Ida var alvorlig syk av anoreksi

– Jeg har innsett at noen må tørre å fortelle om det som foregår

Ida gikk nesten til grunne. Nå advarer hun mot hemmelige nettverk på sosiale medier.

<b>GLAD:</b> – Jeg er så glad for at jeg endelig kan kalle meg frisk, sier Ida. Hun hadde anoreksi i ti år.
GLAD: – Jeg er så glad for at jeg endelig kan kalle meg frisk, sier Ida. Hun hadde anoreksi i ti år. Foto: Charlotte Wiig
Sist oppdatert

Regnet fosser ned i ­Tønsberg, det er grått og trist ute. Været står i sterk kontrast til lyset i blikket til Ida Myrsve, 24 år og snart ferdig utdannet sykepleier.

Hun utstråler varme, glede og livskraft.

– Egentlig ville jeg ikke snakke om anoreksien jeg har slitt med, men jeg har innsett at noen må tørre å fortelle om det som foregår på sosiale ­medier blant spiseforstyrrede. På et tidspunkt skjønte jeg at dette er større og viktigere enn meg, sier hun.

Når vi skal dele historien hennes, går vi ikke inn i detaljer rundt sykdommen og hvordan den artet seg. Vi viser heller ikke bilder av henne som syk.

Det er fordi hun vet hvor triggende detaljer og bilder kan være for noen. Det friske mennesker oppfatter som informasjon, tar syke imot som tips og gode råd.

Tøffe, flotte Ida

I fjor høst skrev hun en kronikk som ble publisert på nrk.no. Der skrev hun blant annet: «Videoer av unge jenter som danser foran mobilkameraet på en kritisk lav vekt, går ­viralt. Og samtidig som seertallet og likerklikkene øker, blir de bare yngre, sykere og dårligere.»

– Foreldre, lærere og alle andre må følge med, konstaterer hun.

Før Ida ble syk, var hun en livlig jente som elsket teater og dans, og hun var en sol­stråle i klasserommet. Hun var pliktoppfyllende og nøye av natur, sluntret ikke unna noe.

– Den gangen reflekterte jeg ikke så mye over det, men jeg hadde mye orden i meg og øvde alltid på det jeg skulle bli flink i, som i ballett. Jeg vil si at jeg var en sunn jente som var tilfreds med det meste. Jeg lagde skuespill og ble sendt på dramaskole, minnes hun.

Les også: Den 25 år eldre mannen sier han vil hjelpe Stine (11). I stedet blir det starten på et mareritt

<b>SUNN JENTE:</b> Ida var en sunn og glad liten jente, full av liv og morsomme påfunn. 
SUNN JENTE: Ida var en sunn og glad liten jente, full av liv og morsomme påfunn.  Foto: Privat

Livet endret seg

Friske Ida hadde venner. Det endret seg da hun ble syk.

– Livet skjedde meg. Flere komponenter bidro til det, ­resonnerer hun.

Kort sagt ­var hun en overgrei tenåring, begynte å spise lite og mistet vekt. Maten hadde hun i det minste kontroll over.

– Jeg gikk inn i noen år som mildt sagt var krevende, og var innlagt på grunn av anoreksien. Når du har en slik sykdom, blir du veldig flink til å lure folk til å tro at du spiser. Anorektikere blir ofte kvasse i sine forklaringer og rettferdiggjøringer. Jeg har jo spist, sier de med intensitet og kraft. Jeg forstår at det blir vanskelig for folk rundt.

Ida mistet venner de årene hun slet som mest. Det var sorg og fortvilelse, men sam­tidig var det som om følelsene hennes var numne.

– Da jeg var på mitt laveste, gråt jeg ofte, men det var først da jeg ble friskere, at den store sorgen kom. Da forsto jeg at jevnaldrende gikk videre i ­livene sine. De kunne møte fremtiden på en annen måte enn meg. Å være spiseforstyrret betyr at tilværelsen blir ambivalent. Hele tiden svinger tankene, og ofte kolliderer de.

