kampen mot ensomheten
Line levde med en indre smerte som hun holdt hemmelig. Helt til hun én dag fikk nok
Line har vært ensom så lenge hun kan huske. En indre smerte hun har levd med i mange år. Lenge trodde hun at det var noe hun fortjente, og at det var ment at hun skulle ha det slik.
Hun trekker pusten dypt inn og titter tankefullt mot veggen med blanke øyne. Stemmen og hendene skjelver mens hun bryter ut:
– Jeg har lenge slitt med at jeg har lurt på hva som er galt med meg og hva som gjør at folk ikke viser interesse i å bli kjent med meg. Det å hele tiden få avvisninger, gjør noe sterkt med selvfølelsen og selvtilliten din.
– Det gir en sterk følelse av smerte. En indre smerte jeg har levd med i mange år nå, sier Line Rosasco Olsen (22) åpenhjertig til Klikk.no, mens tårene triller nedover kinnet.
Line turte aldri å åpne seg opp om ensomheten tidligere. Lenge trodde hun at det var noe hun fortjente. At det var meningen at hun skulle ha det slik.
Hun var redd for at andre skulle bagatellisere det, og ikke ta henne på alvor.
Istedenfor å bli misforstått, ønsket heller Line å holde det hemmelig, frem til hun en dag fikk nok.
Hun er nå aktuell i NRK-serien «Vennejakten», der hun åpner seg opp om ensomheten sin.
For Line er det viktig å trekke trådene mellom ensomhet og helseplagene det medfølger.
Den voksende ensomheten
Den hvite slitte døra åpner seg forsiktig. På innsiden av leiligheten i Oslo sentrum, står Line smilende.
Inn forbi kjøkkenet kommer du inn i et av Lines trygge plasser, nemlig stua som er preget av rustikke møbler og vakre selvlagde malerier.
På tv-en spilles det av jazzmusikk. Sangen «Wandering souls» av Dave Douglas fyller rommet med en rolig og hyggelig atmosfære.
Det er musikken som får henne til å danse seg rolig bortover det gamle, slitte tregulvet med et smil om munn, og som drømmer henne vekk fra mørket og inn i paradiset. Der hun hadde sitt første møte med musikksjangeren.
– Jeg var ni år gammel på ferie med tanten min. Vi var på en kafé i Syden hvor jeg fikk min egen kule paraplydrink.
– De spilte av jazzmusikk, og tanten min lukket øynene og bevegde seg etter melodien mens hun sa; «Du må føle musikken, Line. Du må kjenne den på kroppen». Det er ett av de gode minnene jeg bærer med meg, fniser Line mens hun tar en slurk av kaffen sin.
Dype sår
I et hav av minner, er det også mange mørke spor som har satt sine dype sår. Sår som fremdeles sliter med å gro.
Line trekker inn pusten. Blikket er fjernt og forsvinner inn i minnene:
– Jeg husker første skoledag. Jeg tittet rundt meg og så etter noen jeg kunne sitte med.
– Men ingen ville sitte med meg. I en mengde av folk sto seks år gamle meg der alene.
Line blir sittende på den brune trestolen og ser ned på hendene sine. Hun pirker på neglene før hun fortsetter gråtkvalt:
– Hver gang kontaktlæreren vår sa det skulle starte en ny en i klassen, tenkte jeg; «Jippi! Kanskje jeg endelig skal få meg en venn. Kanskje det endelig kommer en som vil være med meg. En som kanskje vil like meg».
– Men, så skjedde det ikke.
Mobbing i ung alder
De første årene på barneskolen var preget av avvisning, mobbing og knekt selvtillit. Hun ble ofte sett på som «Den lubne», «Den rare», «Den ingen ville være med».
– Jeg satt ofte og spiste lunsjen min på do. Jeg husker seks år gamle meg tenkte: «Det er bedre å sitte alene på do, enn å sitte alene i klasserommet blant masse folk».
Den gøyale, blide og snille jenta ønsket kun en venn. Hun ønsket å dele de øyeblikkene med barna i skolegården som lo og sykla sammen. De øyeblikkene der de lekte familie og tullet med hverandre. Men slik ble det ikke.
I stedet fikk hun et tomrom som ikke ble fylt opp. En følelse av å stå på utsiden og se inn.
