livmorhalskreft
May var på jobb da sykehuset ringte: – Som et dødsbudskap
May trodde livet skulle bli som før da kreftbehandlingen var ferdig. Slik ble det ikke.
May Slettan (50) kommer smilende mot oss med frisk glød i kinnene. Hun har gjort unna morgentreningen på Frognerbadet i Oslo, og mens hun retter på den blomstrete kjolen, forteller hun stolt og takknemlig at hun er nyutdannet prest.
Det har hun klart takket være solid egeninnsats og med drahjelp fra en mentor i programmet Kreftkompasset.
Om noen timer skal hun hjem til mannen på Ørlandet etter flere måneder som student i Oslo.
En stor sorg
May følte tidlig i livet at noe var feil med kroppen hennes. Allerede som 21-åring ble hun mor til en gutt, men de neste årene skulle by på en psykisk berg-og-dalbane.
– Jeg opplevde mange spontanaborter, og da jeg var 25 år mistet jeg min ufødte sønn Håkon midt i svangerskapet, sier May og tørker tårene med skjerfet hun har rundt halsen.
May beskriver en sorg som hun bar med seg i mange år.
– På mange måter følte jeg allerede da at det kvinnelige i meg ikke fungerte. Det viste seg at jeg hadde svikt i livmorhalsen.
Hun ble gravid igjen, men måtte ligge hele svangerskapet og få sydd et bånd rundt livmorhalsen (cerclage) for å forhindre for tidlig fødsel. Så fødte May en datter.
Etter dette fikk May faste kontroller i det nasjonale Livmorhalsprogrammet. Tidlig på 2000-tallet ble det oppdaget celleforandringer, men det var ingen grunn til bekymring. I 2011 ble hun sendt til konisering, som innebærer at cellevev på livmortappen blir fjernet.
– Jeg var nervøs og grudde meg til undersøkelsen. Jeg måtte ha med meg en venninne til gynekologen, og det ga den tryggheten jeg trengte.
Les også: Anna fikk merkelige symptomer og ble nesten døv på høyre øre. Årsaken kom som en overraskelse
Som et dødsbudskap
May hadde ikke klart å stå i full jobb på flere år. Endelig, sommeren 2016 kjente hun glede og energi over å komme ut i arbeidslivet igjen. Enda en konisering ble utført, før
et vikariat på sykehjemmet ventet.
En dag skulle de ansatte gå en brannrunde, og May var klar for å få med seg viktig informasjon.
– Vi sto i kjelleren på sykehjemmet da telefonen min ringte.
May snek seg inn i et tørkerom og lukket døren etter seg i det lille, dystre rommet med små kjellervinduer. Hun løftet telefonen til øret og svarte.
En sykepleier fra St. Olavs hospital i Trondheim introduserte seg og fortsatte: «Vi har funnet kreft.» May kjente at alt stoppet opp. Hun hørte i det fjerne at sykepleieren ramset opp informasjon om kontroller og operasjon.
– Kroppen ble stiv, jeg fikk samme følelse som når man får et dødsbudskap. Hodet mitt var likevel med videre i brannrunden. Jeg så for meg hvor langt de andre hadde kommet i bygget, og var aller mest opptatt av hvor fort jeg fikk koblet meg på igjen.
Overgangsalder
I hodet surret tankene hennes: «Åh, nå som jeg skulle bidra, endelig jobbe igjen, det
passer ikke å bli syk nå.» «Skal ikke sykepleieren snart slutte å snakke.» I underbevisstheten lurte også en tanke hun ikke orket å slippe til: Kreft er lik død.
Samtalen var over, og det var brannrunden også. May gikk inn på et kontor der to kolleger tok imot henne og tårene.
Etter bare noen uker var operasjonen overstått. May fikk to ukers sykemelding og beskjed om at hun kunne leve som normalt så fort det gikk. Gå tur med hunden eller sykle skulle snart være overkommelig, fikk hun inntrykk av.
– Virkeligheten var at det tok to måneder før alle smerter etter operasjonen var borte.