<b>SPEILBILDET:</b> Når du har anoreksi, ser du deg selv som tykk – uansett. 
SPEILBILDET: Når du har anoreksi, ser du deg selv som tykk – uansett.  Foto: Charlotte Wiig

Pinte seg selv

Det var som om hun levde i sin egen lille boble store deler av tiden, der det eneste som kunne gjøre henne glad var å gå ned i vekt.

– Når du er der, klarer du ikke å se hvordan sykdommen påvirker de som er glade i deg. Du tar ikke innover deg andres følelser. Anoreksien ble det trygge, noe jeg kunne holde fast i. I den kunne jeg pine meg selv og ha kontroll.

– Forsto du selv at du var syk?

– Det tok en stund før jeg skjønte at jeg var syk, men jeg merket jo at noe var galt. Situasjonen påvirket både meg og mine nærmeste sterkt. Skoledagene føltes veldig lange, og maten ble vanskeligere og vanskeligere. Men jeg var syk i flere år før jeg forsto alvoret og begynte å reflektere over hva jeg egentlig holdt på med.

Venner forsvinner når du blir alvorlig syk av spiseforstyrrelser, det er det forsket på. Det påvirket også livet til Ida.

– Jeg mistet mange relasjoner som jeg vet at jeg ville ha beholdt om jeg hadde holdt meg frisk. Hele ungdomstiden min gikk til sykdom. Jeg isolerte meg på jenterommet, og sorgen over å miste det sosiale livet med jevnaldrende var veldig stor. Kanskje så stor at jeg ikke klarte å ta det innover meg før jeg ble friskere. Jeg var ensom.

Les også: (+) Den sjeldne sykdommen kom snikende på Inger: – Vanskelig å stille diagnose

Fikk støtte

Hun stopper opp og lar ordene henge i luften. Med rolig stemme sier hun at følelsen av ensomhet bidro til å opprettholde anoreksien.

– Jeg har ikke venner, men jeg har i det minste spiseforstyrrelsen, tenkte jeg. Sykdommen ble en trofast venn. Nå i ettertid vet jeg at en spiseforstyrrelse aldri kan bli trofast. Tvert imot er den veldig uforutsigbar. Den tok nesten alt jeg hadde og eide, og jeg ble jo aldri en ordentlig ungdom, bare skikkelig spiseforstyrret, sier Ida.

Heldigvis hadde hun familien og folk i helsevesenet som så henne som den hun var og er, og som heiet på henne på ­veien tilbake til livet.

– En lege sa en gang: ‘Du hører ikke til her. Du er altfor oppegående og flott. Du må ut i livet!’ En psykiatrisk sykepleier som fulgte meg fra jeg var 16 år til nå, er fortsatt med i hjertet mitt.

Da Ida var syk, ble hun med i et hemmelig nettverk på Instagram, som hun nå vil ­advare sterkt mot. Syke jenter oppretter kontoer med rare navn og romantiserer anoreksi, som jo er en livstruende sykdom.

– Sosiale medier kan være farlig når du sliter med mat, konstaterer hun.

<b>VIL HJELPE:</b> – Jeg håper at jeg får formidlet hvor farlig sosiale medier kan være. Alvorlig spiseforstyrrede barn finner inspirasjon til å sulte seg, sier Ida. 
VIL HJELPE: – Jeg håper at jeg får formidlet hvor farlig sosiale medier kan være. Alvorlig spiseforstyrrede barn finner inspirasjon til å sulte seg, sier Ida.  Foto: Charlotte Wiig

Reiste seg

I 2019 flyttet Ida til Oslo for å ta de siste fagene fra videregående skole, og endelig fikk hun et normalt liv. Hun hadde det gøy med venner, hadde friske venner.

Akkurat det sier hun er viktig i tilfriskningen. Vær sammen med friske ­venner!

– Men så kom covid, og jeg fikk et tilbakefall. Hunden vår, som jeg elsket, døde, og det utløste en stor sorg. Men etter en stund i behandling ba jeg selv om innleggelse og tok imot hjelpen for min egen del. Det gjorde en stor forskjell, sier hun.

Ida reiste seg igjen og startet på sykepleierutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge, og hun fant tilbake til livsgnisten.

