Birthes mann har Alzheimer
Da Henning fikk diagnosen, måtte Birthe endre fokus: – Tålmodighet er det viktigste for å håndtere demens
Da Birthes mann ble rammet av Alzheimer, måtte hun lære å fokusere på det positive i hverdagen. 77-åringen valgte å bruke energien på å lage arrangementer for mennesker med demens og deres pårørende.
Hver kveld sitter Birthe og Henning Øxenberg på hver sin side av spisebordet. Her inntar de gode, hjemmelagde retter som stekt flesk, kjøttboller eller ossobuco – og alltid med et lite glass rødvin til.
– Vi hygger oss med maten, og vi får sett hverandre i øynene, sier 77-årige Birthe, som for fire år siden feiret gullbryllup med sin mann.
Hun nyter pensjonisttilværelsen med Henning, selv om livet deres har forandret seg etter at han for ti år siden fikk konstatert demenssykdommen Alzheimer.
Les også: Ti tidlige tegn på demens
Ikke overrasket
– Henning begynte å få vanskeligheter med å huske ting i dagliglivet. Han sa selv at han trodde han var i ferd med å få det samme som sin far, forteller Birthe, som da bestilte time hos legen.
Det var ingen tvil, Henning hadde fått Alzheimer, akkurat som sin far. Birthe ser helt rolig ut når hun får spørsmålet om hvordan det var å motta den dårlige beskjeden.
– Jeg var ikke overrasket, men selvfølgelig ble jeg lei meg. Jeg ble ikke sint, for Henning kan ikke noe for at han har fått sykdommen. Han gjør det ikke for å erte, sier hun og byr på hjemmebakte boller, kaffe og sjokolade ved spisebordet.
Her er julekosen på topp, for Birthe har dekket på med sin røde juleduk og pyntet bordet med lys.
Les også: Ina og lillesøster Marte testet seg begge for det dødelige genet. Så ringte telefonen
Frivillig arbeid
Like etter at Henning hadde fått diagnosen, spurte kommunens demens-koordinator om Birthe kunne tenke
seg å være med i styret i alzheimer-foreningen.
Hun nølte ikke et sekund med å melde seg som frivillig.
– Jeg er fra landet og er vant til å ta i et tak. Henning og jeg har alltid gjort frivillig arbeid, blant annet i menighetsrådet og på barnas skole, sier hun nøkternt om grunnene til at hun meldte seg frivillig og engasjerte seg i arbeidet med å arrangere utflukter, bussturer, sangkvelder og annet hyggelig. Hun setter pris på slike koselige stunder.
– Nylig hadde vi en kveld med allsang. Vi har også hatt en ettermiddag der vi danset. Det var virkelig flott, sier Birthe, som også har blitt kjent med andre frivillige gjennom sitt eget arbeid.
Lillian Larsen bor i samme kommune som Birthe, men de to damene har først blitt kjent med hverandre etter at deres menn ble rammet av demens.
Lillians mann, Keld, lider av såkalt vaskulær demens. Lillian setter stor pris på Birthes innsats.
– Jeg kommer meg ikke så mye ut, så det er et fristed å være med på de arrangementene som Birthe og de andre fine folkene står for. Hun inviterer oss også hjem til seg én gang i året, forteller Lilian.
Hun påpeker at Birthe alltid står klar med hjemmebakst, og det synes hun er imponerende. Birthe på sin side mener det ikke er noe å skryte av.
Tålmodighet er viktig
Både Birthe og Lillian treffes i en pårørendegruppe én gang i måneden, og det hjelper dem å prate med likesinnede.
Demens arter seg forskjellig fra person til person, men det de har til felles, er forståelsen for sykdommen og konsekvensene den har for livskvaliteten.
– Når vi møtes, trenger vi ikke å unnskylde noe som helst. Og vi kan både le og gråte. Det er fint å høre hvordan andre takler sykdommen, sier Lillian.
Etter å ha levd som pårørende til en med demens i ti år, blir Birthe ofte spurt om hvordan hun takler det.
– Jeg pleier å si at tålmodighet er det viktigste når det gjelder å håndtere demens. Jeg har lært meg å fokusere på det positive og ikke henge meg opp i småting. Henning kan for eksempel gjerne finne på å tømme oppvaskmaskinen, men tingene kommer kanskje ikke til å settes på riktig plass i skapet. Og slik er det med mange ting. Alt går tregt, men det hjelper å være tålmodig, forklarer Birthe mens hun hjelper
Henning med å åpne termokannen.
Til jul kommer Birthe og Hennings to barn og tre barnebarn hjem til dem. Det fungerer best for Henning å være hjemme, og heldigvis kommer barna gjerne på besøk.
– Vi gleder oss til å være sammen. Det skal nok bli en fin jul, slår Birthe fast og ser kjærlig bort på Henning.
