uhelbredelig kreft
På overlegens kontor skulle dommen falle. Kari kjente hjertet hamre. Så kom den uvirkelige beskjeden
Da Kari fikk spørsmål om hun ville delta i en ny studie, svarte hun ja uten å blunke. Noen måneder senere fikk hun det uvirkelige resultatet.
– Det er ingen selvfølge at jeg er her i dag, sier Kari Tunstrøm.
Hun sitter hjemme ved kjøkkenbordet i sentrum av Holmestrand. 66-åringen holder godt tak i kaffekoppen mens et varmt smil legger seg over ansiktet.
– Nå håper jeg å kunne bidra til å gi andre håp.
Kari begynte på gulvet i Hydro, bedriften som skulle bli hennes arbeidssted i 27 år.
Med årene jobbet hun seg oppover til avdelingsleder. Ansvarsfull stilling samt fem barn, tre egne og to bonusbarn innebar et hektisk liv. Men Kari trivdes med det. Hun har alltid likt å ha mye å gjøre.
I november 2004 merket hun imidlertid at det vanlige overskuddet var borte. Kari kjente seg sliten, og hun svettet kolossalt mye om nettene.
I denne perioden oppdaget hun en kul i halsregionen, etter hvert også flere kuler bak i nakken. Hun skjøv det bort.
Da hun var inne til en normal helsesjekk, spurte Kari rett før hun skulle til å forlate legekontoret:
«Forresten, kan du ikke ta en titt på disse kulene?»
Den kvinnelige legen kjente etter.
«Jeg tror ikke du skal uroe deg, men jeg bestiller likevel time på ultralyd», sa hun.
Alarmen gikk umiddelbart da resultatet forelå.
Kari hadde lymfekreft, uhelbredelig type.
Det var ingen mulighet for å bli frisk igjen, men det fantes behandlinger som kunne holde sykdommen i sjakk.
Les også: Da Kari våknet opp etter operasjonen, var livet hennes endret for alltid
Høydosebehandling
Hun lå hjemme og gråt, nærmest uavbrutt, i to døgn. Til slutt så ektemann Harald (71) på henne og sa:
«Kari, dette er ikke deg. Nå tar vi tak i det og reiser oss opp. Dette skal vi klare!»
I årene som fulgte, lærte Kari og familien seg å leve med sykdommen – gjennom opp- og nedturer, nye tabletter, medisiner og cellegiftkurer. Stråling var ikke et alternativ, ettersom hun hadde spredning til benmarg.
Ny medisin og nye kurer gjorde som regel susen i starten, men så – det kom nemlig alltid et «men» – etter en stund sluttet behandlingene å virke.
I et forsøk på å stagge kreftcellene fikk Kari i 2017 tilbud om høydosebehandling.
Hun visste at de store mengdene med cellegift kom til å slå henne fullstendig ut. Kari følte likevel ikke at hun hadde noe valg.
I nesten tre måneder bodde hun på sykehuset. Under de to første ukene med høydosebehandling lå hun på isolat. Ektemannen kom på besøk og satt ved sengen hennes hver dag.
Mobilmedisin
Datteren, som bor i Oslo, stakk også ofte innom Radiumhospitalet, men Kari orket ikke prate. Kreftene strakk ikke til. I tillegg verket det veldig fra sårene i munnen.
Aldri noensinne hadde hun følt seg så hjelpeløs.
Videohilsninger fra barnebarna ble den beste medisinen mot smertene og utmattelsen. Kari fikler litt med mobilen denne formiddagen med Norsk Ukeblad på besøk.
Etter noen sekunder har hun funnet frem en av videoene hun har spart på. Sjarmtrollene Ella og Leonard dukker opp på skjermen:
«Elsker deg så mye, farmor. Så synd du ikke kunne snakke og at du har fått sår på munnen».
Kari smiler, mens øynene blir en tanke blankere bak brilleglassene.