– Jeg sluttet aldri å være glad – jeg er en gladjente. Men jeg husker spesielt gleden jeg følte da jeg kunne flytte hjemmefra og starte et nytt liv på egen hånd i Oslo. Høsten var fin, og jeg så inderlig frem til å bo i en annen by og bare være ung. Jeg var så stolt over endelig å klare å stå på egne ben.

På sykepleierskolen fikk hun nære, kloke venner.

– De gjennomskuet meg, så jeg kunne like godt være åpen om hva jeg hadde stått i og var på vei ut av. Det føltes så godt at vi så hverandre. Det har gjort det veldig mye lettere, resonnerer hun.

De gode dagene nyter hun for fullt.

– Å våkne i leiligheten min og vite at jeg skal gjøre noe i løpet av dagen som er viktig for meg, gjør meg glad. Dagene mine inneholder ikke lenger sult – de inneholder mennesker som jeg er glad i, og aktiviteter som gir meg noe, sier hun.

Les også: Legene trodde Malins (27) blåmerker var blodpropp. Sannheten fikk dem til å le

En tankesykdom

Ida har et stort hjerte for sykepleierfaget og møter andre med samme lidenskap. Når kvelden kommer, samler hun gjerne vennene i leiligheten.

– Min lykke er at jeg har hatt støttespillere som ikke har gitt opp. To venninner fra barndommen har holdt fast i meg, og det er jeg veldig glad for, sier hun.

Ida ser fremover og hun tør å ha drømmer for fremtiden.

– Jeg ønsker meg et deilig og meningsfylt liv, der fokuset er ting som er viktigere enn meg selv. Å gjøre noe bra for andre, som kan snu dårlige liv, er et ønske. Å finne en snill mann og få mange barn, et ­annet. En stor drøm er også å bidra til at det skapes en institusjon for spiseforstyrrelser, som jeg ønsket da jeg trengte det. Å bruke erfaringene mine på en profesjonell måte hadde vært fint.

Hun poengterer at anoreksi er en tankesykdom. Hver dag må hun kjempe imot den og velge det friske livet.

– Jeg er oppmerksom på at jeg har en sabotør i hodet. Da jeg var syk, var jeg ikke bare syk, og som frisk er jeg ikke bare frisk. Ingen av delene er svart eller hvitt, og det er viktig å huske.

Hun har planer om åpne en instagramkonto som skal dele veien ut av anoreksi og andre spiseforstyrrelser, som en motvekt til det som drar folk ned.

– Å bli for tynn er livsfarlig for kropp og sinn. Det er farlig for hjertet og de indre organene. Det kan gjøre deg benskjør, infertil og i psykisk ubalanse. Jeg håper at unge mennesker velger å se mot det friske livet i stedet for å holde seg selv nede, slik jeg gjorde. Det er så innmari fint å leve et normalt liv, sier Ida.

Les Idas kronikk: «Make TikTok fun again»:

Kjære ungdom, du som er i begynnelsen av tenårene. Kjære tjueåring, du som har blitt en ung voksen. Til alle pårørende som har mistet et barn til telefonen og spiseforstyrrelsen. Kjære helsevesen, dere som i aller høyeste grad prøver å hjelpe:

Vi er nødt til å snakke om hva som foregår på sosiale medier blant spiseforstyrrede. En av 10 elever på videregående skole rammes av en spiseforstyrrelse. Utviklingen er urovekkende og en varslet krise.

TikTok-videoer av unge jenter som danser foran mobilkameraet på en kritisk lav vekt går viralt. Og samtidig som seertallet og likerklikkene øker, blir de bare yngre, sykere og dårligere. I kommentarfeltet deler de hjerter, støttende ord og lange poetiske dikt imellom seg. Men kommentarfeltet blir i virkeligheten en sammenligning, konkurranse og dyrking av egen sykdom.

Jeg har sett det fra innsiden. Jeg har hatt anoreksi i mange år, men jobber hver dag med å velge livet fremfor anoreksien. I dag tar jeg bachelor i sykepleie, friskere enn noen gang. Jeg har lenge vært veldig privat om min historie, og dette er egentlig et veldig lukket kapittel i mitt liv.

