Eli Strands nådeløse møte med kreften
Eli Strand har uhelbredelig kreft: – Mannen min holder håpet levende
At Eli Strand har uhelbredelig kreft, har gjort henne enda mer bevisst på å glede seg over livet. Sykdommen hindrer heller ikke den tidligere TV 2-profilen å nyte et glass vin.
– Jo da, jeg tar gjerne et glass vin, takker Eli Strand (53) med et smil.
Siden den tidligere «God morgen, Norge»-programlederen, og nå radiojournalisten i NRK, har uhelbredelig livmorhalskreft nølte vi med å tilby alkohol.
– Det er flere som har lurt på om det er i orden, forteller hun.
– Vet du hva? Jeg prøver å leve mest mulig «normalt». Riktig nok får selv en utmerket vin en metallisk smak rett etter en cellegiftkur, men også da svelget jeg ned noen slurker.
Tonen er skøyeraktig.
«I morgen smaker det sikkert bedre», oppmuntret jeg meg selv. Og det stemte.
Langt mer alvorlig, føyer hun til:
– Jeg har innsett at livet – mitt liv, trolig vil bli altfor kort til ikke å nyte hva jeg kan.
Diagnosen livmorhalskreft
I 2017 fikk Eli diagnosen livmorhalskreft, men ble etter behandling friskmeldt. To år senere oppsøkte hun til fastlegen på grunn av et hovent ben.
– Jeg fryktet at jeg hadde en blodpropp, forteller hun.
I ettertid tenker hun – «hadde det enda vært det!»
Legen slo opp journalen hennes og begynte å prate om livmorhalskreft. Et kapittel hun mente å være ferdig med. Hele «butikken» nedentil var jo operert vekk.
Legen insisterte likevel på en CT-undersøkelse. Hun fikk time samme dag.
– Alvoret slo meg ikke, sier hun.
– Siden det nærmet seg jul tenkte jeg snarere: «Best å få det unna».
Hun ringte sin to år eldre søster Anne Gerd. Søsteren spurte om Eli var nervøs. Hun hadde selv hatt kreft og kjente på redselen for tilbakefall.
Eli var ikke urolig. Foruten et hovent ben følte hun seg frisk.
– Men, sier hun til søsteren, – er det lymfødem må jeg gå med støttestrømper resten av livet. Det vil være kjipt!
Senere den dagen, i desember 2019, stoppet livet slik Eli kjente det brutalt og brått opp. I det hun fikk diagnosen: «Livmorhalskreften er tilbake – og denne gangen uhelbredelig».
Minnet legger en skygge over det naturlig pene ansiktet.
– De fant en ti centimeter stor svulst i livmoren, en dødsdom.
«I løpet av nokre timar var hele livet som eg kjente det over. Alle spør korleis det kjennes å oppleve noko slikt. Men det er umogeleg å skildre kva som skjer når livet går i svart på denne måten», skildrer hun øyeblikket i boken «Eg er her enno» (Samlaget).
– Jeg sto der og strigråt i den burgunderrøde genseren min. «Hvordan kunne det skje?»
Årsaken var rester etter den forrige kreften, som hadde vokst i hulrommet, og inn i blæren. Den ene nyren var ødelagt.
– Jeg hadde: Kreft, blodpropp og nyresvikt, oppsummerer Eli og himler med øynene.
Ektemannen Trond Idås
Da hun fikk beskjeden, var ektemannen Trond Idås (61) ute for å ordne med parkeringen. Selv før legen gjentok diagnosen, forsto han alvoret.
– Han kom bort til meg der jeg sto og gråt, og vi la armene rundt hverandre. Jeg er glad for at han klarte å beholde roen. For meg var det umulig.
– Jeg tror få klarer «å tenke positivt» i møtet med en kreftdiagnose, sier hun tankefull.
«Hvordan takler folk noe sånt uten støttespillere hjemme?» har hun ofte tenkt på.
– Mitt anker er Trond, min mann gjennom vel 20 år, sier hun takknemlig.
Foruten to bonusdøtre, som Eli roser varmt, har ekteparet sønnen Olav (18).
– Han vet selvsagt hva som skjer, men vi bestemte oss tidlig for å skåne ham mest mulig. Det tjener ingen at Olav får ungdommen ødelagt på grunn av min sykdom. Jeg er jo her fremdeles! sier hun nøkternt.
– Dessuten, det betyr alt for meg at den fine gutten vår har det godt.
«Tankene lever sitt eige liv, og smyg seg stadig inn i dei mørkeste krokane. Det er ingen som vil prate med meg om dette. For alle rundt meg er eg den sterke og modige Eli», skriver hun i boken.
