ingeborg senneset
Jeg tok så mye fillers i leppene at jeg ikke klarte å plystre. Så skjedde det noe
I månedene før jeg kom til Oslo, hadde jeg fått andenebbet til å gro. Leppene var store og harde. Jeg som elsker å plystre, kunne nå bare nynne, skriver Ingeborg Senneset.
«Hm.»
Den kosmetiske sykepleieren holdt overleppen min mellom fingrene. Rullet litt på kulene som hadde samlet seg inne i kjøttet. De som holdt munnen min i en slags kronisk trutform, en form jeg hadde betalt for med blåmerker i fjeset, blod på bomullsdotter og penger jeg knapt hadde.
Hva ventet hun på?
R for Restylane.
Jeg hadde akkurat flyttet fra Trondheim til Oslo. Utskrevet fra sykehuset for siste gang, ute av redet på ordentlig for første gang. Voksen på utsiden, på innsiden et usikkert og uferdig menneske som nylig hadde ramlet inn i puberteten på nytt.
Det hadde bygget seg opp et massivt behov for å bestemme selv. Det var ingen grenser for hva jeg endelig var herre over. Inkludert egne lepper.
I månedene før jeg kom til Oslo, hadde jeg fått andenebbet til å gro. Leppene var store og harde. Jeg som elsker å plystre, kunne nå bare nynne. Det betød ingenting, jeg satt i et lyst rom med en lys stol hos en lys sykepleier og ventet på at hun skulle sette sprøyten med den ekstra milliliteren jeg følte jeg manglet.
Hun tok hånden bort fra ansiktet mitt og dro den slimete hansken av hånden. Hun var omtrent like gammel som meg, eller hvem vet. Jeg møter 45-åringer jeg aldri ville trodd var en dag eldre enn 28, og 14 år gamle jenter jeg lett hadde stolt på at var 23. Takk og lov at jeg ikke er mann på byen, rekker jeg å tenke før sykepleieren penser meg av sidesporet.
«Har du tatt mye før?»
Hun konkluderer mer enn hun spør. Nei, kanskje en eller to ganger, bare halve milliliter, lyver jeg. Et raskt smil uten tenner før hun snur seg til siden, setter sandalen på pedalbøtten og slipper spytthansken ned i avfallet. Hun ser opp igjen, uten å smile.
«Du har altfor mye allerede», sier hun. Hun kan ikke stå inne for resultatet, sier det strider mot yrkesetikken hennes.
Kinnene mine blir varmere. Hun ser det ikke, hun finner frem et håndspeil. Ber meg gå bort til veggspeilet og holde håndspeilet ved ansiktet. Du står fritt til å fylle videre opp, men det vil ikke se bra ut, sier hun.
Det føles plutselig som om alle bevegelser med munnen er unaturlige og klumpete. Har de vært slik hele tiden?
Konsultasjonen vår er over.
Hun ønsker meg velkommen tilbake i salongen, for all del. Men hvis jeg vil ha mer i leppene, må jeg gå et annet sted, finne en annen sykepleier.
R for reklame.
Før ga influensere ut rabattkoder for at unge jenter skulle fylle opp leppene. Nå er det voksne forretningskvinner som lanserer fillers og Botox i samme åndedrag som «kvinnehelse».
Du får ikke fred. Og begynner du, er det ikke bare å trekke seg.
Kommer du ikke tilbake for nye stikk, forsvinner filleren fra fjeset. Arrvev kan sitte igjen, men kjendisvenninner sier ikke sånt i en pressemelding. Levende influensere og døde plakater som reklamerer for fillers, tar ikke opp et håndspeil og ber deg tenke selv.
Det tok nesten to år, men så kunne jeg plystre igjen.
R for ryggrad. Ikke min, men hun sykepleierens.
Teksten er basert på kapittel R i «Ordbok for overlevelse» og omarbeidet etter «kvinneklinikk-gate».
«Ordbok for overlevelse» er utgitt av forlaget Egmont People, eid av Story House Egmont, som også eier klikk.no.
