistorie til noen fordi den ble «for mye» for folk. Jeg var redd for å bli en belastning, forklarer hun.
Hun minner om at det dør tre ganger så mange mennesker i selvmord som i trafikken. I flere tiår har det blitt satt inn enorme ressurser for å få ned tallet på trafikkdrepte. På langt nær det samme har blitt lagt inn i psykiatrien og forebygging av selvmord.
• I overkant av 600 personer begår selvmord hvert år i Norge. To av tre er menn.
• Antall selvmord per 100 000 har gått noe ned siden 1990, men ligger fortsatt høyere enn på 1950- og 60-tallet.
• Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
• Mellom 5000 og 6000 etterlatte og nærstående berøres av selvmord hvert år.
• Verdensdagen for selvmordsforebygging er en internasjonal markering hvert år, den er 10. september.
Kilde: FHI
Hun beskriver Siverts død som en bombe som slo ned og lagde et digert krater i henne. Alle sannhetene hun hadde ble rokert. Alt hun trodde hun hadde grep om, ble borte.
I dag beskriver hun det som den komplette katastrofefølelsen.
Men Kitty hadde mistet et barn før, og hun hadde opplevd å bli fylt med en kraft og visshet om at hun skulle fortsette å holde seg oppreist. Hun beskriver kraften som noe utenfor seg selv.
– Da jeg etter Siverts død klarte å fortsette å stelle dyrene, stilte jeg meg selv spørsmålet: ‘Hvordan klarer jeg dette nå?’ Det var da jeg klarte å definere oppdriften; en kraft som kommer til meg fra noe utenfor meg selv. En kraft som løfter meg til overflaten når jeg føler at jeg synker. Følelsen av denne kraften har jeg kjent hele veien siden Sivert døde. Selv om det ikke fantes trøst, var den der.
Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld
Solidaritetsmarsj
Tanken på å gå kom til henne som en visjon. Hun våknet en morgen, morsdagen 2019, med en klar tanke i hodet: «Kitty, du skal gå».
– Tanken ville ikke slippe taket, og etter å ha snakket med noen nær meg, ble det etter hvert til en solidaritetsmarsj. Jeg lagde en gruppe på Facebook, Kittys solidaritetsmarsj, og begynte å planlegge.
Målet var å løfte et stort samfunnsproblem opp i samfunnsdebatten. I dag vet hun hva som ligger i ordet meta-motivasjon; hva det gjør med deg når hensikten med det du gjør gagner andre.
Gjennom å gå de 773 kilometerne fra fylkesgrensen mellom Trøndelag og Nordland og til Steigen i Nordland, ville hun bidra til at selvmord blir noe vi tør å snakke om – både rundt kjøkkenbordet, på jobben og i politikken.
Koronaen satte kjepper i hjulene for Kitty, men en måned forsinket la hun i vei.
Da hun startet, var det et stort oppmøte og en diger heia-gjeng vinket henne av gårde. Sanitetskvinnene, organisasjonen Leve, ungdomsorganisasjonen Mot og Frivillighetssentralen var på plass.
Presten Odd Eidner, som er leder i Leve Nordland og har skrevet flere bøker om sorg, fulgte henne underveis, både fysisk og med telefoner om status og gode ord på veien.
Les også: – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli eldre enn 25 år
Sterke historier
Responsen var formidabel. Folk møtte Kitty og følgesvennen, border collien Burre, på veien.
De ba henne på middag, inviterte på kaffebesøk og overnatting. Mange ga henne sine tapshistorier. Daglig oppdaterte hun om marsjen på Facebook-siden.
– Jeg møtte bare rause, fine folk. Det ble en utenfor-meg-selv-opplevelse. De sterke historiene jeg fikk, ga meg mer å gå for. Mine egne vondter tok mindre plass. I en måned følte jeg at jeg nærmest fløt på en elv, forklarer hun.
Men marsjen tok slutt, og sorgen er evigvarende – det hører også med til Kittys historie. Nå er det mer enn ett år siden marsjen, som førte til at hun ble nominert som «Årets nordlending».
Tiden etter har hun brukt på sorgarbeid.
– Jeg er fremdeles i et slags ingenmannsland, men det kjennes tryggere å være i det ingenmannslandet enn for ett år siden. Gudstroen min er skrøpelig, men jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn vi sanser, og det gir et slags håp, sier hun.
Les også: (+) Jeg kom ikke over tapet av Einar. Det han gjorde etterpå, gjorde meg kvalm
Vil formidle
Hun samlet inn mer enn 120 000 kroner på marsjen, og overskuddet gikk til organisasjonen Leve, som hun selv er aktiv i. Midlene ble øremerket utdanning av sorggruppeledere, fordi det er et stort behov for det, og på den måten kan midlene nå mange over lang tid.
Målet fremover er å komme seg i arbeid igjen. Hun mangler noe praksis for å kunne ta fagbrev som helsefagarbeider.
– Ordet formidling er blitt viktig for meg. Jeg har etablert et foretak for kanskje å gjøre noe mer ut av dette og bidra til å skape en selvmordsbevissthet blant folk, forteller Kitty.
Hun understreker hvor viktig det er at selvmord blir et tema på skoler, i arbeidslivet, i helsevesenet og i politikken. Det må være et mål at det er tilbud om sorggrupper for etterlatte i alle kommuner i landet, mener hun.
– Jeg har også erfart gjennom både min egen og andres historier at det er et stort kunnskapshull i samfunnet om sorg. Både sorg generelt og sorgen etter selvmord.
Alle møter vi sorgen i en eller annen sammenheng i livet, men vi prater ikke helt åpent om det.
Kittys tap har konfrontert henne med de eksistensielle spørsmålene, hvem hun er,
og hva hun bruker den tilmålte tiden på jorden til.
– Jeg vil være med på å gjøre en forskjell, sier hun.