– Tårene rant i sykesengen. Jeg kjente hvor inderlig gjerne jeg ønsket å være her og ha muligheten til å følge alle de fire barnebarna videre i livet. Det ga meg masse energi og styrke til å kjempe videre, forteller 66-åringen.
Etter tre måneder på sykehuset fikk Kari reise hjem. Hun var så utarmet for krefter at hun hang som en vissen blomst mot den ene siden av rullestolen da Harald hentet henne.
«Jeg vet ikke om jeg tør å ta deg med hjem i den formen her», sa han.
«Jo, jeg skal hjem!» smalt det bestemt fra Kari.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
En ny mulighet
Heller ikke høydosebehandlingen klarte å stagge kreften særlig lenge. Halvannet år etterpå var de syke, forbannede cellene tilbake.
Legen så på Kari, sa de skulle sende alle opplysningene om henne til Oslo. Kanskje var det noen studier i emning som hadde en ledig plass.
Det gikk ikke lang tid før hun ble innkalt til Radiumhospitalet. Der traff Kari en svært hyggelig lege som fortalte at hun fylte alle kriterier til en internasjonal studie om avansert celleterapi. Studien fikk navnet ELARA.
«Du får to ukers betenkningstid før du må gi et svar», sa legen.
«Jeg sier ja her og nå», lød det spontant fra den andre siden av kontorpulten.
I februar 2019 høstet legene hvite blodceller fra Kari og sendte dem videre til USA.
Der ble cellene tilsatt et gen som kan oppdage og drepe kreftceller, eller som Kari så fint forklarer det selv: Cellene fikk «øyne».
I april ble de modifiserte immuncellene returnert til Norge og satt tilbake i Karis kropp.
– Jeg ble litt dårlig de tre påfølgende dagene, men vipps, nærmest som ved å knipse med fingrene, følte jeg meg i veldig fin form.
Tre måneder senere ventet den avgjørende kontrollen.
Kreftfri
Det var en overskyet sommerdag. Harald skulle kjøre henne inn til hovedstaden.
Kari satt litt tausere enn normalt i passasjersetet idet den sølvbeige Mercedesen akselererte bortetter asfalten. Hun kjente hjertet hamre.
Det slo ikke akkurat roligere da hun satte seg ned på kontoret til overlegen som hadde fulgt henne fra starten av studien, Arne Kolstad.
Nå skulle dommen falle.
Hun satt på den høyre enden av kontorpulten, med ryggen mot veggen. Legens ansikt sprakk opp i et stort smil da han så på henne og sa:
«Kreftcellene er borte.»
Kari nikket forsiktig.
«Å ja, det var jo fint», svarte hun og ventet på ordet som alltid pleide å følge. Denne gangen kom det aldri noe «men».
Hun gikk ut av kontoret, bortover korridoren, mens hun tenkte:
«Sa han virkelig at jeg ikke hadde mer kreft i kroppen?» Kari løftet hodet, opp mot dagslyset som falt inn gjennom vinduene i skråtaket.
– Kreftfri …
Igjen smakte hun på ordet.
– Det var nærmest uvirkelig. Jeg klarte ikke helt å ta det inn over meg. Personalet på Radiumhospitalet må ha tenkt at jeg var veldig rar siden jeg ikke utviste mer glede, sier hun og lar en lett latter trille utover kjøkkenbordet.
Etter å ha mottatt budskapet gikk hun ned og satte seg i det roligste hjørnet av sykehusfoajeen. Der ringte hun datteren Elise.
Snart kom Elise løpende inn med Harald i hælene og armene til værs.
Hun kastet seg rundt moren i spontan gledesrus. Kari forsøkte å roe ned datteren. Det fantes mange andre i lokalet som helt sikkert ikke var like glade som dem, prøvde hun å formidle. Hun ga snart opp.
Enestående hjelp
Snart har det gått fire år siden den fantastiske beskjeden på overlegens kontor. Alle kontroller i ettertid har vært like oppløftende. Ingen kreftceller å spore.