Nå ønsker jeg å bruke mine egne erfaringer for de aller yngste, utenforstående og pårørende. Som kommende sykepleier og medmenneske klarer jeg ikke å la være.

Det er vanskelig å forstå at intelligent og sosial ungdom kan falle inn i et fremmed og ukjent terreng på nett. Men det enhver forelder vet, er at tenårene er en tid for utforskning, læring, grensesetting og kjærlighet.

Dette er et ganske flott utgangspunkt. Men kommer ungdommen inn i det anorektiske og lukkede nettsamfunnet, kan starten på ungdomsårene bli ordentlig forstyrret.

Så kjære du i tjueårene, du som har vært i gamet i noen år. Du som fortsatt legger ut dansevideoene dine på TikTok. Du som forteller hva du spiste på din laveste vekt. Du som lister opp alle dine fearfoods. Du som kommer med historiene fra du var innlagt og forteller om alt det latterlige spiseforstyrrelsen din kunne få deg til å gjøre. Du som poster bilder med sonde i nesen eller det kjente linoleumsgulvet på sykehuset: Innerst inne så kjenner du rekkevidden av disse innleggene. Du vet konsekvensene.

Og det er det som gjør meg så sint.

Du vet at når du forteller om hva du spiste på ditt dårligste, lager du nye handlelister og sender andre nye spiseforstyrrede rett i butikken. Når du forteller om din nei-mat, blir det andres nei-mat. Når du forteller om episodene dine som innlagt, tror andelen som ikke har vært innlagt med en spiseforstyrrelse at de ikke har vært «spiseforstyrret nok».

Når du danser foran kameraet til en ny TikTok-challenge, legger andre merke til kiloene du har mistet fra forrige innlegg. Og i håp om at de kan bli like syke som deg, scroller de videre nedover instagrammen og TikToken din. Og du koser deg med det. Fordi din spiseforstyrrelse fores av oppmerksomhet og beundrende blikk.

Å romantisere en spiseforstyrrelse, er å romantisere et rusavhengig liv. Den tolv år gamle jenta som får se en sonde for aller første gang, tror på smilet og energien du viser på dansevideoene. Du er jo så pen der du står.

Hun tror på illusjonen om et holdbart anorektisk liv.

Hun vet ikke om alle dagene imellom hvor det til og med kan være vanskelig å holde nakken oppreist. Alle vennene og ungdomsårene som vil gå tapt, bare fordi hun befant seg på helt feil plass, i en veldig sårbar tid.

Så vær så snill kjære tjueåring, bruk heller hodet og hjertet, ikke spiseforstyrrelsen. Det er tross alt du og jeg som er de ansvarlige voksne nå.

Jeg har vært innlagt. Jeg vet at når man blir eldre, blir man også et slags forbilde for yngre medpasienter. Har jeg tatt gode valg, har det vært med å påvirke andre i positiv retning.

Det er derfor jeg savner jentene og guttene som logget seg ut av det sosiale, spiseforstyrrede nettverket. De som nå lever et ekte, holdbart og innholdsrikt liv. De «friske» ser man nesten ikke noe til, nettopp fordi vi ikke orker å være i nærheten av sykdommen. Men det er vi som må si fra.

Hadde jeg klart det, ville jeg samlet dem alle. Samlet oss til en vakker, stor bukett. Fått oss på storskjerm. Latt oss få brøle et skikkelig etterlengtet friskt og voksent omsorgsbrøl. Slått varsko og alarm. Belyst fenomenet for de redde utenforstående. For å forklare, bidra og styrke kunnskapen til helsevesenet. Skapt en motvekt.

En motvekt som viser en verden utenfor spiseforstyrrelsen. En ekte verden som står på siden, savner og lengter. Alle vi som har erfart, overlevd og lever.

Skrevet for de unge, de utenforstående, helsevesenet, de gamle traverne og ikke minst for den lille jenta i meg.

Denne saken ble første gang publisert 22/08 2024, og sist oppdatert 22/08 2024.

Les også