– Jeg tenkte at det var noe galt med meg, og at jeg fortjente å være alene. Jeg spurte meg selv «Hvorfor vil ingen være med meg?». Jeg følte jeg ikke passet inn.
Da Line gikk i 5. klasse, startet det en ny jente i klassen. Håpet om å få seg en venn var fortsatt sterkt, men troen var liten.
Gleden var stor da Line fant tonen med den nye jenta i klassen, og de utviklet et godt vennskap.
– Det vennskapet betydde alt. Endelig møtte jeg en som så meg for meg og som hadde lyst til å være med meg fordi hun genuint likte meg. Hun så det fine i meg, og forbi det som andre syntes å ha et problem med. Jeg vil for alltid være takknemlig for møtet med henne og det vennskapet.
Selv om Line endelig fikk en venn, ble ikke den sterke ensomhetsfølelsen borte.
Ensomheten sitter så dypt i henne, at selv med gode venner og menneskemøter vil den ikke forsvinne.
– Det er så vanskelig å forklare hvorfor man føler på ensomhet selv med mennesker man er glad i. Det er nok en av grunnene til at jeg ikke har pratet så mye om det. I hodet mitt så har jeg følt at om jeg hadde sagt til vennene mine at jeg føler meg ensom, så vil det være det samme som at jeg sier «Du er ikke nok for meg», og det betyr det jo IKKE!
– Men jeg tror nok det handler om dette med «kronisk ensomhet», det at man aldri har følt en tilhørighet til noe og vært ensom så lenge at den følelsen sitter igjen. Mobbingen stoppet heller ikke - ikke før jeg var ferdig på videregående skole. Det også satt sine spor, forteller Line åpenhjertig.
Les også: Slik hjelper du barna å unngå mobbing
Styggen på ryggen
De mørke opplevelsene har ført til at styggen på ryggen har dukket opp og klamret seg fast til henne. En som har vært vanskelig å riste fra seg siden.
– Det er en stemme som hele tiden forteller deg alt som er negativt og dårlig med andre og deg selv. Det gjør det veldig vanskelig å se på verden på en positiv måte fordi den fyller deg opp så innmari mye. Den tar all plassen din.
– Noen ganger føles det ut som at jeg er en miniatyrfigur av meg selv, fanget i min egen kropp. Jeg føler jeg er innelåst bak en dør som jeg ikke får opp fordi styggen på ryggen holder meg der inne.
Line har aldri kjent på en tilhørighet, og har alltid hatt lyst til å flykte til noe nytt.
– Jeg bygget opp et sterkt selvhat. Og et hat mot andre mennesker som hadde gjort meg vondt. Det hatet har ført til at jeg flyktet før jeg rakk å finne min plass, sier hun.
Grå og kjedelig hverdag
Når den ensomheten først sådde sine frø, var den vanskelig å stoppe.
Hun beskriver hverdagen sin som grå og kjedelig.
– Jeg står opp, jobber også kommer jeg hjem. Deretter blir jeg bare sittende her alene i leiligheten.
– Jeg føler ikke at jeg gjør noe meningsfullt med dagene mine. Jeg fungerer, men jeg «lever» ikke. Jeg trenger å fylle dagene mine med sosial kontakt. Jeg trenger sosial næring som gir meg energi.
– Jeg vil ikke være ensom, men likevel så er jeg det, og det er vondt.
Hun har opplevd en urettferdighet som har vært vanskelig å forstå, men som hun har prøvd å akseptere.
Gjennom reisen sin har hun lært mye om seg selv og sin styrke i møte med motbakkene.
På ungdomsskolen startet hun å gå i terapi. På mange måter ble dette redningen hennes, og noe hun er veldig takknemlig for. Det hjalp henne å reflektere rundt andres atferd mot henne.
– Istedenfor at jeg alltid tenker; «Hva er galt med meg? Det er jeg som er problemet», så klarer jeg heller å tenke at det er en rasjonell grunn bak andres atferd.
Men det funker ikke alltid. Noen ganger er styggen på ryggen mektigere enn henne.
