Dora Thorhallsdottir og Jan Tore Borgersen
Dora og Jan Tore hadde satt bryllupsdatoen da de fikk en surrealistisk beskjed
I godt voksen alder fant Dora og Jan Tore kjærligheten. De somlet ikke bort tiden, og datoen for bryllupet ble satt til 8. juli 2023. Kort tid etter ble datoen et håp å klamre seg fast til. Ville han leve lenge nok til å rekke bryllupet?
– I det hun kom gående mot meg, tenkte jeg: Der kommer kona mi!
Det uttrykksfulle ansiktet røper at Jan Tore Borgersen (54) fortsatt føler det slik. Stemmen hans er også klarere enn ventet, selv om den krever stillhet for å bli hørt. Det siste halvåret har han pratet gjennom en ventil, satt inn i et hull i halsgropen.
Vi kommer nærmere tilbake til det – senere.
– Jeg tenkte: Der er han, fortsetter Dora Thorhallsdottir (50) – om deres kjærlighetshistorie.
Ble kjent på Facebook
De kom i kontakt på Facebook og skrev til hverandre natt og dag i tre døgn. Mellom linjene ante de begge at «her er det noe helt unikt».
Den tredje dagen avtalte de å møte hverandre på Bragernes Torg i Drammen, hvor hun bodde, en tirsdag i april 2021. Han kom kjørende fra hjembyen Tønsberg. Det var midt under pandemien og folketomt på torget.
På forhånd hadde han spurt: «Skal vi kysse først?» De syntes det var lurt å bli enige om det.
«Det er greit å finne ut om du er god til å kline», sa han småfrekt.
Hvis ikke kunne de droppe å gå tur sammen etterpå. Slik den sosiale omgangen fungerte under munnbindtiden.
Dora lo godt da han spurte. «Felles humor! Topp!» Det var viktig for standupkomikeren. Jan Tore røpet senere at han ikke hadde sansen for humoristiske enetaler fra en scene. Han hadde heller aldri hørt om Dora Thorhallsdottir.
– Men det ble kjærlighet ved første blikk, sier hun med et blikk som bekrefter følelsene. Hånden hennes finner hans og fletter seg sammen.
Det nyoppussede huset i Tønsberg er fylt av en varme som berører dypt.
Han trykker høyre pekefinger mot ventilen i halsgropen, som han må for å prate, og røper at han har bevart humoren hun ble sjarmert av.
– Det ble spasertur etterpå. Dora er innmari god til å kline!
Hun ler, befriende lett.
– Vi ble begge satt ut etter det kysset, minnes hun – som om det skulle være langt lengre siden enn et par år. Trolig føles det slik, for så mye har skjedd. Brått og brutalt.
Les også: (+) Øystein Pettersen vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen
Kreft i strupen
Under spaserturen den tirsdagen i Drammen fortalte Jan Tore at han seks år tidligere hadde hatt kreft i strupen. Dora satte pris på åpenheten, og hans evne til å kunne prate om det meste.
– Han var veldig til stede, herlig å le og prate med, og ikke minst – ekstremt kjekk og vanvittig tiltrekkende! Samtidig tenkte jeg? «Han er for god til å være sann!»
Han studerer henne med et smil, og sier: – Du er alt jeg kan ønske meg og mye, mye mer.
– Den dagen dro jeg hjem til sønnen min, og sa: «Jeg har opplevd kjærlighet ved første blikk!»
Jan Tore ler – mer med mimikken enn stemmen.
– Attpåklatten av mine fire og den eneste gutten, Kristoffer som nå er 14 år, bare mumlet uten å ta blikket opp fra telefonen.
Dora klarte heller ikke å tie om lykkerusen da hun kom hjem til sine to tenåringer.
– Etter å ha vært singel i mange år jublet jeg: «Mamma er forelsket!»
Tre måneder senere fridde Jan Tore, og datoen for bryllupet ble satt til 8. juli 2023.
De satset på at de eneste synlige skyene på himmelen, pandemien som herjet, var over innen den tid. At det skulle dukke opp enda et skremmende uvær, fikk de ingen forvarsel om.
