når livet endrer seg
Viktoria glemmer aldri legens ord. I to uker sa hun ingenting til barna. Så kom kontrabeskjeden
Hva skulle hun si til barna? Resten av familien? Vennene? Hele verden var kaotisk.
– Jeg har vært den litt nevrotiske, eller hypokondriske, typen, som tenkte at «det er sikkert kreft» ved hvert minste symptom, sier Viktoria Lindberg (48).
Hun ler. Sier hun aldri har vært en av dem som tenker at «det skjer ikke meg». «Noen får kreft – og hvorfor skulle ikke det bli meg?» var mer typisk henne å tenke.
– Da jeg fikk vite at jeg hadde livmorhalskreft, aksepterte jeg det med en gang. Sånn rent rasjonelt. Samtidig ble jeg veldig redd. Det var som om jeg kjente kreften vokse og kravle i bekkenet fysisk, sier Viktoria.
Dødelig utfall
Da Viktoria fikk påvist livmorhalskreft i slutten av 2014, visste hun først ikke hvor framskreden kreften var.
– Dagen etter fikk jeg prøvesvarene fra biopsi av en vikarlege. Jeg fikk aldri høre direkte at jeg kom til å dø, men det var noen ord og formuleringer som festet seg: «Jeg må være ærlig med deg», «spredt seg til blodet», «veldig alvorlig», «jeg er så lei meg på dine vegne» …
Da Viktoria googlet «livmorhalskreft med spredning til blodet», fant hun bare én artikkel.
– Det sto at det var sjeldent og hadde dødelig utfall, sier hun.
Det skulle gå to lange uker før Viktoria fikk vite at legen hadde lest prøvesvarene fra biopsien feil. «Spredt seg til blodet» var en feil-lesing.
Klandrer ikke legen
– Jeg klandrer ikke denne legen. Det er mye annet ved helsevesenet jeg har opplevd som mer kritikkverdig, som de utallige feiltolkede celleprøvene – og uker med venting på ulike prøver. Kort fortalt har sykdomsforløpet vart lenge, både løpet før, underveis og etter kreftdiagnosen, sier Viktoria.
Men tilbake til de to lange ukene. Småbarnsmoren ble rammet av en vanvittig sorg over barnas skjebne: At de skulle oppleve et stort traume, som det å miste mammaen sin er.
Og at de dermed ville trenge mammaen sin som mest, men da skulle hun altså ikke være der for å kunne trøste dem. Sønnen hadde nettopp startet i første klasse, og datteren var ti år gammel.
– Jeg følte på en skyld over at jeg skulle volde barna mine så mye vondt og samtidig svikte dem, sier hun stille.
Viktoria, som alltid tidligere hadde vært avhengig av mye tid for seg selv, fikk angst for å være alene. Samboeren var hos henne nesten hele tiden.
– Han hadde en veldig fin arbeidsplass som la til rette for at han kunne være mest mulig hjemme hos meg, noe jeg er veldig takknemlig for.
Skrev alt barna sa og gjorde
Viktoria har alltid skrevet når ting er vanskelig, og så ikke annen råd å enn å begynne å skrive.
– Jeg skrev alle detaljene i øyeblikket. Alt det barna mine sa og gjorde, minutt for minutt. I tillegg fikk jeg et behov for å ta bilder av dem, som om det var mulig å sanke minner og ta med seg inn i døden. Så gikk det opp for meg at selv det skulle døden ta fra meg. Bildene og minnene, sier hun.
Det skjedde også noe med tiden. Både Viktoria og samboeren opplevde at tiden ble uendelig langstrakt.
– Da jeg fortalte til noen i ettertid at jeg trodde jeg skulle dø i to uker, husker jeg at samboeren min ble svært overrasket og sa: «Var det virkelig bare to uker?» Han var sikker på at «dødstilstanden» hadde vart i flere måneder, sier Viktoria.
