når livet snur
Fremtiden så lys ut for Gry-Heidi og Ole Espen da de fikk overta gården. Men sommeren 2017 snudde livet brått
Gry-Heidi og Ole Espen hadde alt de hadde drømt om da tilværelsen deres ble snudd på hodet. Men selv i sine verste stunder nektet Ole Espen å gi opp bondedrømmen.
Det er livlig i kjøkkenet i våningshuset på Frøysaa.
Den 3000 mål store gården ligger like ved fylkesveien i Iveland – innlandsbygda i Agder mer kjent for «snobbevannet» Voss enn melk og melkeproduksjon.
Fire år gamle Ada tegner mens hun ivrig søker både mamma og pappas oppmerksomhet.
Etter at lillebror Vetle kom til verden i fjor sommer, er det best å benytte anledningen mens han sover.
Ute på tunet bjeffer gårdshunden velkommen, mens to katter stryker seg kjælent langs leggene til en besøkende.
Det kunne vært en hvilken som helst liten bondefamilie med pappa som fulltidsbonde og mamma som fôrkonsulent i Tine.
Og det var da også det som var planen da de overtok.
Kjærlighet ved første blikk
At det skulle bli akkurat de to, var ikke gitt. Men som så ofte når amor er på jakt, kan pilen treffe litt tilfeldig. Det tilfeldige i dette tilfellet var at byjenta Gry-Heidi ønsket seg landbruksutdanning.
Oppvokst midt i Mandal var hamster og katt det nærmeste hun kom «gårdsdyr». Hester var hun livredd for – og det var litt av grunnen til at hun søkte seg til den gamle landbruksskolen i Søgne da hun skulle begynne på videregående.
Fra Søgne og Sørlandet gikk turen til Steinkjer – et sted hun måtte slå opp på kartet for å vite hvor i landet det lå. Der fullførte hun en bachelor før hun endte opp på Ås og masteroppgave i husdyrvitenskap.
I fjøset på Ås jobber en annen sørlending, Ole Espen Honnemyr.
Det vil si – det er hans aller første dag på jobb. Akkurat den dagen kommer Gry-Heidi inn i fjøset. Året er 2013. Resten er historie.
28. mai 2016 gifter de seg i Mandal kirke under en sommerhimmel så blå og skyfri som det bare kan bli på Sørlandet. Bruden er hvit og vakker, brudgommen stolt og kjekk.
Året før hadde de flyttet inn på Frøysaa og overtatt barndomshjemmet til Ole Espen. Fremtidsoptimismen er stor. Livet ligger åpent foran dem, og fremtiden er lys.
Les også: Ågot (57) trente da det lød et høyt smell fra kroppen. Hun skjønte at noe var alvorlig galt
Når livet snur
Odelsgutten Ole Espen har aldri vært i tvil om at det var han som skulle overta den tradisjonsrike gården. Heldigvis er han den eldste i søskenflokken på fire.
På Frøysaa har jorden vært dyrket og husdyrene beitet i mange hundre år. Besteforeldrene hans hadde begynt med melkekyr, og så lenge han kunne huske, hadde han trasket i hælene til far når de skulle i fjøset.
For at ungfolket skal få slippe til, gir Ole Espens far seg som bonde allerede som 57-åring. Nå er han dreng og avløser for sønnen når det trengs.
Den ubekymrede lykken varer i to år. Sommeren 2017 snur livet brått.
Dødssyk
Plutselig blir den ellers så ivrige bonden veldig glad i sofaen. Kona blir først litt irritert over alle pausene. Deretter bekymret.
Men som mange mannfolk ville han ikke til legen.
- En sjelden blodsykdom som skyldes svikt i produksjonen av blodceller.
- Rammer 5-10 personer i Norge hvert år.
- Man finner som regel ingen årsak til sykdommen.
- De mest alvorlige tilfellene kan kun behandles med stamcelletearpi.
– Det var plent umulig å få ham til fastlegen, selv om blåmerkene ble flere og flere. Men så begynte han å blø fra tannkjøttet, forteller Gry-Heidi.
– Ja, da ble jeg redd selv, supplerer Ole Espen.
Fra fastlegen bar det rett på akutten. Fra akutten rett på sykehuset. Benmargen hans var død.
Han hadde ikke noe immunforsvar. Blodsykdommen aplastisk anemi er sjelden, og tilstanden er dødelig uten behandling. Behandlingen er av det tøffe slaget: cellegift, stråling og benmargstransplantasjon.
De fire søsknene til Ole Espen blir først sjekket ut. Ingen av dem er aktuelle som donor, men han er heldig og trenger ikke vente så mange ukene på donor.
15. november 2017 blir han benmargstransplantert, og det nye livet skal begynne.
Komplikasjoner
Det ser fint ut, og Ole Espen og Gry-Heidi, som på det tidspunktet er høygravid, får reise på juleperm til broren til Ole Espen på Ås – i passe avstand fra Rikshospitalet i Oslo.
Første juledag våkner Ole Espen med høy feber og må tilbake til sykehuset.
Det skal senere vise seg at benmargsdonoren har smittet ham med kyssesyke.
All den nye benmargen dør, og nå må han gjennom stamcelleterapi for å overleve. Den aller siste dagen i februar får han stamceller. Dagen etter faller han i koma på grunn av komplikasjoner.
Det er mindre enn en måned til Gry-Heidi har termin.
Også denne gangen kjemper Ole Espen seg gjennom komplikasjonene. Gry Heidi blir lagt inn på føden – i motsatt ende av sykehuset fra der Ole Espen ligger.