– Han vil trolig alltid være der for å prøve å dra meg ned. Så, ensomhet har bare gjort meg vondt, og har absolutt ikke styrket meg, men motbakkene på veien og jobben jeg har gjort med meg selv, har gjort at jeg har funnet styrken som bor i meg.
Selv om Line søkte hjelp og har fått hjelp, sliter hun fremdeles med en sterk ensomhetsfølelse. En følelse som lammer henne og tar full kontroll.
– Det å ikke «orke» å dra steder, handler ikke om å ikke ville. For meg handler det om alle sperrene i kroppen som ikke lar meg gå ut. Det er som en dør er lukket og jeg ikke finner håndtaket ut. Men jeg prøver.
Les også (+): Karen-Marie har bodd alene i 50 år: – Iblant kan det føles litt tungt
Kampen mot ensomheten
I leiligheten er det helt stille. Gjennom de store vinduene skinner sola. På samme måte som at sola trenger seg gjennom mørke skyer, finner også Line glede og håp i mørket.
Hun har jobbet mye med å tørre å gå ut av komfortsonen de siste årene. Hun er blant annet aktuell i NRK-serien «Vennejakten» hvor hun åpner seg opp om ensomheten og gjør ting hun ellers ikke hadde turt å begi seg ut på.
– Jeg har også tidligere lagt ut et innlegg på Facebook-gruppen «Heygirl», som er for de som søker venner. Avvisning er skummelt, men det skremmer meg ikke like mye nå som tidligere.
– Jeg opplever mye glede og kjærlighet i møte med mennesker som utstråler trygghet, kjærlighet og omsorg - og de øyeblikkene verdsetter jeg. Da kjenner jeg på hvor fin verden kan være, og hvor fine andre mennesker faktisk kan være.
Åpenhet og forståelse
Line er sterk og åpen når hun forteller om kampene i livet sitt.
Hun er blid og omsorgsfull med et sterkt ønske om at flere skal tørre å snakke om ensomhet og åpne seg.
– Det er kjempeviktig for meg å vise at ensomhet har mange psykiske konsekvenser man ikke skal eller bør skyve under en stol. Ensomhet finnes i mange ulike former og påvirker oss forskjellig, men én ting som er felles for de fleste, det er at det er psykisk knusende. Det er et av de største helseproblemene vi har i samfunnet.
Sosiale av natur
– Mennesker er sosiale av natur og som pattedyr. Våre forfedre hadde behov for tilhørighet til en flokk for å få mat, beskyttelse, kjærlighet og finne partner og formere seg. I moderne tid er denne nedarvede sosiale egenskapen like viktig, men ikke av de samme grunnene som våre forfedre.
– Nå klarer vi oss strengt tatt bra på egenhånd rent praktisk, men vi har (trolig) som eneste pattedyr evne til å føle på egenverdi, tenke i fortid og fremtid, fantasere og se oss selv fra utsiden av en gruppe og hvordan det gjør oss sårbar. Ved å ha mennesker rundt oss og tilhørighet og tilknytning kan man få anerkjennelse, oppleve gode følelser og tanker om oss selv, som er viktig for egenverdien vår.
Dette forklarer psykolog Stian Sørheim Espevoll ved Onlinepsykologene.no.
Han påpeker at mennesker er sårbare for depresjon dersom vi blir holdt utenfor, mobbet eller på andre måter gjort urett i en sosial kontekst.
– Vårt biologiske system er også direkte knyttet til våre sosiale behov, blant annet ved hormonet Oxytocin, som også kjent som «velvære-hormonet» fordi det også er assosiert med kjærlighet og sosiale interaksjoner, sier Espevoll og forsetter:
– Dette hormonet skilles ut når vi er intime og nærme hverandre, som ved en lang klem. I tillegg reduserer Oxytocin stress. Samtidig ser vi at stresshormonet Kortisol øker når vi er ensomme og alene, som betyr at vi trenger å utjevne ubalansen ved å søke nærhet eller tilhørighet til noen.
7 av 10 er ensomme
Ensomhet er en følelse av mangel på tilhørighet med andre mennesker, eller et savn etter å føle seg sett og forstått.
To typer ensomhet: Naturlig og livslang ensomhet.