De sa ikke noe til barna i de ukene hun trodde hun skulle dø. Tobarnsmoren kjente at hun måtte prosessere det selv før hun sa noe til dem.
– At barna ikke visste noe fungerte også som en livbøye i disse to ukene. Jeg fikk noen timer med dem, der jeg måtte tvinge meg til å være mest mulig normal og bare konsentrere meg om å være mamma, sier Viktoria.
Hun hjalp dem med lekser, som vanlig, øvde på sanger til juleavslutningen og leste bøker på sengekanten.
– Det var så vondt og så vakkert, sier Viktoria.
I en av novellene i hennes nye novellesamling «Festen for Marias smerter», har hun skrevet: «Å tro at man opplever noe for en siste gang, er litt som å oppleve noe for første gang, det første kysset, første forelskelse og en nyfødt baby lagt på brystet. Bare enda mer fulladet med en hyperaktiv årvåkenhet. Alle gangene innimellom den første og siste gangen i livet er tappet for den samme storheten.»
– Det var vel noe i den erfaringen jeg ville fange ved å skrive dette, sier Viktoria ettertenksomt.
Les også: (+) «Hysj, mormor, det blir ikke koselig hvis vi vekker mamma», sa barnebarnet mitt. Det var da jeg forsto at noe var galt
En som skal få leve
Og så kom kontrabeskjeden: Viktoria var ikke så syk som hun trodde. Hun skulle få leve. Prøvene var feiltolket.
Hun husker at hun så på menneskene på bussen tilbake fra Radiumhospitalet, og ville rope til dem: «Nå er jeg en av dere igjen. En som skal få leve».
– Det var som om jeg tittet ned fra en høyde og nøt utsikten til livet som plutselig var kommet til syne igjen. Samtidig var jeg veldig sliten, så jeg orket ikke å feire. Jeg ville bare hjem til ungene mine og nyte synet av dem. Tenk at jeg kanskje skulle få se dem vokse opp likevel!
Viktoria har skjønt enda sterkere hvor høyt hun elsker livet ved å kjenne på hvor ekstremt redd hun ble for å miste det. Det har vært verdifullt å huske på i tunge stunder – og i hverdagen generelt.
– Hverdagen med sitt mas, kav og rot framsto jo helt vidunderlig da jeg var redd for å miste den, og jeg minner meg ofte på det.
Da barna fikk vite at moren var syk, visste de at prognosene var gode. Det var først da hun begynte å fortelle det til mange rundt seg.
– Det var kanskje litt rart, for det var jo likevel et sjokk for venner og bekjente at jeg hadde fått kreft, men akkurat da var jeg verdens lykkeligste over å ikke skulle dø med det første likevel, sier Viktoria.
Først kom euforien og følelsen av lykke over å få lov til å leve lengre. Deretter kom skammen. Skammen over å ha gjort sine nærmeste så redde på grunn av en feil – og en usikkerhet på om det var begått en feil. Kunne det være Viktoria som hadde oppfattet alt feil?
– Jeg har følt skam for at jeg ble så sikker på at jeg fikk en dødsbeskjed. At jeg tolket alt på mest dramatiske vis og dro min nærmeste, og aller mest samboeren min, med meg ned i det dragsuget. Men det var sånn jeg opplevde det, og det har satt noen dype spor i meg, sier hun.
Suget i magen av å se på gamle damer
Viktoria tror at hun hadde mislikt de snikende aldringstegnene mer uten denne erfaringen.
– Selv om det ikke er et mål i seg selv, har målet snarere vært å bli opptatt av «uviktige og overflatiske» ting igjen. Som en del av å få hverdagen og normaliteten tilbake. Lenge, også etter at jeg var kreftfri, så jeg døden i alt og alle hele tiden. Det er tungt å være i denne innsikten om at vi skal dø hele tiden. Vi mennesker er avhengige av en slags glemsel. Vi trenger å henge oss opp i noen bagateller for å kunne eksistere, sier Viktoria.