Les også: «Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus»
Svulst i halsen
For den såre halsen til Jan Tore ble av legene forklart som en bivirkning etter forrige kreftbehandling.
– 16 måneder inn i forholdet, etter både å ha kjøpt hyttetomt og hus, mottok vi en surrealistisk beskjed. Kjæresten min hadde en tre ganger seks centimeter stor svulst i halsen.
– Forestill deg at du har en svær potet sittende fast langt ned i spiserøret, sier Dora oppgitt.
– Selv å drikke var vanskelig, og formen hans ble raskt redusert. Hvordan kunne legene ha unngått å finne en svulst på den størrelsen?
Hun har overtatt store deler av pratingen, da stemmen hans har blitt enda mer hes.
På vei til Rikshospitalet den dagen han fikk påvist at kreften var kommet tilbake, opplevde de flere omen.
– En due fløy mot panseret, rett i grillen og begikk selvmord, forteller hun.
– Vi skrudde på radioen, og mot oss kom nyheten om at Geir Børresen var død – av kreft. Jeg søkte videre – etter beroligende musikk, men det kom kun opp låter med titler som: «I am gonna miss you forever».
Var det tilfeldig? spør de seg. De neste fasene ble mange – og lange, ventetiden kjentes uholdbar.
Til slutt ble det bestemt at Jan Tore skulle opereres, en ni timer lang og uhyre komplisert operasjon, utført for bare andre gang i Norge av en islandsk kirurg.
– Det går etter forholdene bra med nummer én, vi ringte ham, forteller Dora.
De bestemte seg for å være åpne om kreften, åpne om alle tårene de felte, og redselen de kjente på – for at han kunne dø. Skulle de bare få 16 magiske måneder sammen?
– Første gang jeg fikk kreft var jeg ikke åpen, deler han.
– Det førte til at jeg skjøv mange bort, mistet venner. Folk nøler litt med å nærme seg den kreftsyke, er min erfaring. Om jeg kan få gi et råd: Våg å ta det skrittet, prat om hva som helst, gå bare ikke omveien unna.
Les også: Jeg har uhelbredelig kreft. I en periode var det vanskelig å være den mammaen jeg ønsker å være
Planla både bryllup og begravelse
Mens de ventet på operasjonen i august i fjor, planla de både bryllup og begravelse.
– Gifte oss ville vi – uansett, fordi vi elsker hverandre og hører sammen til evig tid. Men vi lurte jo på: Kom jeg til å bli enke i stedet for lykkelig brud?
Spørsmålene var mange og tunge.
– Jeg ante ikke at sorg kunne være så slitsomt, sier Dora – og puster dypt.
– Datoen 8. juli 2023 ble et håpets symbol for oss. Ville vi sammen komme oss dit?
Ja, mot alle odds overlevde Jan Tore, men han mistet stemmen.
Kjenn litt på det: Hvem hadde DU vært uten den kjente lyden av deg selv?
– Svulsten var så stor at strupen, stemmebåndene og hele halsen måtte fjernes, forteller hun.
– En del av tynntarmen ble sydd på spiserøret, for å gjøre det mulig å spise – etter hvert. I dag kan ha det, men slett ikke alt av mat, han prøver seg frem, og lukte- og smakssansen er borte.
– Vil dere se? spør Jan Tore – og før vi rekker å skjønne hva – åpner han proppen i halsgropen. De åpne hullet fører rett inn i lungene hans.
– Å ta ut proppen har vist seg effektivt i security på flyplasser, fleiper han. Humoren er beholdt.
Les også: Elin Tvedt: Har forsonet seg med døden
svømme. En kort dusj derimot finnes det en løsning for. Foto: Svein Brimi
Mistet stemmen
En taleventil er operert inn i hullet. Proppen må skiftes, under narkose, hver åttende uke.
– Vissheten om at jeg ville miste stemmen var brutal. Sønnen min skulle aldri mer høre den kjente, kjære pappa-stemmen si godt natt. Det ville heller aldri mer bli mulig å heie høylytt på både Christoffer og bonussønn Elias (15), som spiller på samme fotballag på Vear. Og ville lille barnebarnet mitt Nora, som nå er ett år, bli skremt av den monotone, nye og hese stemmen?