Nøyaktig på termin klokken 10.54 30. mars 2018 kommer Ada til verden – 50 cm lang og 3695 gram. Helt perfekt.
Den vordende faren sitter delvis i rullestol, delvis i nabosengen gjennom hele fødselen. Da Ada er vel ute, klipper han navlestrengen.
– Jeg følte at jeg deltok på fødselen, ja. Endelig var det noe som var positivt. Det var deilig å kunne fokusere på noe annet enn min egen sykdom, sier den stolte pappaen.
De nybakte foreldrene og lille Ada blir liggende på dobbeltrom i 14 dager før mamma og Ada blir skrevet ut.
To måneder senere er det pappas tur til å få reise fra sykehuset.
Les også: (+) Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – skjønte at jeg måtte ta grep
17. mai og julaften
14. mai får Ole Espen komme hjem til Frøysaa, men immunforsvaret er så dårlig at han ikke får gå ut.
Dermed er 17. mai-tog og is helt utelukket. Den lille familien feirer like gjerne jul i stedet. Siden Ole Espen ble dårlig på julaften og innlagt første juledag, ligger alle gavene uåpnet.
Utover sommeren trener Ole Espen seg gradvis opp – og blir stadig bedre. Men fjøset må han holde seg unna.
– Immunforsvaret mitt var for dårlig til at jeg kunne være sammen med dyrene, forklarer Ole Espen.
Men alt som kan utføres fra et traktorsete, kan han gjøre. Så mens Gry-Heidi sammen med avløserne tar imot kalver og steller fjøs, kjører Ole Espen traktor.
Endelig – i februar 2020 – ganske nøyaktig to år etter siste transplantasjonen på Rikshospitalet, får han endelig lov til å gå i fjøset.
– 2019 var et bra år. Vi var begge hjemme med Ada, og jeg ble stadig bedre, sier Ole Espen.
På slutten av 2020 følte han seg helt frisk igjen.
Blodforgiftning
Men det skulle ikke vare denne gangen heller. Natt til bitte lille julaften er Ole Espen så syk at han må legges inn på sykehuset.
Diagnosen er akutt sepsis – blodforgiftning – med multiorgansvikt, og han må legges i kunstig koma i en uke.
Når han våkner igjen, er tær og fingertupper svarte. I mai 2020 må han amputere alle tærne. Fingertuppene falt av av seg selv.
Igjen har Ole Espen marginene på sin side. Hverken blodforgiftning eller multiorgansvikt tar knekken på optimismen og innsatsviljen til den unge bonden.
Møysommelig – og med god hjelp fra fysioterapeutene – tilpasser han seg sin nye tilværelse uten fingertupper og tær.
Smertene er til å leve med selv om føttene ofte blir såre. Verre er det å trene opp balansen igjen.
– Jeg har noen begrensninger på grunn av amputasjonene, men jeg får til det aller meste. Jeg er sta og vil klare meg selv, sier han.
Nok en uvanlig fødsel
Endelig friske og med stigende optimisme bestemmer paret seg for at det er på tide at Ada får en søster eller bror. Midt på sommeren i fjor har Gry-Hege termin, og lei som hun er av sykehus og sykehusopphold, venter hun i det lengste før hun tenker på å dra til fødeavdelingen i Kristiansand.
Det kombinert med at lillebror har det en smule travelt, gjør at paret får nok en uvanlig fødselserfaring.
I ambulansen i en veilomme på fylkesveien kommer Vetle til verden 3. juli klokken 20.45. Pappaen, som kjører i bilen bak, rekker så vidt å stikke hodet inn før ungen er ute og ambulansen setter av gårde til sykehuset.
De flirer begge to da de forteller historien. I armkroken sitter lille Vetle og smiler med – foreløpig uten å vite hva han smiler av.
Nesten til topps
Det er blitt tid for fjøsstell. Ada trekker på seg den lille Felleskjøpet-dressen sin og trekker med seg både pappa og journalisten ut i fjøset.
Hjemmevant og trygg beveger hun seg mellom de store dyrene. Slår dem lett på baken og småsnakker med dem. Forteller ivrig at de har fått en flunkende ny kalv bare timer før Norsk Ukeblad kom på besøk.
På gården er det 22 melkekyr som til sammen produserer 170 000 liter melk i året. Selv om han gjør det meste selv, får han hjelp både av familien og avløserlaget jevnlig.
– Det mangler litt på finmotorikken, kan du si, sier Ole Espen lakonisk.
Siden han mangler alle tærne og halvparten av det ene fotbladet, er det vanskelig å gå med like lange og spenstige skritt som tidligere.
Men langt nok til skogs at han kan være med på elgjakt, går han. Ole Espen er ikke typen som gir opp så lett. Derfor ble de nominert til den gjeve tittelen «Årets unge bonde». Han (og Gry-Heidi, understreker han) kom seg helt til finalen. Men måtte nøye seg med topp tre.
– Det var utrolig gøy bare å være nominert. Å komme videre og å få masse stemmer var ekstra koselig. Vi er stolte over å være unge bønder. Finaleplassen gir oss motivasjon til å fortsette, sier Gry-Heidi, som nesten er litt glad for at de ikke gikk helt til topps.
– Det var en verdig vinner – og hadde vi vunnet, ville det neste året blir enda travlere, for da måtte vi ha deltatt på en hel rekke arrangementer. Men vi fikk bo på hotell – med barnevakt. Det var den første daten på veldig lenge, sier hun og ler.
