rammet av to kreftdiagnoser
En av de første dagene kom en fysioterapeut innom rommet Kirsten lå på. Det han sa, traff henne hardt
Da Kirsten ble rammet av kreft for andre gang, var det et hardt slag. – Jeg begynte å tenke som en idrettsutøver som jobber mot gullmedaljen. «Jeg skal bli frisk», tenkte jeg hver kveld og hver morgen.
– Jeg måtte gjennom tre operasjoner da jeg fikk hormonsensitiv brystkreft i 2013. Jeg fjernet først det ene brystet og lymfene, og deretter måtte jeg gjennom rekonstruksjon.
Kirsten Birkeland ble tidlig bevisst på hvordan hun best mulig kunne bruke energien sin på en god måte.
Målet var å bli helt frisk.
– Jeg bestemte meg raskt for ikke å stille spørsmål ved legenes kompetanse eller behandlingen jeg fikk. Dette hadde jeg ingen mulighet til å vurdere, så jeg bestemte meg for å stole på «de hvitkledde».
– Jeg prøvde jo å sette meg inn i behandlingen, men forsto raskt at det var umulig selv å skulle ha en mening om dette. Jeg satt dermed heller fokus på det jeg faktisk kunne gjøre noe med.
Kirsten hadde forberedt seg på å miste håret, men hun slapp både cellegift og stråling, og ble erklært kreftfri i 2014.
Pusten sviktet
Fem år etter rammet kreften henne igjen. Utover våren 2018 merket den ellers spreke damen at noe var galt. Hun ble fort sliten, pustet dårlig og kroppen fungerte ikke som den pleide.
– Jeg hadde problemer med å gå opp trappene på jobben, og pusten begynte å svikte etter bare ett minutt da jeg var på joggetur.
Blodverdiene hun tok hos fastlegen, var ekstremt lave, så hun ble sendt rett til Bærum sykehus.
Der ble det fastslått nokså umiddelbart at hun hadde akutt myelogen leukemi, også kjent som blodkreft.
– Det var et hardt slag. Jeg var i så dårlig forfatning at jeg ikke fikk kjøre bil hjem. Dette var på en torsdag, fredag fikk jeg diagnosen, og allerede på mandagen startet cellegiftbehandling på Rikshospitalet.
– Den helgen gikk jeg rundt og følte at jeg var truffet av boksehansken til Cecilia Brækhus. Men jeg skjønte tidlig at jeg måte ta mental kontroll over det, for familien min var også i sjokk.
Cellegift døgnet rundt
Kirsten fikk cellegift døgnet rundt i én uke, før dosen ble trappet litt ned.
Kirsten ble på sykehuset i en måned, fordi immunforsvaret hennes måtte overvåkes nøye.
– Som en reaksjon på cellegiften fikk jeg ekstrem solbrenthet over store deler av kroppen. Det var også tøft å oppleve at håret bare falt av, selv om jeg hadde forberedt meg på at det kunne skje da jeg fikk behandling for brystkreft noen år tidligere, medgir Kirsten.
62-åringen følte seg godt ivaretatt på sykehuset. En av de første dagene kom det en fysioterapeut innom, og det han sa, traff henne veldig.
Han fortalte henne om de negative konsekvensene av å bli liggende for mye i sengen.
– Jeg fikk råd om å komme meg opp og gjøre enkle øvelser så sant jeg var feberfri, samt å gå i korridorene. Dette var en varm og deilig sommer, så jeg tok med meg stativet med cellegiften og gikk ut. God terapi for både kropp og sjel.
Satte seg mål
Gjennom jobben sin i Håndballforbundet har Kirsten på nært hold sett hvordan håndballjentene jobber med mental trening. Hun vet hvor viktig det er å sette seg mål om man skal bli frisk.
– Jeg begynte å tenke som en idrettsutøver som jobber mot gullmedaljen. «Jeg skal bli frisk», tenkte jeg hver kveld og hver morgen. Og jeg startet alltid dagen med et mål for dagen. «Hvordan kan jeg gjøre dette til en bra dag?» var det jeg hadde fokus på.
Ernæring var også et viktig punkt på listen. Selv om hun egentlig ikke orket mat, skulle hun få i seg noe næringsrikt i løpet av dagen.
– Og de dagene jeg var i stand til det, valgte jeg å være fysisk aktiv. Jeg gikk lange turer i korridorene, og 2000 skritt om dagen var målet. Behandlingen er så krevede at jeg måtte bygge opp kroppen igjen.
Kirsten hadde også et godt støtteapparat rundt seg. «De hvitkledde» og familien var betydningsfulle for henne i denne perioden.