Det var så mange tanker som hentet frem gråten.
Dora stryker forloveden kjærlig over skulderen.
– Stemmen din var den fineste lyden jeg visste om, men du er fremdeles deg, sier hun ømt.
I forkant av operasjonen 25. august i fjor tok de mange opptak når han pratet.
– Ennå har vi ikke klart å høre på dem. Det er fremdeles for sårt, er de enige om.
Spontant griper han hånden hennes, og vi opplever i hvert fall at den nye stemmen formidler en inderlighet, selv om det kan ha vært det sårbare, nakne ansiktet, da han sier:
– Jeg hadde ikke overlevd uten deg, Dora. Du har tatt hvert eneste steg sammen med meg. Du flyttet til og med inn på sykehuset!
De låser hverandres blikk, mens øynene sløres av tårer.
– Hele min familie verdsetter hvor snill du er med meg. Du er min livbøye, Dora!
Les også: (+) Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – Skjønte at jeg måtte ta grep
Blir behandlet annerledes
Helt fra første stund har de vært dønn ærlige med hverandre. De har fortsatt med det.
– Vi gidder ikke å rosemale situasjonen, sier hun.
– Det har vært, og er, beintøft – for alle hans nære og kjære, og ikke minst, Jan Tore. Han som var en svært pratsom, utadvendt, selvsikker og sosial mann, sliter nå med å bli hørt.
Han innrømmer sårt hvor tungt det er psykisk.
– Jeg har følelsen av å ha mistet meg selv, og føler ofte at jeg er en byrde. Folk, mange andre, behandler meg på en annen måte. Henvendt til meg hever de stemmen, selv om hørselen min er intakt. Andre ser på Dora og håper at hun holder samtalen i gang. Kanskje orker de ikke å høre på den rare, hese stemmen min? Det krever jo litt konsentrasjon.
Vi er imponerte over hvor godt han fremdeles kan gjøre seg forstått, men merker at han mot veis ende i samtalen er svært sliten.
– «Når blir stemmen hans bra igjen?» spør mange, forteller hun.
– Høyst trolig blir den aldri det … Det skal finnes en nyere behandling utenlands, men den er altfor kostbar for våre lommebøker. Den norske metoden er mer enn 30 år gammel.
Han drikker en slurk vann, men venter ikke på at det renner ned, før han på nytt tar ordet.
– Vi har hverandre, det betyr alt!
Budskapet er tydelig, selv om ordene nesten drukner i vannet og erstattes av surkling.
– Ja! Dora lyser opp, slik hun mer enn de fleste evner å gjøre – maks, sprudlende styrke.
Gifter seg 8. juli 2023
– Vil dere se brudekjolen, spør hun – henvendt til oss. Jan Tore må vente – til vielsen og festen på Engø gård i Tønsberg.
– Jeg fant en butikk som leier ut kjoler og inviterte med datteren min Sara (17). Det ble et fint minne mellom oss to. Kjolen har langt mer blonder enn tenkt, men – se – den er helt perfekt!
Og det er den virkelig! Mer kan vi ikke røpe.
– Det blir et mindre, familiært og nært bryllup med 32 gjester. Senere, da jeg fyller 50 år i august, skal vi ha en ekstrafest med venner.
– Dora liker å være midtpunktet, erter han.
– Jeg elsker det! svarer hun med skinnende øyne.
– Som jeg gleder meg til å feire – OSS! Jeg kommer til å bli verdens lykkelige brud!
Mot alle odds skal de få oppleve å gifte seg 8. juli, datoen som ble et halmstrå å klamre seg til, eller som Dora sier: «et magisk paradis langt der fremme», da den evige verdens realiteter hvilte over dem med bly-tung kraft.
– Han drar over det ene skjorteermet og peker mot en av tatoveringene sine.
– Dette er St. Michael, min beskytter. En påminnelse om at jeg lever.
Jeg er dypt takknemlig – for det, familien og verdens beste kjæreste, Dora.
