kjæreste med partner i rullestol
– Jeg ser bare Anette, ikke rullestolen
For Anette og Kenneth var det kjærlighet ved første blikk. Men det er ikke like enkelt
for omverdenen å forstå, og paret blir ofte møtt med fordommer og bebreidende blikk.
– men de så forbi utfordringene og la fordommer til side. Foto: Gunn Gravdal Elton
– Det var kjærlighet allerede på den første daten. Du kan gjerne si ved første blikk, sier Kenneth Langeland.
Han tok kontakt med Anette Tranøy (31) som hadde en profil på Tinder. Etter å ha pratet sammen en stund møttes de på kinesisk restaurant i Bergen.
– Jeg tror jeg forelsket meg med en gang jeg møtte henne. Det eneste jeg ble overrasket over, var hvor liten hun var. Det hadde hun ikke fortalt. Og jeg hadde jo bare sett henne på bilder og via videosamtale. Men jeg så Anette, ikke rullestolen, sier Kenneth og smiler.
Anette er født med ryggmargsbrokk, og har lærevansker, konsentrasjonsvansker og hydrocephalus (opphopning av hjernevæske i hjernens hulrom som fører til forhøyet trykk i hjernen).
Men for Kenneth er hun bare Anette.
Fortalte om Aspberger
Siden 1967 er det født rundt 950 barn med ryggmargsbrokk i Norge. Det er stor variasjon i alvorlighetsgraden. Ryggmargsbrokk er medfødt og rammer først og fremst ryggraden, ryggmargen og hjernen.
Kilde: Sunnaas sykehus
Han har selv en utfordring han tok sjansen på å fortelle Anette da de ble kjent.
– Jeg fortalte med en gang at jeg har diagnosen Asperger syndrom. Det er viktig for oss begge å gi folk sjansen til å slette oss om ikke de vil ha kontakt. Vi ønsker ikke å kaste bort tid på folk som synes vår diagnose er et problem, sier Kenneth.
Han sitter tett inntil Anette i den store hjørnesofaen.
De har vært kjærester i to år. Noen vil si mot alle odds. Selv er de mest opptatt av åpenhet og å redusere folks fordommer.
– De første gangene vi var på tur og holdt hverandres hender, fikk vi noen bebreidende blikk fra forbipasserende. Jeg følte nesten at det var feil, det vi gjorde, sier Anette, som mener vi mennesker skylder hverandre å være åpne og fordomsfrie.
Bedre å være to
Da Kenneth møtte Anette, traff han en kvinne som aldri ville definert ham som «en med Asperger».
– Jeg jobber i Norges Handikapforbund, der vi daglig driver holdningsskapende arbeid og jobber for full likestilling i samfunnet. Jeg vet hvilke utfordringer mange har, mye større enn mine. Når noen sier at jeg er sterkt funksjonshemmet, blir jeg derfor litt irritert. Da vet ikke folk hvor enkelt liv jeg lever i forhold til de som virkelig er sterkt funksjonshemmet, sier Anette.
Hun møtte Kenneth med et åpent sinn. Det første møtet var så vellykket at de to har vært sammen siden.
– Hvorfor skulle jeg gi slipp på Kenneth? sier Anette, som synes livet er blitt enda bedre etter at de to møttes.
– Det er godt å være to. Jeg klarer jo stort sett det meste selv, men jeg innrømmer at mye er enklere når jeg kan be Kenneth om å hjelpe meg.
Kenneth forsto raskt at Anette var ei dame med hodet på rette sted. Hun er ikke ei dame du piller på nesa.
Asperger syndrom er preget av et mønster av symptomer og ikke ett enkelt symptom. Tilstanden kjennetegnes av begrensede sosiale evner. Intens interesse for ett bestemt tema, detaljfokus, og fysisk klossethet er typisk for tilstanden. Forskning viser at én av fem diagnostiserte barn har vokst av seg symptomene som voksen.
Kilde: Wikipedia
Anette dro alene til Stavanger og tok utdannelse som ergoterapeut.
Må snu i døra
– Livet har jo blitt ganske bra, sier Anette.
– Jeg har jobb, egen leilighet i Bergen, sertifikat og type som planlegger å flytte inn hos meg etter hvert.
Hun bruker sjelden store ord.