– Jeg kjenner på en stor takknemlighet. Det er langt fra sikkert at jeg hadde vært her i dag dersom jeg ikke hadde fått være med på studien. Tenk om de hadde ment jeg var for gammel? Alder er jo et av kriteriene som har betydning når de velger deltagere til forskningsstudier.
Enda en gang kommer Karis smil frem.
– Den hjelpen jeg har fått fra helsevesenet i disse årene, spesielt fra Radiumhospitalet, har vært enestående.
Selv om Kari vet at nye kontroller venter i fremtiden, lever hun i nuet og liker å si at hun er frisk. For det er jo det hun er. Men det tok sin tid før akkurat det sank inn.
– Når man har levd med sykdom i så mange år, blir det en prosess å skulle venne seg til at man faktisk er frisk.
Sterk psyke
– Hvor hentet du styrken din i alle de tøffe årene mellom 2004 og 2019?
– Jeg har tenkt mye på hvor heldig jeg er som ikke er alene, men har en familie rundt meg; en snill ektemann som løftet meg hver eneste gang jeg var nede, barn og barnebarn. Jeg hadde en jobb jeg trivdes i, der jeg fortsatte nærmest fulltid frem til jeg pensjonerte meg for tre år siden, sier Kari og tilføyer:
– I tillegg er jeg velsignet med en sterk psyke. Jeg har alltid tenkt at jeg får leve som om jeg er frisk, og beholde en positiv tilnærming til livet. Jeg mistet aldri håpet.
For en tid tilbake minnet fastlegen Kari på en setning hun pleide å si:
«En dag kommer det noe som kan hjelpe meg».
– Er det liv er det håp, som det heter. Og jeg fikk jo rett til slutt, humrer hun.
I dag kan Kari stort sett gjøre det hun ønsker.
– Noen ganger er det litt lite energi, men det går bra. Jeg har lært meg å lytte til kroppen. Når den sier ifra at den trenger hvile, gir jeg den det. Jeg føler jeg lever et godt liv. Et normalt liv.
– Kanskje lever du sågar enda litt sterkere enn før du ble syk?
– Ja, kanskje til og med litt sterkere. Perspektivene endrer seg. Ting jeg kunne irritere meg over før, innser jeg nå er bare bagateller.
Denne sommeren er det ekstra god grunn til å smile. For ekteparet i Holmestrand venter nye turer med bobilen. Kari og Harald har nemlig valgt hytte med hjul.
– Det gir oss fleksibilitet og frihet. Vi kan dra dit vi ønsker, og bli så lenge vi vil.
Les også: Marianne Rustad Carlsen om kreftsykdommen: – De som ikke klarer å betale for medisinen selv, dør
Den varme tiden
I sommer venter dessuten turer både nordover og vestover i landet for å besøke familie. Men aller først skal de hjelpe sønnen med å kjøre et flyttelass til Kristiansand.
– Det er en god følelse å kunne bidra. Kjenne at man fortsatt er nyttig, sier Kari.
Vi beveger oss mot havnen for å ta bilder. Et par minutter etter oss kommer Harald kjørende i bobilen fra 2012. Han stiger ut og gir kona en god klem som skjold mot vinden.
Hvordan var det for ham å leve i mange år med en alvorlig kreftsyk kone?
– Jeg skal ikke legge skjul på at det tidvis har vært svært tøft. Heldigvis har jeg hatt god støtte fra fantastiske kolleger, og også fra barna, selv om vi har forsøkt å skjerme dem litt fra alt det vanskelige, sier Harald.
– Jeg har forsøkt å være der for Kari som best jeg har klart i disse årene, legger han til.
– Du har ikke bare forsøkt. Du var der for meg. Helt siden den tunge beskjeden i 2004 har du vært min bauta, svarer kona.
– Det har vært tøft, men vi sto han av, legger Kari til.
Hun smiler. Harald smiler tilbake mens hånden hans søker hennes.
– Ja, vi sto han av.
