– Jeg ble dømt som forbryter av NAV

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

"Jeg beklager på det sterkeste", sa arbeids- og sosialministeren på fjernsynet. For meg er den unnskyldningen på langt nær nok! sier Janne.

Ved starten av 50-årene ble livet hennes verre enn hun trodde var mulig.

– Det ser ikke ut til å være tvil om at de dømte meg feilaktig. Selv om prosessen på langt nær er over, er det egentlig en tid for å feire. Jeg er jo ikke lenger en kriminell.

Hvorfor føler jeg meg allikevel som en forbryter?

Sydenturen

Samtalen handler om å ha blitt et offer for de mistolkede reglene til å ta med sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger fra Norge til et annet EØS-land (som bosatt i Norge).

I syv år ble EUs- trygdeforordning feiltolket av NAV. På tampen av fjoråret ble skandalen allment kjent. Hele 2400 personer kan ha blitt vurdert feil.

– Det er en total uakseptabel oppførsel, selv om jeg nå både får penger og et rent rulleblad, mener Janne.

Hun vil av hensyn til familien bare omtales som «én av de rammede».

– Jeg var langtidssykmeldt og dro på grunn av helsen til et land med sol, forteller hun.

Reglene på den tiden var tolket slik at for å beholde sykepengene lovlig måtte du søke om lov til å reise og få godkjennelse.

– Jeg var klar over det, innrømmer hun, men jeg var langt nede, dypt deprimert, og legen min sa at sol trolig ville gjøre meg godt.

– Måtte du ikke på sykmeldingen svare på om du skulle utenlands eller ikke i det tidsrommet du mottok sykepenger?

Hun nikker.

– Jeg krysset av et «nei».

– Hvorfor?

– Jeg hadde ikke tro på at NAV ville samarbeide og ikke krefter til å søke. Dessuten ble turen bestemt impulsivt. De to langtidsoppholdene i varmen var restplasstilbud hos et charterselskap. Det slo meg ikke at det ville få store konsekvenser å dra.

Mistet huset

Janne var ikke ukjent med NAV.

– I store deler av livet har jeg slitt psykisk. Barndommen preget meg både på grunn av overgrep og fattigdom. Heller ikke som voksen har jeg hatt hellet med meg. Sånn er det bare, sier hun og vifter det vekk.

– Jeg har ingen utdannelse, men har gjort mitt beste i ulike jobber.

Det året hun var langtidssykmeldt slet hun også med angst.

– Fikk du hjelp?

– Familien holder vi utenfor praten, understreker hun igjen. Leppene blir smale.

– Jeg gikk til psykolog oppnevnt av fastlegen. Litt hjalp det – kanskje ...

– Hadde du en person å forholde deg til hos NAV?

Hun nikker.

– Kunne du ha spurt om råd?

Spørsmålene ser ut til å irritere.

– Å møte opp til samtaler hos NAV er som å gå til tannlegen! Jeg håper å komme meg ut fortest mulig med minst mulig smerte.

Nå presser tårene på.

I en mildere tone understreker hun at det ikke handler om de ansatte, men om regelverket de må forholde seg til.

– Min opplevelse av etaten er at du, selv uten å ha brutt en regel, blir behandlet med mistro. «Er du virkelig såååå syk, liksom!» Det kan da umulig være en god fremgangsmåte hvis målet er å få folk friske?

Selv sier hun at den påviste depresjonen hennes ble enda verre.

Janne har med seg en tykk mappe med papirer, som viser hennes kontakt med etaten. Siden dette er hennes historie, har vi ikke gått i dybden på journalen.

– Hvordan ble det oppdaget at du mottok trygdeytelser utenlands?

– Jeg måtte oppsøke en lege der. Det burde ha slått meg at det ville bli bråk, men den gangen tenkte jeg ikke på meg selv som en forbryter.

Det fikk alvorlige konsekvenser.

– Ifølge den tidligere tolkningen hadde jeg jo brutt loven, understreker hun.

– Å stå til ansvar for en kjempe som lovverket er, ble beintøft! Jeg knakk fullstendig sammen under prosessen!

Den siste spikeren i kista ble å selge huset.

– Jeg fikk krav om å tilbakebetale en god del kroner. Lysten til å leve forsvant med fortvilelsen. Det er et under at jeg overlevde!

Midt i det hele skammet hun seg.

– Jeg var jo ifølge dem en forbryter!

Etterbetaling

Janne legger ikke skjul på at hun er bitter.

– Et økonomisk oppgjør vil, uansett sum, ikke være et stort nok plaster på såret. Flere år med dette bråket har slitt meg ut!

Fordi jeg ble dømt som forbryter, begynte jeg også å føle meg som en. Jeg sluttet å heve hodet når jeg var ute og gikk.

Selv om hun er glad for nyheten om at reglene var mistolket, og hun dermed er dømt feil, er hennes største ønske å se et punktum i denne saken.

– Jeg kunne ha trengt en ny tur sydover, sier hun med et trett smil, – men klarer knapt å komme meg i butikken.

Hun ser opp fra bordplaten med et spørrende, litt unnskyldende, blikk.

– Blir det for mye klaging?

– Jeg må jo virke nitrist!

Hun rister sørgmodig på det grå hodet og forteller at hun ofte leser Norsk Ukeblad.

– Jeg liker historiene om folk som har hatt det vanskelig og likevel finner et lys i tunnelen. De gir meg håp og kraft til fremdeles å sette en fot foran den andre.

Hun har liten tro på å komme seg ut igjen i arbeidslivet.

– Om jeg hadde hatt en utdannelse, et yrke jeg lengtet etter å gjenoppta, ville det kanskje ha vært lettere? Jeg må ta det som tilbys av langt mindre interessante jobber. Etter alt rabalderet er jeg hverken fysisk eller psykisk klar for det, innrømmer hun.

Hun jobber med å tenke positivt.

– Tross alt er det en god nyhet at loven ble feiltolket. Når også denne saken er oppgjort, er det mulig jeg tar Norsk Ukeblads tips i bruk for å skape et bedre liv, sier hun.

De blå øynene har fått litt mer glød.

– Jeg vet at bitterheten må bearbeides. Også jeg fortjener å få et bedre liv.