Naturlig: Den naturlige inntreffer særlig dersom vi mister våre nærmeste mennesker i nettverket. Får vi nye venner og nye nærme mennesker inn i livet vil ensomheten avta,
Livslang: Den livslange ensomheten er følelsen av at vi alltid har vært og er ensom, liksom vi aldri gjennom livet har følt «ekte» tilhørighet.
Kilde: Psykolog Stian Sørheim Espevoll ved Onlinepsykologene.no
For mange kan det oppleves tabu å snakke om ensomhet, det vil Line ha slutt på.
– Det skal og bør ikke være tabu å snakke om. Ensomhet er ikke tabu, men vi fremstiller det som noe «unormalt» som blir skummelt å innrømme for mange, og slik bør det ikke være. Ensomhet er mye mer vanlig enn de fleste tror, påpeker hun.
En rapport fra 2021 viste at 7 av 10 ungdommer er ensomme.
– Ensomheten blant barn og ungdom har forverret seg under pandemien. Det var ille før. Det er blitt verre nå. Og det kommer kanskje til å bli enda verre fremover om vi ikke klarer å stille opp for dem som trenger det, sa Bernt G. Apeland, generalsekretær i Røde Kors til Røde kors.
Etter to år med korona svarte 41 prosent av norske studenter at de hadde få eller ingen venner, viser Studentenes helse- og trivselsundersøkelsen utført av Folkehelseinstituttet i 2022.
To typer ensomhet
Sørheim Espevoll skiller mellom to typer ensomhet: Naturlig og livslang ensomhet.
– Den naturlige inntreffer særlig dersom vi mister våre nærmeste mennesker i nettverket, som ved tap, eller at vi flytter avsides og ikke har vårt vanlige nettverk rundt oss. Får vi nye venner og nye nærme mennesker inn i livet vil ensomheten avta, eller dersom vi returnerer til hjemlige trakter vil vi ikke lenger føle oss ensom.
– Den livslange ensomheten er følelsen av at vi alltid har vært og er ensom, liksom vi aldri gjennom livet har følt «ekte» tilhørighet. Denne typen er nok mer kompleks og personavhengig enn den første, da det trolig er egenskaper ved vår måte å tenke og oppleve relasjoner på som er fundamentalt annerledes enn det andre tenker og opplever, forklarer han.
Ensomhet skiller ikke mellom vi har mennesker rundt oss eller ikke.
Dersom vi føler oss utenfor eller uten tilhørighet og tilknytning kan vi også tolke oss selv og verden som separate, påpeker psykologen.
– Det kan gjøre at vi ikke forsøker å tilnærme oss andre mennesker på en likeverdig og nysgjerrig måte. Vi kan dermed i stedet møte verden på en måte som forsterker at vi føler oss utenfor, ved at vi ikke er imøtekommende eller åpen for nye relasjoner.
Ja, ensomhet kan man motvirke. Den som er ensom av naturlige årsaker kan gjøre noen tiltak for å oppheve det:
– Som for eksempel ved å søke ut og danne nye og meningsfulle relasjoner. Den som er ensom som tilstand kan forsøke å finne ut hvorfor det er slik. Det er større sjanse for å forstå seg selv og andre dersom vi er motivert for å finne ut av det og endre. Men da må vi også våge å vite svarene, sier psykolog Stian Sørheim Espevoll i Onlinepsykologene.no.
– Vi får da en selvoppfyllende profeti, fordi det ikke er lett for andre mennesker å møte og bli kjent med oss heller, sier Espevoll.
Les også (+): Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene
Et stort samfunnsproblem
Line jobber stadig med å finne nøkkelen til døra og sette munnkurv på styggen på ryggen.
For at ensomhet skal bli et mindre samfunnsproblem, må noe skje på samfunnsnivå, mener Line.
Hun mener at et steg i riktig retning, er å innføre grunnleggende psykologi tidlig på skolen. På den måten lærer man å kjenne hverandre og forstå mennesker bedre, ikke minst seg selv.
– Jeg håper også at dette er noe vi kan sette mer på dagsorden og på pensum slik at flere tør å åpne seg, søke mer menneskelig kontakt og være der for hverandre. Det å tørre å kjenne på ting som er vondt og ubehagelig, og ikke minst tørre å være ærlig i møte med seg selv og andre er viktig, avslutter hun.