– Det er bra at folk ser meg slik. Det gir meg en mulighet til å glemme sykdommen – innimellom. Jeg vil ikke gå rundt å tenke på det konstant, men trenger av og til å lufte tankene som følger med, som «når kommer jeg til å dø?» Da er det godt å ha Marianne.
På Radiumhospitalet fant Eli en engel av en samtalepartner, en psykiatrisk sykepleier.
– Med henne kan jeg prate med om alt, og ringe når som helst, sier hun takknemlig.
– Marianne hjelper meg å leve.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Fatal feil
Sist vår ventet nok et sjokk.
– Jeg hadde knapt fått summet meg etter den siste diagnosen, forteller Eli, – da det dukket opp en ny. I tråd med legenes råd fylte jeg dagene med positive opplevelser, klatret til topps i fjell, meldte meg på vinkurs og bowlet. Lekenheten ble min måte å vise kreften fingeren.
Jeg stilte til og med opp på min gamle arbeidsplass, «God morgen, Norge» og erklærte til hele Norge at det gikk bra. Til tross for at resepten livet ut er immunterapi og trolig mer cellegift.
Kort tid etter fikk hun en ny nedslående beskjed: «Du har brystkreft».
Pinsehelgen 2023 skrev Eli på Facebook: «Dette er dessverre ikkje ei historie om at alt går bra og vi har verdens beste helsevesen osv. Ein fatal feil gjer at eg no har enda opp med brystkreft og er både fortvila og forbanna på same tid».
– Et halvt år tidligere fikk jeg påvist et forstadium til brystkreft. Etter en operasjon ble det sagt at neste steg var stråling, men det kom en kontrabeskjed – «det er ikke nødvendig».
Den fatale feilen ga Eli to nye kamper: Å bli frisk av brystkreften, pluss å søke om oppreising og erstatning for feilen som ble gjort.
– Jeg forventer ikke å bli 80 år, men vil ikke bli frarøvet tid med mine kjære.
Les også: Marianne Rustad Carlsen: – Jeg har fått et nytt håp å holde i
Pusteventil
Hun er opptatt av at noen tar ansvaret for feil som blir gjort i helsesystemet.
– Jeg ble frisk av brystkreften, men behandlingen var tøff og gir plager i ettertid, som tretthet og smerter i kroppen. Kreft er krevende – også for ens pårørende, påminner hun.
Akkurat nå er hun inne i en god periode.
– Jeg stortrives i NRK Radio. Til tross for diagnosen ga de meg en lang og morsom sommerjobb, roser hun Dagsnytt-redaksjonen.
Hun jobber også ved Nynorsk Pressekontor og som selvstendig næringsdrivende.
– Å prestere sitter dypt i meg, betror Eli, og du merker den styrken hos henne.
– Etter at jeg ble syk, har det å ha en jobb vært ekstra viktig; en pusteventil. Et sted hvor jeg kan skyve unna det å være syk.
Hjemme er de også flinke til det, mest mulig å kose seg.
– Mannen min holder håpet levende. Alle skulle hatt en kjæreste som min Trond, sier hun og smiler.
– Han er struktur, jeg et rotehode. Han er den rolige, jeg den løse kanonen. Til felles har vi humoren, og den gode latteren løfter oss videre. Når sykdommen vekker angsten, er det bare han som kan trøste og roe meg.
Les også: (+) Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med min gamle mor. Jeg kunne ikke ha det sånn
Dødsdommen
Uredd for å prate om døden, så vel som å hylle livet, deler Eli hva hun frykter mest.
– Å dø full av medisiner og cellegift i en sykeseng.
Huden på de bare armene nupper seg.
– Nei da, jeg fryser ikke, forsikrer hun. Selv om sensommersolen er i ferd med å gå ned. Kanskje skyldes nuppene angsten for hva som venter? – Hvis det mot slutten bare er en livsforlengende behandling de kan tilby meg, da takker jeg nei, fullfører hun setningen.
Som hun skriver i boken sin: «Eg grin medan eg tenkjer på det»
– Bare én lege har våget å svare på mitt knugende spørsmål: «Kommer jeg til å leve i ti år?»
– Han sa blankt nei. Jeg prøvde meg med fem, fikk nok et nei.
Det endelige svaret var basert på forskning: «Du har rundt to år igjen».
Den tilsynelatende friske damen drar pusten dypt, før hun nyter de siste dråpene av vin i glasset, og smiler. Det når helt ut i de grønne øynene.
– Nå er det tre år siden jeg fikk dødsdommen. Jeg lever ennå!