I tillegg kom overgangsalderen over natten, fordi livmor og eggstokker var fjernet. Hetetokter og andre plager kom som kastet på May. Hun strevde også med sjokket over å ha fått kreft. Det hele var som en uvirkelig boble.
May er aktiv i Gynkreftforeningen, og er opptatt av å formidle at man ikke må forvente at ting går tilbake til normalt med en gang.
– Mange av oss som er kreftpasienter tror at livet vårt skal fortsette som før etter sykdom og behandling. Det kan bli en stor skuffelse.
Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
Fikk tilbakefall
På etterkontrollene var alle prøver fine – ganske lenge. Men i oktober 2017 fikk May påvist tilbakefall. Denne gangen anbefalte legene cellegift og stråling i seks uker. Veien gjennom behandlingen ble tung å gå, men på den andre siden var kreften fjernet fra kroppen hennes.
På sykehuset fikk May delta på kurs med en sexolog der hun fikk demonstrert dilatorer, som føres inn i skjeden for å utvide og holde den åpen. Hjelpemidlene er viktige for å kunne ta opp sexlivet igjen, og for å kunne gjennomføre kontroller hos gynekologen.
– Jeg hadde aldri hørt om noe av dette, alt var helt nytt for meg.
På grunn av strålingen fikk May ubehagelige problemer.
– Jeg vil sammenligne det med en brannskade. Det væsket fra underlivet.
May følte seg apatisk og utslitt, og underlivet ble et ikke-område på kroppen.
– Rådene fra sexologen virket så enkle, men hjemme klarte jeg ikke å følge noen av dem. Hvis mannen min og jeg prøvde noe som ikke fungerte, orket jeg ikke å prøve igjen. For ham var det også tøft med all avvisningen.
Psykisk belastning
Hun klarte heller ikke å prøve dilatorsettet, og på tremånederskontrollen ble det oppdaget at hun hadde grodd sammen i skjeden.
May synes det vanskeligste er at hun føler seg aseksuell, fordi hun ikke har østrogen i kroppen. Sexlysten ble borte. Hun har også senskader på tarm og urinveier.
– Mitt råd er å ta imot hjelp etter kreftbehandling. Jeg har måttet ha en hånd å holde i for å komme meg gjennom den psykiske belastningen. Hvis pasient og partner også får hjelp sammen til å snakke om samlivet, tror jeg mange med tid og tålmodighet kan nærme seg hverandre igjen.
Noen dager senere snakker vi sammen på telefonen, og den nyutdannede presten forteller lettet at den siste kontrollen viste at hun fortsatt er frisk. Kreft var ikke lik død for henne.
– Jeg skal allikevel innrømme at spøkelset henger over meg, særlig før disse kontrollene. Bekymringen lever jeg med, sier hun.
– Vær raus med deg selv
Randi Gjessing er spesialist i sexologisk rådgivning ved Bærum sykehus. Hun har bakgrunn som kreftsykepleier, og vet hvor viktig det er for kreftpasienter å jobbe med selvfølelsen. Hun har gode råd å komme med.
– Stell godt med deg selv, ta til deg komplimenter, og våg å tro på at du er like mye verd som før. Vær raus med deg selv. Det er lett å føle seg mislykket når man har fatigue og føler press for å komme tilbake til normalen. Ikke regn med at alt løser seg over natten.
Hun understreker at det også er lurt å være så fysisk aktiv som du klarer. Er du i god form, orker du mer.
Sexlivet kan være en utfordring etter livmorhalskreftbehandling.
– Opprett et samleieforbud: Fokuser på nærhet og intimitet uten samleie, helt til dere blir enige om noe annet. For mye press kan føre til at kvinnen trekker seg unna.
Hun anbefaler å fokusere på å være kjærester.
– Noen er redde for å miste kjæresten sin fordi de ikke orker å ha sex. Vær gode mot hverandre og gjør noe som dere liker å gjøre som par. Snakk om det. Vær åpne om det som er vanskelig, men også det som er fint.
Hun sier at litt er bedre enn ingenting.
– Ikke dropp sex fordi det ikke blir perfekt. Gjør det som funker, alt annet lar dere ligge litt.
