kjærlighet og sykdom
Linde (54) utsatte kreftbehandlingen:
– Jeg ville være frisk og sterk da jeg endelig sa ja til min Widar
To ganger har barnebarnet til Inger Hagerup, Linde Hagerup, takket nei til kreftbehandling. Siste gang var da hun endelig skulle gifte seg med sin ungdoms store kjærlighet.
Linde Hagerup (54) satte kreftbehandlingen på vent for å føle klar til virkelig å nyte en av livets beste dager, da hun skulle si høyt og tydelig ja til sin elskede.
Han hun aldri hadde glemt, og som kom
tilbake til henne mer enn tyve år etter at de mistet hverandre.
Historien handler om ung kjærlighet og følelser, som aldri dør, for så å møtes igjen som godt voksne med hver sin bagasje og få en ny mulighet.
Og så, da alt endelig har ordnet seg, om å bli rammet av
alvorlig kreft. Det kom en frykt inn i dagene deres om at evig kjærlighet kanskje ikke betydde noen tiår til.
– Vi hadde holdt sammen i 12 år og hadde snakket om å gifte oss. Da jeg fikk kreft, var vi enige: Nå må vi få ut finger’n!
Da Hjemmets reporter møter Linde i hjembyen Fredrikstad, nyter hun våren og en følelse av stadig å føle seg sterkere, både mentalt og fysisk. Det stråler av henne. Da vi ser på bilder fra det livsbejaende bryllupet, smiler hun.
– Å si ja til Widar – rope det ut – var veldig fint, sier hun.
Hun forteller at hun hadde en særegen forbindelse med bestemoren, Inger Hagerup, en egen kontakt og forståelse av hverandre. Da Linde var til den såkalte ettårskontrollen takket hun nei til flere cellegiftkurer for andre gang.
Hun fikk vite at blodprøvene var fine og at de ikke så kreft noe sted, men Radiumhospitalet tilrådet mer cellegift, i tilfelle.
– Jeg landet i å stole på magefølelsen, som sier at kroppen er god på selvhelbredelse. Sykehuset vil gi meg medisin mot noe vi ikke vet om er der. Hvis jeg sier ja til denne behandlingen nå, kommer jeg utmattet og enda mer nedkjørt ut på den andre siden etter et halvt års tid. Jeg er redd for å bruke opp det store skytset på noe vi ikke engang vet om er der. For meg blir dette litt som å skyte spurver med kanoner, men jeg kan selvfølgelig ta feil, sier hun.
Avveining
Vektskålen med for og imot. Følelser og fornuft. Alt dette har tatt stor plass i hodet hennes de siste månedene.
– Hva jeg har gjort, kan ikke gis som et råd til andre, men hva jeg tenker, er at jeg kjenner min kropp best. Overskuddet er i ferd med å vende tilbake og jeg begynner å få lyst til å gjøre noe igjen – det føles fantastisk, sier hun, og legger til:
– Da jeg i første omgang tok en pause fra kreftbehandlingen for i stedet å føle meg bra i mitt eget
bryllup, var det en emosjonell avveining av fornuften og en fornuftig avveining av følelsene. Å stå i tøff kreftbehandling er enormt krevende og utmattende og jeg trengte noe som gjorde meg godt. Å si ja til Widar var det beste jeg kunne gjøre.
Kreftsykepleier Else Støring i rådgivningstjenesten til Kreftforeningen sier at de ikke opplever ofte at pasienter tar pause i behandlingsløpet sitt.
– Det er et utrolig tøft valg å ta. Man skal være bra sterk for å ta en slik avgjørelse, og klare å stå imot anbefalingene om å fortsette, sier hun, og legger til at det er viktig at pasientens ønske blir hørt i en slik situasjon. Behandling er viktig, men livskvaliteten til pasienten er også viktig. Til syvende og sist er det pasientens valg.