Les også: (+) Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – skjønte at jeg måtte ta grep
Infeksjoner
Den siste runden med cellegift ble imidlertid tøff for Kirsten. Hun fikk infeksjoner og ble veldig syk.
Det ble antibiotikakurer og intravenøs næring. Hun måtte også gjennom en krevende benmargstransplantasjon.
– På slutten lå jeg rett ut med intravenøst, og da var det vanskelig å fokusere på å bygge meg opp igjen. Men jeg fikk beskjed om at det var gode prognoser for at jeg kunne bli frisk. Jeg var utrolig heldig og ble erklært kreftfri for andre gang i mitt liv.
Kirsten sliter imidlertid fremdeles med senvirkninger, som slitenhet, dårlig kondisjon og søvnproblemer. Men til tross for plagene prøver hun å gjøre positive ting som kan styrke henne i hverdagen.
– Jeg prøver å ha to gode treningsøkter i uken og holder blant annet på med yoga. Jeg er veldig glad i jobben min og kunne kanskje klart 100 prosent, men da hadde jeg ikke hatt overskudd til noe annet i livet. Jeg jobber derfor nå 60 prosent.
Kirsten har mest energi på dagtid og prøver da å komme seg ut på tur, samt å være litt sosial når hun har mulighet til det.
– Da jeg var syk, ville jeg bare ha hverdagen tilbake. Jeg har alltid vært en aktiv dame med mange jern i ilden, så jeg må hele tiden kjenne etter hvor grensen min går. Samtidig må man jo tråkke over den iblant, for å vite hvor den går. Jeg føler jeg sakte, men sikkert blir bedre og bedre.
– Ta vare på kroppen
Kirsten er takknemlig for alt hun klarer, og for at kroppen har holdt ut alle prøvelsene den har vært gjennom.
– Kroppen skal bære meg resten av livet, så jeg vil gi den best mulig betingelser og ta vare på den på en best mulig måte for ikke å få skader og plager.
Hun oppfordrer alle til å bli kjent med sin egen kropp. Det kan komme godt med når sykdom rammer.
– Hadde jeg ikke vært i daglig aktivitet, hadde jeg ikke merket at jeg var syk. Jeg var vant til å gå i trapper hver dag, og når pusten sviktet og jeg måtte ta pauser for å komme meg opp i fjerde etasje på jobben, tenkte jeg at det ikke var bra og at jeg måtte oppsøke lege.
Er likeperson
Kirsten strever fremdeles med søvnen, men bruker lite energi på å fokusere på det.
– Får jeg ikke sove, ja, da hviler jeg i stedet. For hvile er også viktig for kroppen. Og blir det for ille, kan jeg iblant bruke innsovningsmedisin. Jeg bruker det så lite jeg kan, men noen ganger er det nødvendig for å komme meg på jobb dagen etter.
Tidligere i år gikk hun på kurs for å bli likeperson for Blodkreftforeningen. En likeperson er et medmenneske med egen erfaring med kreft som syk eller pårørende, og som er der for å støtte andre.
– Som likeperson har man fokus på pasienten, og lytter til det hun eller han vil snakke om. Mange synes det er fint å se en som har vært gjennom det samme og som det har gått bra med.
Les også: Ågot (57) trente da det lød et høyt smell fra kroppen. Hun skjønte at noe var alvorlig galt
Jobbet med eget hode
Kirsten har erfart at hun kan være en god støtte for folk som opplever sykdom, enten det er kreft eller andre diagnoser.
– Noen vil være åpne om sykdommen, men det gjelder jo ikke alle. Jeg tenker det er viktig at folk velger sin egen tilnærming. Men én ting har jeg lært, og det er at hvis du blir alvorlig syk, så lønner det seg å jobbe med eget hode. Uavhengig diagnose er det lurt å stå i det med et mål om at du skal bli frisk.
Men 62-åringen har forståelse for at det kan være lettere sagt enn gjort.
– Da jeg fikk brystkreftdiagnosen, ble jeg vettskremt fordi alle jeg kjenner som har hatt brystkreft, har dødd av det. Så jeg ble helt satt ut av å få diagnosen.
Men etter hvert prøvde hun å endre fokus.
– Jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre det jeg kunne for å gjøre kroppen min best mulig rustet til å takle operasjonen. Så jeg gikk på jobb som vanlig og prøvde å leve et så normalt liv som mulig.
Mye handler om å akseptere sin egen situasjon.
– I denne perioden lærte jeg at jeg måtte bruke energien min på det jeg selv kunne gjøre noe med, og la det andre ligge.