Når det er sagt: Hun vil ikke glemme suget i magen hun fikk av å se på gamle damer. Lengselen etter å selv å kunne bli en gammel dame.
– Gamle damer ble for meg litt som gravide mager for en som lengter etter å bli gravid. Plutselig ser du dem overalt.
Da Viktoria var syk, ble hun oppmerksom på at det eksisterer ulike sykdomsidealer.
– Jeg skjønte at det å skulle mestre også er et ideal i møte med død og sykdom. Man skal aller helst ha litt galgenhumor og selvironi, og for all del ikke bli bitter, sier Viktoria.
Mye av motivasjonen for den nye novellesamlingen, var skrive noe om et ønske, eller en forventning, om å være flink eller vellykket syk: Å være en som andre omtaler som «sterk» og «tapper» eller et forbilde som #sjekkdeg-jentene.
– Ikke alle makter det, sier hun.
«Du må ikke bli bitter» er et mantra, og Viktoria mener det kan være en krevende øvelse å hele tiden kjempe mot bitterheten. Hun mener vi må møte denne følelsen med større raushet.
– Bitterhet er vel bare en form for sorg. Langvarig sorg, som enten en selv eller andre ikke tar på alvor.
Viktoria Lindberg er forfatter, og nå aktuell med sin tredje bok: «Festen for Marias smerter», en novellesamling om sykdom og overlevelse.
Les også: May var på jobb da sykehuset ringte: – Som et dødsbudskap
Burde vært mer sint
Viktoria tenker at hun nok burde vært litt mer sint for alle feilene i sykdomshistorien sin. Hun tror bitterheten snek seg inn i henne i alle forsøkene på å omfavne takknemligheten.
– Jeg hadde, og har, en hel haug å være takknemlig for. Ikke minst overlevde jeg jo. Dessuten er det alltid noen som har det verre. Men det kan bli ganske utmattende i lengden, å hele tiden tenke på de som har det verre når du har det ganske tungt selv.
Viktoria bestemte seg for å skrive om en bitter og selvmedlidende person, som ikke klarer å le og lette på stemmingen for de rundt seg. En som merker at hun istedenfor blir opphavet til tunge stemninger.
– En del av disse forsøkene er strøket, siden redaktøren syntes de ble for selvmedlidende, sier Viktoria og ler.
Hun sier at hun på mange måter har bearbeidet sine egne erfaringer litterært.
– Hvor personlig har det blitt?
– Det som er så befriende med å skrive skjønnlitteratur, er at du ikke må holde deg til den angitte virkeligheten eller det temaet du starter med. På den måten holder jeg også på min egen interesse og nysgjerrighet. Siden det er så åpent, svarer hun.
Løsnet da hun ga opp
Det er et skriveråd som lyder: «Skriv som om du er i ferd med å dø», og man skulle tro at erfaringene må være en gavepakke til en forfatter.
– Jeg trodde og håpet det selv også. I begynnelsen. Men det var som om jeg måtte erfare det motsatte. At jeg ikke hadde den nødvendige avstanden som trengtes – til det å dø.
Hun beskriver prosessen som lang og tung.
– Jeg rørte så mye rundt i erfaringene at prosessen på et tidspunkt ble et lite traume i seg selv. Jeg holdt på for lenge, sier Viktoria.
Stoffet hopet seg opp i henne, men etter hvert lengtet hun etter å skrive og prate om noe helt annet. Samtidig som hver gang hun prøvde å skrive om noe helt annet, snek sykdomserfaringene seg inn og tok over, sier Viktoria, som opplevde at det løsnet da hun ga opp.
Hun trengte å løsrive seg fra egne erfaringer.
– Jeg begynte å dikte igjen og vet nå at jeg trives best med å ikke skrive så personlig. Jeg liker bedre å utforske egne erfaringer ved å teste dem ut med andre personligheter og omstendigheter, sier Viktoria.