Den store kjærligheten
Widar Ludvigsen er gutten fra Bergen som flyttet til hennes hjemkommune Bærum, og begynte i klassen hennes da de begge var ni år gamle. Hun blir varm i stemmen når hun snakker om ham.
Skal vi dele kjærlighetshistorien, begynner den da. Allerede den gangen, som liten jente, var hun forelsket, men det var hun ikke alene om, nesten alle jentene i klassen var betatt av nykomlingen.
– Jeg var ikke den søte – den søte var bestevenninnen min, Nina, som for øvrig var forloveren min da vi giftet oss. Hun turnet på landslaget, kunne gå på hendene og tok baklengs salto, og alle guttene var betatt av henne.
Linde smiler. I ungdomsårene gjorde hun og Widar ting kjærester gjør, uten at de hadde definert seg som kjærester. Når hun hadde venner hjemme på rommet sitt, ble han alltid sittende igjen, og det var de to.
– Vi var så tøffe i trynet, ingen av oss turte å si at det var mer enn en flørt. En natt spurte jeg ham: «Widar, er du forelsket i noen, eller?»
Han trodde hun spurte om han var forelsket i en annen, og svarte: «Nei! Det er jeg ikke!» Linde tolket det som at han ikke var forelsket i henne.
Misforståelser og dårlig kommunikasjon har ødelagt mange kjærlighetsforhold, og det endte deres også. Da Linde kort tid senere flyttet hjemmefra, mistet de kontakten.
– Mens jeg flyttet rundt, følte jeg meg ofte ulykkelig. Hele veien bar jeg med meg Widar. Han ble ikke glemt, selv om vi levde hver våre liv.
I mange år var hun sikker på at hun var født med en iboende melankoli, at det var en del av hennes personlighet å ha tunge tanker. Hun levde av å skrive bøker, fikk sønnen Peter, som hun ble alene med, og bosatte seg i Fredrikstad.
Romantiske forviklinger
26 år gikk og hun skrev boken Ingen som røyker hopper strikk. Den tok utgangspunkt i barndommen på Rykkinn, og en av karakterene, Pepper’n, var Widar.
– En felles venn av Widar og meg, Bush, leste boken og sendte en melding til Nina om at han skulle møte Widar for en kopp kaffe. Nina tekstet meg og trodde hun svarte Bush, og jeg trodde at jeg var invitert på kaffe og ringte for å si at jeg dessverre ikke fikk til å møte dem. Bush og Widar var allerede sammen, og han ga telefonen til Widar. «Hallo, baby!», sa den stemmen jeg kjente så godt.
Dagen etter skulle Widar til Fredrikstad for å besøke broren, og de avtalte å møtes.
– Jeg så han stå der i en veldig grønn skjorte og med kinnskjegg bare på den ene siden, og kastet meg inn i armene hans, forteller hun.
De var begge småopptatt og det måtte ryddes før de ble et par på ordentlig. Kanskje var det ikke så elegant, men i krig og kjærlighet er det lov, er det ikke?
– Jeg visste at det måtte bli oss to. Da han kom på hytta vår, gjorde han det klart at han ikke hadde til hensikt å rote bort «oss to» en gang til. «Jeg venter på deg så lenge jeg må», var beskjeden jeg fikk. Da jeg kom med et «men», og minnet om at jeg er vanskelig i kjærlighet, sa han at han var villig til å ta det på kjøpet.
Les også: (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Rosa sky
Linde og Widar ble kjærester. Samme høst flyttet de sammen, og på den ene siden var det som å sveve på en rosa sky, men på den andre siden var de to voksne, som slet med å finne rytmen sammen.
– Det ble noen tøffe år. I dag vet Linde at jobben først og fremst handler om å rydde opp i seg selv. For dem var det en brikke som falt på plass da de ble sammen igjen, og begge visste at det skulle vare livet ut.