Selv om det mange ganger har vært vanskelig å sjonglere i et arbeidsmarked der hun blir innkalt til intervju, men må snu i døra når arbeidsgiverne ser henne.
– Jeg vet jo hva som kan komme når jeg søker jobb. Siden jeg har en funksjonsnedsettelse, er jeg forberedt på avslag. Det er ikke kjekt, men jeg kan ikke være bitter for det. Jeg tenker at dette ofte skyldes mangel på kunnskap. Mange tenker nok at vi ikke kan gjøre en like god jobb som personer uten en funksjonsnedsettelse. Eller at det å ansette en med funksjonsnedsettelse innebærer masse
kostbar tilrettelegging og høyt sykdomsfravær.
Les også: (+) – Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren
Folk er uvitende
Anette var ferdig utdannet i 2015. Hun måtte riktignok gi opp å få jobb som ergoterapeut.
Men for noen år siden kom det et jobbtilbud likevel. De siste årene har hun jobbet som organisasjonskonsulent for Norges Handikapforbund Sørvest.
– Folk avskriver deg raskt når du har en diagnose. Ofte er det på grunn av usikkerhet og uvitenhet. Mange lar heller være å ta kontakt, noe som lett gjør at folk i stedet etablerer fordommer mot oss, sier Anette.
Hun var derfor veldig bevisst på at hun ikke skulle ha fordommer da Kenneth tok kontakt med henne og sa han hadde diagnosen Asperger.
Anette hadde vært på Tinder i mange år og møtt en del drittsekker, som hun kaller dem. Kenneth var annerledes.
– Vi har begge kjent på det å være annerledes. Da jeg fikk diagnosen Asperger som 22-åring, var det mye som falt på plass for meg. Skjulte diagnoser er vanskelig å oppdage, og jeg var til utredning i fire uker før jeg fikk påvist en diagnose, sier Kenneth Langeland, som kommer fra Øygarden utenfor Bergen.
Han måtte tåle mye mobbing i barndommen, noe som har preget ham. I dag bærer han ikke nag til de som mobbet.
– Når folk skiller seg ut, blir de lett et offer. Men jeg vennet meg til det, sier Kenneth og smiler forsiktig.
Han prater lett og forteller gjerne. Livet er blitt bra, spesielt etter at han møtte Anette.
Hun var den første han kontaktet på Tinder. Det var noe ved det hun skrev på sin profil som gjorde at han tok mot til seg.
Folk må spørre mer
– Jeg hadde hørt mye om Asperger, men jeg visste jo egentlig ingenting. Derfor spurte jeg Kenneth. Folk burde spørre mer når de lurer på noe. Barn er flinke til det, sier Anette.
– Det er mange som tror hodet mitt ikke fungerer fordi kroppen min er som den er. Det hender jeg blir sint, men jeg biter det i meg – eller ler av det.
– Som regel henvender folk seg til Kenneth og snakker over hodet på meg. Dette skjer dessverre ofte med folk som sitter i rullestol, sier Anette, som har et hode som fungerer helt strålende.
Fikk førerkort
Anette Tranøy er viljesterk og fikk en solid dose selvstendighet med seg hjemmefra. Foreldrene hjemme i Odda oppfordret henne alltid til å prøve selv, til å kjempe for det hun ønsket å oppnå.
Med hjertet i halsen lot de henne dra alene til Stavanger for å studere etter videregående. Hjertet banket ikke noe mindre da Anette ville ta førerkort.
– Men jeg ga meg ikke og klarte det til slutt. Jeg er derimot ikke så glad i å kjøre bil, så det er stort sett Kenneth som kjører, sier Anette.
Sammen har de to vært på flere turer. Med rullestolen kommer Anette seg til fjells der det er godt tilrettelagt, som turene til Bondhusvatnet i Kvinnherad som hun og Kenneth hadde i fjor sommer.
– Alle har noe de sliter med. Vi har våre liv, som alle andre. Jeg klarte meg fint
alene, men det er bedre å være to. Nå slipper jeg å kaste bosset, ler Anette.
Det er mange fordeler med å være to. Eller – nesten to.
– Jeg pleier å erte henne med at vi bare er én og en halv, ler Kenneth før han lener seg over mot Anette i rullestolen så den velter.
Det er ikke første gangen.
– Det er lett å glemme at hun sitter i rullestol. Jeg ser bare Anette, ikke stolen.