Da kreften rammet i 2021 hadde de for lengst landet. Widar, som hun beskriver som varm, inkluderende, raus, hjelpsom og morsom, ga henne det hun trengte. Å være borte fra hverandre føltes ikke bra
– de ville være sammen, helst hele tiden.
Kreften
Sommeren 2021 begynte Linde å føle seg annerledes. Hun var sliten, hadde smerter i ryggen, hetetokter, smerter i magen.
Hun gikk til legen, som trodde det var en urinveisinfeksjon, tok smertestillende og ble liggende i sengen på hytta.
– Jeg orket ikke å være sosial og det er helt ulikt meg. Da jeg i august kom hjem til Fredrikstad, gikk jeg rett til fastlegen, som ga meg antibiotika. Jeg hadde akkurat gjort korrekturen på min siste bok og hadde planlagt feiring med kald champagne, men endte i stedet opp med å bli sendt til sykehuset.
Det var pandemi og Widar fikk ikke bli med inn. Han ble sittende i bilen og vente mens Linde ble sendt til CT og det ble tatt blodprøver.
Klokken var langt over midnatt og fortsatt hadde hun ikke fått svar. En lege kom nærmest oppskjørtet og sa at han hadde sett bildene, men at han ikke kunne dele hva han hadde sett.
– Jeg gikk ned til Widar, som satt i bilen og ventet, og trøstet oss med at det sikkert ikke var veldig alvorlig. Så gikk jeg til gynekologisk avdeling. «Du har en fortetning i den ene egglederen og det er antagelig kreft», sa legen, og fra da av var alt forandret.
Linde og Widar ble enige om å gifte seg. De ville ha alt det formelle i orden som, par, men livet tok et kraftig tak og filleristet dem.
Les også: Brødrene vokste opp med en alenemamma som de forgudet. Da de ble tenåringer, slo idyllen sprekker
Cellegiftkurene
Etter tre cellegiftkurer og operasjon så ikke legene mer kreft, men hun skulle få tre cellegiftkurer til før hun var ferdig, i februar 2022. Linde følte seg sliten og nedkjørt.
– Håret falt av etter første cellekur og det var kjipere enn jeg hadde trodd. For i utgangspunktet så jeg ikke syk ut. Men da, når jeg så meg i speilet, så jeg plutselig en kreftpasient. Det tok tid å venne seg til.
Sakte, men sikkert gikk hun veien tilbake. Etter hvert kunne hun snuse litt på skrivingen igjen, gå turer. I oktober smalt det på nytt.
– De fant litt kreft i blindtarmen og selv om hverken CT eller blodprøver viste tegn til mer kreft i kroppen, ble jeg anbefalt seks kurer med cellegift. Jeg begynte på behandlingen, men ble så syk av den at sykehuset først utsatte den i to uker og ville gi meg en ny kur tre uker før bryllupet. Jeg bestemte meg i først omgang om å utsette.
– Jeg ble bare mer og mer sliten. Midt oppe i det skulle jeg arrangere et bryllup.
Hun ringte kreftlegen og sa: Vi stopper her, for nå skal jeg inn i noen dager av mitt liv, som er viktige for meg. Jeg orker ikke å gå inn i dem som kjempesyk. Så ser vi på det igjen etter bryllupet.
Endelig gift
En fin februardag ble drøm virkelighet. Om det var lurt eller ikke å utsette og si nei til flere cellegiftkurer, er umulig å si per nå, men Linde føler seg lykkelig.
– Jeg er redd for å leve et liv der jeg bare lider og har det vondt, da vil jeg heller leve kort og bra. Når det kommer til stykket, vet ingen hvor lang tid de får sammen og derfor gjelder det å bruke tiden man får sammen, poengterer hun.
I bryllupstalen sa hun: «Peter, da du ble født, lærte du meg alt det viktigste jeg kan om kjærlighet. Og da jeg traff deg, Widar, lærte du meg å bruke den». Festen ble en heidundrende feiring av livet.
